To oljefelt. Begge ble godkjent i Stortinget samme dag, med tre kvarters mellomrom. Begge med ressursanslag på i underkant av 190 millioner fat oljeekvivalenter. Og begge med investeringsanslag på rundt 25 milliarder kroner.
Mens Edvard Grieg i stor grad ble bygget i Norge, ble Martin Linge satt ut til Samsungs verft i Sør-Korea.
Nå har Edvard Grieg vært i produksjon siden slutten av 2015, akkurat som planen. Grieg ble dog om lag 10 prosent dyrere enn anslått.
Martin Linge på sin side har gått på en tosifret milliardsmell, prosjektet har allerede blitt utsatt én gang og står i fare for å bli ytterligere utsatt. Prosjektkostnadene ruller og går og seks menneskeliv har gått tapt i utbyggingen.
Men hva var det egentlig som gikk galt for Martin Linge? Og hva var det Lundin gjorde riktig?
- Annet problemprosjekt: Da Yme allerede var tre år forsinket, manglet over tre MILLIONER timers jobb
– De enorme verdiene
Stortinget, formiddagen 11. juni 2012.
– Dette er en stor dag. I dag behandler Stortinget nemlig to nye selvstendige utbygginger i Nordsjøen. Til sammen dreier det seg om om lag 50 milliarder kroner i investeringer og nye ressurser på om lag 370 millioner fat oljeekvivalenter.
Det nærmet seg votering i behandlingen av plan for utbygging og drift (PUD) av Martin Linge-feltet. Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) var svært fornøyd med at Stortinget var samstemt, og skulle gi sin velsignelse til utbyggingen av oljefeltet like på grensen til britisk sektor.
Ifølge planen som var til behandling skulle det koste om lag 25,6 milliarder kroner å bygge ut feltet. Nåverdien var den gang beregnet til 7,6 milliarder 2011-kroner før skatt.
– Dette minner oss nok en gang om de enorme verdiene som ligger i denne virksomheten, og at olje- og gassalderen på langt nær er forbi, sa Borten Moe.
Klokken var litt over halv tolv da voteringen var over.
Noen minutter senere startet behandlingen av det neste multimilliard-prosjektet, Edvard Grieg-feltet på Utsirahøyden i Nordsjøen. Prosjektet skulle koste i overkant av 24 milliarder kroner.
Rundt klokka kvart over 12 var voteringen over. Også Edvard Grieg ble enstemmig vedtatt utbygd.
Herfra tok prosjektene fullstendig forskjellige retninger.
En vrien nøtt fra 70-tallet
Det første funnet på det vi i dag kjenner som Martin Linge-feltet ble gjort i 1975, rundt 1750 meter under havbunnen. Tre års tid senere ble det gjort ytterligere et funn, denne gangen på 4000 meters dyp.
Mens det første funnet viste forekomster av olje, bestod 1978-funnet av gass og kondensat.
Men Hild – som feltet het den gang – var ingen enkel nøtt å knekke. I området mellom funnene lå en gass-sky som har gjort det vrient å få et ordentlig bilde av gassforekomstene. Det er også såkalt HTHP – høy temperatur og høyt trykk – noe som gjør operasjonene mer komplekse.
Hild ble lagt på hylla. Først i 2009 skulle noe endre seg: Ny seismikk var blitt samlet inn i 2005, og Total bestemte seg for å bore en ny brønn. Sannsynligvis én av de dyreste brønnene i Norges oljehistorie.
Men det var verdt det: Total og partnerne hadde klart å knekke Hild-koden, og en plan for utbygging og drift kunne utformes.
Om lag et halvt år etter at Stortinget hadde gitt sitt ja til utbyggingen, ble den viktigste kontrakten delt ut: Franske Technip, i et konsortium med det sørkoreanske verftet Samsung Heavy Industries, fikk kontrakten for engineering og fabrikasjon av plattformdekkene.
Var det dette som var starten på problemene for Martin Linge-prosjektet?
Det norske prosjektet
Verdal, 2. april 2014: Det var lite som var overlatt tilfeldighetene denne dagen. Norske flagg vaiet i vinden. Dovregubbens hall. Et blåfrossent skolekorps fra Trøndelag på geledd.
Det gule, 15.000 tonn tunge stålunderstellet til Lundin Norways Edvard Grieg-utbygging hadde fått navnet «Solveig».
