Her om dagen avslørte en bekjent sin tidlige debut bak rattet på en traktor. Han vokste opp på en gård i Rygge, en av landets største grønnsaksproduserende kommuner. Da var det bare naturlig å bli med pappa på jobb.
Og like naturlig var nysgjerrigheten på de tekniske hjelpemidlene man hadde til rådighet på landet på 60-tallet. Nå var heller ikke hans far av den engstelige typen og lot poden få prøve seg bak rattet som tiåring.
Snart behersket han doningen såpass at han fikk lov til å ta de enkleste oppgavene ute på jordet på egen hånd. Betjening av ratt, gir og hydraulikk gikk som en lek etter litt prøving og feiling.
Farfar var aktivt med i driften i moden alder. Han hadde vokst opp med hesten som den viktigste «motoren» på gården, og hans skepsis til nymotens teknologiske hjelpemidler var like sterk som barnebarnets iver.
Da senior hadde han kjørt seg fast på kanten av et jorde, var det tiåringen som rykket ut og aktiverte hydraulikken for å frigjøre redskapen som hadde kilt seg. Stolt barnebarn, småflau farfar.
Tiåringen er blitt godt voksen og har selv måttet vende seg til teknologiske nyvinninger, som pc og trådløst nett hjemme i stua. Og nå er det ikke han som sitter på iveren og ekspertisen. Barna hans, derimot ... Den teknologiske kløften er ikke noe nytt fenomen.
