Det internasjonale telemarkedet er i spill. Det samme gjelder det norske. Telenor er med på begge fronter. Her hjemme er det kampen om bredbåndskundene som for tiden får størst oppmerksomhet. Den nye regjeringen har i sin Soria Moria erklæring lovet bredbåndstilgang til alle i landet innen utgangen av 2007. Men de sier ikke noe om hvordan det skal foregå.
Det har Telenor merket seg. Deres siste utspill overfor Regjeringen er tilbud om bredbåndstilbud til alle mot politisk løfte om visse garantier. Eller forutsigbarhet, som de kaller det. Det omfatter blant annet prisen de kan ta for å leie ut sitt nett til konkurrerende aktører i bredbåndsmarkedet. De frykter pålegg fra Post- og teletilsynet om å redusere denne betydelig.
De frykter også statlig eide BaneTele, som har som uttrykt målsetning å bli en reell konkurrent til Telenor på bred front, og kanskje særlig på bredbånd. Men for å få dette til må de tilføres kapital eller selges. Energiselskapenes Bredbåndsalliansen med tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen som styreformann, står klare som kjøpere. Sikkert også andre. Men en politisk avgjørelse om et eventuelt salg lar vente på seg. Og det er helt i orden for Hermansens etterfølger Fredrik Baksaas.
Men er det virkelig mulig for Telenor å få politiske garantier av denne art? Umiddelbart vil de fleste si nei. Men på den annen side har vi nylig sett at den nye tyske regjeringen har lovet Deutsche Telekom fritak fra reguleringer dersom de investerer tre milliarder euro i fastnettet.
Telenors internasjonale kamp er mer preget av mobiltelefoni. Selskapet har vært aktive på en rekke fronter i mange år. Russland, Ungarn, Thailand og Malaysia er eksempler på land hvor de er tungt inne.
Helt siden Tormod Hermansens dager i sjefsstolen har Telenor også ønsket å etablere et sterkt fotfeste i Sverige og Norden for øvrig. Telenors satsing i Sverige har så langt ikke vært noen suksess. Det har ikke gitt kroner i kassa. Snarere tvert om.
Likevel valte Telenor nylig å legge åtte milliarder kroner i potten for å sikre seg Vodafones halvannen million mobilkunder og et delvis utbygget 3G nettverk i Sverige. Med på kjøpet følger også forpliktelser til videre utbygging av dette nettet i henhold til de svenske konsesjonsbetingelsene.
Og de får ikke lov å ta noen snarveier. Post og telestyrelsen har vendt tommelen ned for en søknad om å benytte Nordisk Mobiltelefons 450 MHz-nett for dekning i grisgrendte strøk. En trimmet versjon av GSM-nettet ved hjelp av Edge-teknikken kommer heller ikke på tale. Det skal være utbygging i henhold til fulle UMTS-spesifikasjoner, om enn med noen færre basestasjoner enn i de opprinnelige kravene. Dette vil koste anslagsvis ytterligere en milliard kroner.
Med dette oppkjøpet har Telenor brukt i alt 33 milliarder kroner på oppkjøp i det nordiske markedet de siste fem årene. Så har de da også blitt dominerende i Norden sammen med TeliaSonera. Hvorvidt prisen på Vodafone-kjøpet var riktig, strides ekspertene noe om. Men sammenlignet med Telenors tidligere kjøp av danske Sonofon for 18 milliarder, hvor verdien senere er skrevet ned med 11 milliarder, kan det fortone seg som et kupp.
Blant de virkelig store i televerdenen fortoner Telenors oppkjøp seg som små krusninger i vannet. Spanske Telefonica la i begynnelsen av november 203 milliarder kroner på bordet for den britiske mobiloperatøren O2, tidligere British Telecoms mobilvirksomhet. For denne summen fikk spanjolene 25 millioner nye mobilkunder i Storbritannia, Irland og Tyskland.
Kjøpet gir signaler om at det internasjonale telemarkedet vil preges av stadig større enheter. Hvem som helst kan bli kjøpt opp. Ingen kan føle seg trygge når giganter som Telefonica, Deutsche Telekom og France Telecom er på shopping. Ifølge Economist er Telenor, Portugal Telecom og franske Bouygues blant de heteste kandidatene. Kanskje har de glemt at den norske staten sitter med mer enn 50% av aksjene i Telenor. Men alt er mulig.