Det var en heilnorsk dag på Kværners verft i Verdal, der understellet straks var klart til å fraktes til Utsirahøyden i Nordsjøen.
– Vi vil heller ha én mann i Verdal enn 100 i Korea, kunne Teknisk Ukeblad sitere daværende Lundin-sjef Torstein Sanness på.
Bare et par steinkast unna, på samme verft, lå understellet på Martin Linge-plattformen.
Men i motsetning til Total, som sendte kontrakten for plattformdekket til utlandet, holdt Lundin seg i Norge. De valgte å bruke Aker Solutions og Kværner i forbindelse med forprosjektering, engineering, innkjøp og fabrikasjon av plattformdekket.
I dag, halvannet år etter oppstart på Edvard Grieg, deler Lundin sine erfaringer med utbyggingen.
Karl Petter Løken, ansvarlig for prosjektutvikling i Lundin Norway, har fulgt utviklingen tett i Edvard Grieg-prosjektet helt siden 2010. Da de leverte utbyggingsplanen estimerte de oppstart i fjerde kvartal 2015.
Det klarte de.
– Egentlig håpet vi å være i gang 1. oktober. Men løftefartøyet Thialf var rundt to måneder forsinket fra Afrika. Vi kom dermed i gang 28. november. Men det var fortsatt i løpet av fjerde kvartal, sier Løken.
- Kommentar: «Verken fellesskapet eller industrien tåler flere skandaler finansiert gjennom skattesystemet»
Over budsjett, innen marginen
Han tror det hadde vært svært vrient for en organisasjon som Lundin å sette en slik kontrakt til Asia.
– Vi var en liten organisasjon. Vi hadde slitt med å følge opp et stort prosjekt i Østen. Da måtte vi ha hentet mange konsulenter. Jeg tror heller ikke vi hadde fått det eierskapet til Edvard Grieg som vi har klart ved bygging her i Norge.
– For en organisasjon som Lundin tror jeg kanskje det norske aspektet har vært enda viktigere enn det ville vært for en del andre, sier Løken.
Han peker blant annet på språk, kultur og forståelse som viktige elementer.
Edvard Grieg endte om lag to milliarder kroner over budsjett, men var likevel innenfor usikkerhetsestimatene i utbyggingsplanen. Dessuten: Lundin og partnerne slapp de massive kostnadene som prosjektutsettelser medfører, slik man blant annet har sett i Goliat-prosjektet og det pågående Martin Linge-prosjektet.
Løken tror det er flere ting som har gjort at Edvard Grieg klarte seg såpass godt som de gjorde. Deriblant nevner han en god forprosjektering og design (FEED), godt samarbeidsklima internt i Lundin, og mellom Lundin og kontraktørene.
Det var Kværner som fikk topside-kontrakten. Med seg hadde de Aker Solutions som underleverandør.
– FEED-en var usedvanlig god og la et svært godt grunnlag videre. Da vi satte ut topside-kontrakten til Kværner tok de innover seg det arbeidet som ble gjort i FEED-en. De videreutviklet designet, noe ikke alle gjør, sier Løken.
Han sier at det – med unntak av stålunderstellet som ble tildelt Kværner Verdal – ikke ble tildelt noen kontrakter før PUD ble behandlet.
– Men vi var på ingen måte lei oss for at den store EPC-kontrakten (prosjektering, innkjøp og bygging) havnet i Norge, sier Løken.
- Lundin hadde to Korea-tilbud på Edvard Grieg: Derfor valgte de norsk
– Vi er flinke i Norge
Han forklarer at kontrakten ble tildelt på bakgrunn av evalueringskriterier som partnerskapet i Edvard Grieg var enige om. Dette åpnet også opp for asiatiske verft. Men Grieg-partnerskapet hadde mer fokus på gjennomføringsevne og kvalitet, enn på det rent kommersielle i kontrakten.
Evalueringen viste at Kværner hadde det beste tilbudet, både kommersielt, teknisk og gjennomføringsmessig. De vant kontrakten på om lag åtte milliarder kroner.
– Dette var riktig måte å gjøre det på for Edvard Grieg, sier Løken.
Han holder frem det gode samarbeidet mellom alle parter som noe av det viktigste.
