Det var tross alt snart jul.
Han koste seg med Biltema-katalogen da mobilen ringte iltert. Han svarte med et dypt akevittsukk.
- Nå forstyrrer du meg, sa han.
- Hva gjør du? Hvordan er formen?
- Formen er ikke på topp. Men jeg har medisin. Nå studerer jeg Biltema-katalogen. Etterpå skal jeg gå gjennom Clas Ohlsons siste verk, sa han.
- Det er bra. Andreas, vi har et problem, sa jeg.
- Problemer er det nok av. Bare stikk nesen ut døra. Der står problemene i kø, kvitret han.
Jeg hørte klirring i glass.
- Hehe. Men dette er alvor. Vi har et skikkelig problem. Det er vi som har gjort regnefeilen i mediemuseumsprosjektet. Det ser ut som feilen ligger hos deg, sa jeg.
- Hos meg?
- Var det ikke du som gikk gjennom tallene for marmoren?
- Jo.
- Noe er riv ruskende galt der. En milliardbom. Vi står i fare for å bli gjort til latter for hele landet, sa jeg.
Da samtalen var over, var Andreas Ohm plutselig ingeniøren som ikke kunne gangetabellen. Verken rund akevitt eller blader med billige bildeler kunne hjelpe ham nå.
Huset var plutselig alt for stort. Sekundene prikket ham i nakkehuden mens han vandret fra rom til rom med akevittflaska i neven. Han var ikke lenger gift. Han var skilt. Fra det meste.
Og familieminnene gikk som en lett uskarp super 8-film et sted mellom ham og veggene.
Han sto på badet. Med et pilleglass i hånda.
