KLIMA: Allmenninger har en tendens til å forringes, som er spissformulert med uttrykket «allmenningenes tragedie». Atmosfæren er den største av alle allmenninger, og forringes med økende utslipp av klimagassen CO 2. Særlig naturvernere betrakter opphopingen av CO 2 i atmosfæren som en alvorlig trussel mot klimasystemet, som må stanses og helst reverseres for nesten enhver pris. Dette er svært vanskelig, så vi må innstille oss på at det blir mye mer CO 2 og betydelige klimaendringer.
En avansert global klimamodell er brukt til å beregne sannsynlige klimaendringer fram mot slutten av dette århundret, og resultatet foreligger som temperaturkart og nedbørkart. På nedbørkartet har områdene som antakelig får mer nedbør blå farge. De nordiske landene utgjør en liten del av et enormt blåfarget område, som omfatter store deler av Nord-Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. Vi bør altså regne med at nedbøren vil øke noe, og tilpasse både tiltak mot flommer og vannkraftverk til det.
Flommen i Glomma i 1995 var en skadeflom som fikk navnet Vesleofsen. Beregninger viser at den uten reguleringene av Mjøsa og andre sjøer for kraftproduksjon ville blitt en katastrofeflom, som Storofsen i 1789. En offentlig utredning (som kom allerede i 1996) viser at ytterligere reguleringer for både kraftproduksjon og flomsikring er det mest kostnadseffektive (og omtrent det eneste aktuelle) tiltaket mot nye flommer. Det ble planlagt ytterligere flere meter senking av både Mjøsa og Storsjøen i Rendalen (med pumpeverk ved utløpene); men disse gode prosjektene ble stanset av fylkesmennenes miljøvernavdelinger i Oppland og Hedmark. De tok ikke høyde for økning av nedbøren, og prioriterte klassisk naturvern foran vern av byer og tettsteder i flere fylker mot framtidige flommer.
Det sies at mange bekker små kan bli til stor å. Noen åer har mer ujevn vannføring enn andre, og bidrar relativt mye til flommer nedover i vassdragene. Mistra i Rendalen er en slik å. Den ble tatt med i verneplan for vassdrag før Vesleofsen, og uten at den flomdempende virkningen av eventuell kraftutbygging var vurdert. Den ville nok ikke blitt tatt med i verneplan etter denne flommen. Dette viser at det var et feilgrep å verne denne flomelva. Dette feilgrepet kan rettes opp med å oppheve vernet og bygge kraftverk med magasin i Grøndalen, som til en viss grad blir et alternativ til tilleggsregulering av Storsjøen.
Undertegnede mener at forvaltningen av vassdragene nå er fundamentalistisk, i den forstand at den er låst fast med mange verneplaner og en temmelig restriktiv Samlet plan. Det bør fortsatt være strenge restriksjoner for vannkraftutbygging; men det må være mulig å ta inn nye forutsetninger, som mer nedbør og større flomfare. Det er særlig viktig å få fram at utslippsfri vannkraft nå er alternativ til gass- og kullkraft med temmelig dyr CO 2-håndtering, i samkjøringsområdet som nå omfatter flere land sør for Skagerrak. Som det har vannkraften mye større verdi enn den hadde da verneplanene for vassdrag ble vedtatt, til dels før CO 2-utslippene ble oppfattet som alvorlig globalt problem.
Jo Heringstad
