I sitt siste innlegg “Så sant – så sant” i TU nr. 2/01, gule sider sier han rett ut det han på en dårlig kamuflert måte har påstått i sine tidligere innlegg, nemlig at han har “påvist at sivilingeniøren ikke har utdannelse på høyde med en engelsk B.Sc.” Dette er feil.
Det Moen har “påvist”, er at en person som har gått på norsk grunnskole, videregående skole og sivilingeniørutdanning, har tilbrakt noen (rundt 10%) færre timer på skolebenken opp gjennom årene enn en person med engelsk grunnskole, videregående skole og B.Sc.-utdanning. Disse timetallene forteller oss lite eller ingenting om nivået på de respektive ingeniørutdanningene eller kvaliteten på de nyutdannede ingeniørene, spesielt fordi vi ikke vet innholdet av de opptalte skoletimene.
Den åpenbare måten å sammenlikne kvaliteten på norsk siviling.- og engelsk B.Sc.-utdanning på vil være å teste kunnskapen og kompetansen til de nyutdannede kandidatene. En sammenlikning av pensum og læreplaner kunne kanskje også være en idé. Men utelukkende å bruke timetall fra og med barneskolen som en målestokk for kvalitet er ingen egnet metode. Ved å sammenstille Moens timer med kvaliteten på ingeniørene, vil man imidlertid eventuelt kunne finne ut hvilket land som har det mest effektive utdanningssystemet med tanke på utdanning av ingeniører.
Hvis man bruker Moens tallmateriale og resonnement (TU nr. 25/00), ser man at en person med grunn- og videregående skole fra Norge og en B.Sc. fra England har en “13% disfavør” i forhold til en “helnorsk” siviling. Hvordan forklarer Moen dette? For hvor er det den norske “disfavøren” i Moens utregning inntreffer? Jo, det er på grunn- og videregående skole, altså før man eventuelt påbegynner en ingeniørutdanning. Moen retter dermed baker for smed og bringer debatten om norsk utdanningspolitikk inn på et blindspor.
Lars Bjørnstad
Med disse to innleggene setter vi strek for denne debatten i TUs spalter.
Red.