– Med et så godt samarbeid blir det lettere for driftsorganisasjonen å overta prosjektet senere. Det viser seg nå. Vi har hatt en oppetid på Edvard Grieg som har vært historisk høy.
– Årsaken er at kvaliteten på arbeidet som ble gjort har vært solid. Og det er det kontraktøren som har stått for, sier Løken.
Han sier at det var svært lite såkalt carry-over-arbeid (gjenstående arbeid, red.anm) da modulene ble installert.
– Det var minimalt. Vi planla dette godt, og mange i Lundin hadde Grane som historisk ballast. Vi brukte dette som mal, både når det gjelder gjennomføringstid og filosofi.
– Når det gjelder den endelige oppkoblingen vi har gjort ute i havet, så har det skjedd under vår ledelse, med assistanse fra Kværner. Det er en god gammel Hydro-modell, sier han.
Prosjektsjefen sier at de underveis har hatt en filosofi om ikke å gjøre noen endringer. Det har de med god prosjektdisiplin klart, ifølge Løken.
– Forhåpentligvis har vi gjort en god jobb alle sammen. I og med at vi hadde et så godt underlag fra FEED-en, har vi for det aller, aller meste sluppet å gjøre noen endringer i det hele tatt. Vi har hatt et endringsvolum som har vært historisk lavt.
Han mener det er på sin plass å hylle norske leverandører.
– Dette viser at Norge er konkurransedyktige. Det leveres på kvalitet, på tid og innenfor kost. Hovedbudskapet vårt er følgende: Vi er flinke i Norge, sier han.
Krøll i Korea
Hva så med Martin Linge? Modulene ligger fortsatt uferdige og med store utfordringer på Samsung-verftet i Sør-Korea. Hva skjedde egentlig?
Først av alt er det viktig å understreke at det allerede i PUD var lagt opp til to forskjellige løp på Edvard Grieg og Martin Linge. Lundin planla for oppstart ett år før Martin Linge.
Oljeselskapet Total sier at deres hovedfokus nå er på veien videre for prosjektet og topside-modulene i Korea.
– Dette jobber vi fortsatt med, sier kommunikasjonsdirektør Leif Harald Halvorsen.
Ut over dette har ikke Total ønsket å bidra med informasjon til denne artikkelen. De har dog tidligere vært åpne rundt hva som har gått galt. Hovedproblemet – ifølge Total – startet med Technips avdeling i Frankrike.
– Da vi bestemte oss for å utsette oppstarten i ett år, så var det en konsekvens av at engineeringen var flere måneder forsinket, fortalte Total Teknisk Ukeblad i oktober 2015.
Selskapet var den gang opptatt av at det ikke var Sør-Korea som var problemet, men snarere Paris.
Etter hvert som prosjektet har gått videre, og problemene har hopet seg opp, har dog Korea også begynt å få noe av skylden. I en artikkel i Teknisk Ukeblad tidligere i vår, sier Totals kommunikasjonsdirektør i Norge, Leif Harald Halvorsen, at det er et komplekst og sammensatt bilde.
Blant annet dreier det seg om følgeproblemer etter trøbbelet med detaljprosjekteringen. Det handler om produktivitet. Og det handler om at Samsung-verftet er i en krevende finansiell situasjon. Samtidig er det flere prosjekter på verftet som skal gjøres ferdig.
– Vi er dessuten i en sterk konkurranse med andre pågående prosjekter ved verftet som er større enn vårt eget. De skal levere til mange andre parallelt med oss, ifølge Halvorsen.
Den 1. mai i år ble det kjent at en tragisk ulykke rammet Samsung-verftet i Sør-Korea. Seks personer omkom i forbindelse med en krankrasj. Ulykken skjedde på nettopp Martin Linge-prosjektet.
– Lundin gikk bevisst ut tidligere
Markus Nævestad, analytiker i Rystad Energy sier til Teknisk Ukeblad at det er en interessant øvelse å sammenligne prosjektene, selv om de ikke er hundre prosent sammenlignbare.
– En viktig forskjell er at Lundin satte ut topsidekontrakten ett år før Total. De hadde også ett års forskjellig oppstartstidspunkt i PUD, så det er ikke slik at Total planla å bruke ett år lengre på topsiden, sier Nævestad.
Han mener at Lundins strategi om å være raskt ute for å sikre seg en plass hos Kværner, kan ha vært avgjørende.
