Det er i sannhet et evinnelig mas når mobilen ringer.
For det første bråker det, deretter må du rote i lomma for å finne den – eller om mulig enda verre: lete etter jakka eller veska du la den i.
Behovet for nyvinning på feltet synes klokkeklart, og selvfølgelig følger bransjen opp.
Under huden
Nå lanseres muligheten for å unngå alt dette stresset, og som så ofte før: ekte lykke oppnås enklest gjennom et kirurgisk inngrep.
Denne gang handler det om mobil-tattisen. Eller "Digital Tattoo Interface", som opphavsmannen, den amerikanske ingeniøren og designeren Jim Mielke, sikkert foretrekker at vi kaller den.
Kort forklart: En flat, elastisk og sammenrullet silikonpute lirkes gjennom et diskret hull i huden, ruller seg pent og pyntelig ut – og legger seg til rette mellom huden og musklene.
Levende tattis
Tekno-magien ligger i puteimplantatet. Det skal være dekket med et tettvevd nett av sensorer – som igjen aktiviserer "piksler" du på forhånd har spesialtatovert inn i huden. Tatoveringen er fargeløs når telefonen ikke er i bruk.
Et lett trykk, og personen som ringer, viser seg som en tatovering på armen din, med nummerdisplayet klart til bruk.
Puten kommuniserer for øvrig med omverdenen via Bluetooth.
Blodkraftverk
Før du sporenstreks kontakter Greener Gadgets Design Competition 2008 (hvor denne saken er hentet fra) og trygler om å få være forsøksperson, er det én ting vi glemte å fortelle: Du bør ha et avslappet forhold til blodprøver.
Ren logikk tilsier at det kan bli komplisert å få telefonen ut av det samme lille hullet den kom inn – og dermed stilles det ekstra krav til batterilevetid. Løsningen ligger i det som best må kunne kalles et blodkraftverk:
En liten slange kobles til en av arteriene dine, en annen til en vene. Det gir mulighet for å utnytte kroppens egen blodstrøm i et minikraftverk på størrelse med en mynt. Dermed sitter vi i prinsippet igjen med en mobiltelefon hvor batteriet har like lang levetid som eieren.
Kjørecomputer
Om du fortsatt av en eller annen grunn ikke føler at fordelene helt oppveier ulempene ved dette mulige framtidsproduktet, har skaperen Jim Mielke et trumfkort på lur.
Vidunderdingsen kan nemlig i teorien også kommunisere med andre implantater du har spredt rundt omkring i kroppen din og gi beskjed om insulinnivå, hjerterytme, giftstoffer og slikt. Litt som varsellampene i bilens kjørecomputer, med andre ord.
Det er foreløpig ikke kjent om designeren, eller eventuelle patentoppkjøpere, vil forsøke seg på fargedisplay.
