I bukta utenfor byen Monterey i California er det ikke uvanlig å treffe på blåhvaler. Her har forskere fra Stanford University for første gang noensinne vært i stand til å sette en sugekopp med måleutstyr på en 15 år gammel blåhvalhann og måle hjerterytmen gjennom hvalens dagligliv med hvile, dykk og matinntak.
Det er flere ting som har forundret forskerne. Så store hvaler med kjempehjerter antas å ha en lav hjerterytme. Når de dykker, vil hjerterytmen falle ytterligere for å spare oksygen. Det passer dårlig med hvalens måte å spise på, hvor store mengder vann med krill filtreres, noe som krever mye energi.
Resultatene fra forskningen har nettopp blitt offentliggjort i Proceedings of the National Academy of Sciences. De viser hvordan hvalene både er i stand til å være neddykket i lengre tid med lav hjerterytme og samtidig kunne bruke store mengder energi på å innta føde, for deretter å «fylle opp oksygendepotene» ved overflaten.
Fjell i bevegelse: Steinbreer øker farten ved høye temperaturer
Enklere i fangenskap
Men først måtte man finne en egnet hval, og hjerterytmen måtte måles. Til Stanford News forteller en av forskerne, Jeremy Goldbogen:
«Jeg trodde ærlig talt at dette var et langskudd, fordi vi var nødt til å få så mange ting til å fungere på én gang: finne en blåhval, få sugekoppen til å sitte akkurat på det riktige stedet på hvalen, få god kontakt med hvalens hud og selvfølgelig sørge for at data ble registrert», forteller han.
Det er nemlig noe helt annet å få en sugekopp til å sitte på en blåhval med knudrete hud i åpent hav, enn på mindre hvaler med glatt hud i fangenskap, noe som forskerne tidligere har gjort når de har benyttet seg av denne metoden.
Da dataene ble analysert, var overraskelsen stor. Mye tyder nemlig på at blåhvalens hjerte er presset til den ytterste grensen.
Som forventet falt hjerterytmen når hvalen dykket, til 4–8 slag i minuttet, og i noen tilfeller helt ned til 2 slag i minuttet. Ved overflaten økte hjerterytmen til den igjen lå mellom 25 og 37 slag i minuttet for å få oksygennivået i blodet opp på det normale igjen.
Både de høye og de lave verdiene overrasket forskerne. Når det gjelder de lave verdiene, var det forventet at de ville ha vært 30–50 prosent høyere.
Men dette kan muligens forklares med en spesielt elastisk aortabue som gjør hvalen i stand til å opprettholde en viss flyt av blod mellom hjerteslagene.
Høy hjerterytme setter kanskje grensen for vekst
Når det gjelder den høye hjerterytmen, peker forskerne på selve hjertets måte å bevege seg på, samt utformingen, som hindrer at trykkbølgene for hvert slag slår ut gjennom blodstrømmen.
Det må bemerkes at hjertet til en fullvoksen blåhval veier omkring 500 kg, og er på størrelse med en stor melkeku.
Forskerne tror derfor at blåhvalens hjerte er presset til det ytterste, og at dette muligens er årsaken til at hvalene ikke har vokst seg enda større:
«Dyr som lever med fysiologiske ekstremer, kan hjelpe oss med å forstå biologiske grenser for størrelse», sier Jeremy Goldbogen, som også peker på at slike dyr kan være spesielt utsatt for endringer i miljøet, og at dette kan påvirke næringsgrunnlaget deres. Dermed kan disse undersøkelsene ha stor betydning for bevaring og forvaltning av truede arter som blåhvalen.
Det neste målet for de amerikanske forskerne blir å koble et akselerometer på måleutstyret, slik at de bedre kan undersøke hvordan hvalenes aktiviteter påvirker hjerterytmen. De vil også forsøke å utføre de samme målingene på andre bardehvaler.
Denne artikkelen ble først publisert på Ingeniøren
.jpg)
Forskere forkludrer debatten med vilkårlige tall