– Lundin valgte en ganske tradisjonell EPC-kontrakt og tildelte én felleskontrakt for engineering, innkjøp og fabrikasjon. Selv om Aker Solutions og Kværner ikke er samme selskap, har de gjennomført denne modellen flere ganger før.
– De gikk bevisst ut tidligere enn alle de andre prosjektene som skulle bygges på omtrent samme tid. Dette gjorde de for å få plass hos Kværner. De var bevisst på å få dette i Norge, sier han.
Omtrent på samme tidspunkt var det en rekke andre prosjekter som skulle bygges til Nordsjøen, både på norsk og britisk sektor. Ivar Aasen. Aasta Hansteen. Gina Krog. Mariner.
– Lundin så hvor trangt det kom til å bli i markedet. Da fikk de en tjuvstart på nesten ett år på alle de andre.
– En annen ting er at en del i organisasjonen har vært med å bygge blant annet Grane tidligere. De holdt seg til en oppskrift de har brukt før og valgte partnere de var kjent med fra før og sikret seg kapasitet tidlig. De planla å følge et realistisk tidsskjema. Det er i og for seg ikke veldig avansert, sier Nævestad.
- Forventet å se plattform-moduler klar til avreise: I stedet fant de et prosjekt med alvorlige problemer
– Ekstremt vanskelig å komme på rett spor
På den andre siden av denne markedsmekanismen finner vi da Martin Linge. De valgte å sette ut kontrakten til Technip med Samsung som underleverandør, om lag ett år senere enn Lundin.
Da begynte det å bli trangt om plassen på de asiatiske verftene.
– Det har vært en diger load med arbeid på de koreanske verftene samtidig som Martin Linge har blitt bygget. For Lundins del var det litt som Ivar Aasen på SMOE: De fikk full oppmerksomhet.
– Dessuten har man nok flere interfaces på Linge fordi det er et EPC-oppsett man ikke nødvendigvis har gjort før, med Technip og Samsung. Det var for øvrig også mye mer hett i markedet da Martin Linge kom i gang: Ting har nok tatt mye lenger tid, pakker har blitt dyrere og forsinket. Summen av alle disse tingene blir plutselig ganske stor, ifølge Nævestad.
Men i utgangspunktet er det ikke mye som tilsier at dette prosjektet skulle komme ut noe særlig verre enn Edvard Grieg.
– Martin Linge hadde ikke nødvendigvis trengt å komme ut verre. Men Technip kom skjevt ut med engineeringen, sier Nævestad, som sier at det kan være flere årsaker til dette.
– Det kan være at de hadde for kort tid. Det er mulig de forsøkte å forholde seg til en tidsplan som ikke var realistisk. Tegningene ble nok sendt til verftet tidligere enn de burde ha gjort. Engineeringen burde mest sannsynlig ha vært mer ferdigstilt før man startet fabrikasjonen, sier han.
Og dette har man sett før, ifølge Rystad-analytikeren.
– Når man først kommer skjevt ut, viser all historikk at det er ekstremt vanskelig å komme inn på rett spor igjen. Jo lenger ut i fasen du kommer, desto vanskeligere er det å rette opp. Feil som skjer tidlig vokser seg alltid større ut mot halefasen av et prosjekt, sier han.
Arbeidet i gang igjen
Kilder Teknisk Ukeblad har vært i kontakt med sier at det nå jobbes med flere potensielle veier videre for Martin Linge. Én av løsningene som ses på skal være å vente med avseilingen av den ene modulen fra det koreanske verftet.
Det kan i så fall bety ytterligere utsettelser og ytterligere kostnadsoverskridelser. Men foreløpig har ikke operatøren verken bekreftet eller avkreftet disse opplysningene.
Total kan dog opplyse om at arbeidet på verftet etter dødsulykken delvis er gjenopptatt.
– Det er igangsatt arbeid på utility-modulen tidligere denne uken. Det er fortsatt restriksjoner på de mobile kranene. Det har sammenheng med ulykken som inntraff, sier kommunikasjonsdirektør Leif Harald Halvorsen.
Hvor stor smell Martin Linge kommer til å ende opp med er derfor foreløpig helt i det blå.
- Drukning, brann klemskader og fall krevde 13 liv: Nå bes Oljefondet selge aksjene
