I OVER 100 ÅR har vi sett på telefonen som et hjelpemiddel med én funksjon, ett design og én teknologi for å ivareta denne. Det har stort sett bare vært gjort ett og annet mer eller mindre vågalt forsøk på den visuelle designsiden, som f.eks. 70-tallsikonet «kobratelefonen».
Denne selvfølgelige stabiliteten begynte først å vise tegn til ny utvikling i forbindelse med 80-tallets introduksjon av mobiltelefoner og ikke minst ISDN, den teknologien alle skulle ha, men ikke riktig skjønte nytten av.
Utbredelsen og tilgjengeligheten av mobiltelefoner, PC-er og internett har revolusjonert måten vi kommuniserer med hverandre på, både privat og ikke minst i det generelle forretningslivet. Dette har naturligvis gjort sitt til at analog telefoni med sin enkle funksjon og mange begrensninger ikke lenger har den samme plassen i hverdagen vår.
VIL DET DERMED si at analog telefoni, funksjonelt og teknologisk sett, hører historien til, eller finnes det applikasjoner og miljøer hvor den analoge telefonen fortsatt er egnet, for ikke å si best egnet?
Utviklingen har de siste årene nådd helt fram til telefoni i industrielle miljøer, med innføring av alt fra telefoni over fiberoptisk kabel, trådløs telefoni og kanskje viktigst, IP-telefoni.
I utgangspunktet kan det bare høres ut som en innføring av to, tre nye måter å overføre tale på, men i realiteten er det starten på et skred av proprietære løsninger som alle hevder å være den best egnede for oppgaven. Samtidig kjempes det en voldsom kamp om å kunne tilby tilleggsfunksjoner som er mer eller mindre nyttige. Nettopp tilleggsfunksjonene er med på å utydeliggjøre hva som er standard eller ikke.
Risikerer man å kjøpe en telefoniløsning som i utgangspunktet høres ut til å følge en standard, men som i realiteten er mer eller mindre proprietær?
SANNHETEN ER VEL at standardene i hovedsak sier noe om mediene man kommuniserere over, og hvordan oppkobling og samtale skal foregå, mens resten er opp til produsenten å løse, både når det gjelder valg av funksjonalitet og ikke minst hvordan det skal gjøres.
Er det da sånn at utviklingen ikke har gitt oss bedre telefoni, men bare et vell av tilleggsfunksjonalitet av mer eller mindre nyttig art? Vi kan vel ganske raskt fastslå at det ikke er på den akustiske siden utviklingen har vært størst. Det er fortsatt ikke hifi kvalitet på lydoverføringen på en telefon, enten vi snakker om analog, mobil eller IP-telefoni.
Felles for alle disse nye digitale teknologiene er at de stiller stadig større krav til kompetanse og opplæring av service- og vedlikeholdspersonell, noe som fører til høyere kostnader for drift og vedlikehold og større risiko for lengre avbrudd i forbindelse med feil.
ANALOG TELEFONI på sin side, med sin gamle teknologi og alle sine manglende funksjoner, står plutselig på ny fram som det selvsagte, trygge valget når det kun er tale som skal overføres og driftssikkerhet er viktig. Den enkle teknologien er i aller høyeste grad utprøvd. Teknologiens enkelhet gjør at vedlikeholdspersonell, selv med minimal opplæring, kan utføre drift og vedlikehold på et telefonsystem. Dette er på sin side en vesentlig fordel for å sikre høy driftssikkerhet og lavest mulig reparasjonstid dersom feil skulle oppstå.
Oppfordringen til alle som skal anskaffe et industrielt telefonisystem må derfor være at man på forhånd gjør en grundig vurdering av funksjonen som skal dekkes, og om tilleggsfunksjoner er nødvendige, eller bare «kjekke å ha».
Gjør man denne vurderingen, så vil sansynligvis den analoge telefonen fortsette å gi oss sikker og god talekommunikasjon i 100 år til.
