ENERGI TU nr. 2406 hadde energi og kraft som hovedtema, og Tett på-intervju med kommunikasjonsdirektør Tor Inge Akselsen i Statnett på den siste av 20 tema-sider. Han viser en tafatt holdning når han sier at vanntilgangen kommer fra «en uforutsigbar leverandør», så den såkalte kraftkrisen er utenfor det markedet kan ordne opp i. Vi har mye statistikk som viser hvor ujevne «leveransene» av regnvann og snø har vært hittil, og variasjonene blir neppe mindre heretter. Store nedbørvariasjoner må vi leve med, og vi bør takle det bedre enn hittil!
Det er bare fire år siden forrige gang det var lite nedbør, tilløp til kraftkrise, og voldsomt strømprishopp. Prishoppet da kom «som lyn fra klar himmel, for politikere og andre med naiv tro på markedet: De trodde vel at markedet, som «en usynlig hånd», ville ordne alt til alles beste? Det gikk to år før rikspolitikerne klarte å gjøre noe for å takle neste tørrår litt bedre: Da fikk Statnett tillatelse til å legge sjøkabelen til/fra Nederland, som er beskrevet i temadelen av nr. 24. En så lang sjøkabel må nødvendigvis bli dyr (ca. 4,6 milliarder kroner for 700 MW overføringskapasitet). Det må nødvendigvis også ta noe tid å ferdigstille den selv om tempoet er hektisk. Den blir vel driftsklar mot slutten av neste år, så den kommer ett år for sent i forhold til det tørråret vi har nå!
Temadelen hadde også en beskrivelse av den nye Saudautbyggingen, med forminsket kart som ikke viser magasiner. Med fire nye aggregater (275 MW) og 32 km nye tunneler/sjakter vil den koste ca. 1,5 milliarder kroner. Økonomisk sett må dette være et mye bedre prosjekt enn sjøkabelen til/fra Nederland. Det ville vært kjekt å ha 500 GWh ny kraft fra Sauda, både for fire år siden og nå. Dessuten var og er det risiko for maskinhavari i de temmelig gamle kraftverkene der. Denne utbyggingen ble som kjent mange år forsinket på grunn av ekstra langdryg saksbehandling.
Mye av temadelen handlet om tre store og omstridte kraftledningsprosjekter. Ny 420 kV ledning mellom koblingsanlegg i Birkenes og Holen kraftstasjon langt oppe i Setesdalen er både teknisk og økonomisk sett avhengig av sjøkabelen til/fra Nederland, og omvendt. Begge disse prosjektene burde fått konsesjon i 2004 eller før, for å kunne lede 700 MW fra eller til den relativt dyre sjøkabelen, når det blir behov for det. Politikere som burde være ansvarlige, sier ja til usynlige sjøkabler; men de foretrekker å utsette upopulære beslutninger om luftledninger!
Rikspolitikerne har sagt ja til to-tre populære og kraftkrevende industriprosjekter i Møre og Romsdal, men de har «glemt» at kraftforsyningen der da må oppgraderes for noe større behov. Derfor blir det om kort tid aktuelt å tilføre mye kraft fra noe lenger sør på Vestlandet, der det er aktuelt å bygge ned aluminiumsverkene i Årdal og Høyanger. Da blir det krysstransport av mye energi; sørover i stor rørledning offshore, og nordover i stor luftledning onshore.
Mye kan spares med å bygge gasskraftverk på Tjeldbergodden, i tillegg til eller i stedet for det som er planlagt på Kollsnes, og i stedet for 420 kV luftledning fra Fardal i Sogn til Ørskog utenfor Romsdalen. Landskapet på denne strekningen er slik at luftledning der blir relativt dyrt og svært omstridt: Alle ankemuligheter vil antakelig bli utnyttet, og byggingen kan bli ytterligere forsinket av ekstreme naturvernere.
Sjøkabler til/fra varmekraftland er en av tre tørrårsikringer som monner. De to andre er å etablere flere/større flerårsmagasiner og ordne kraftmarkedet slik at det blir enklere å koble ut kraftkrevende industri i tørrår. Etter skadeflommen i Glomma i 1995 ble det planlagt ytterligere vintersenking av vannstanden i Mjøsa og i Storsjøen i Rendalen, med små pumpeverk ved utløpene. Dels for å få plass til mer flomvann der, men mest for å få større vintervannføringer til kraftverkene videre nedover i vassdraget. Disse sjøene har så store nedbørfelt at de likevel kunne fylles opp i juni; men fylkesmennenes miljøvernavdelinger i Hedmark og Oppland (som har «smalt» ansvar, men «bred» myndighet) stanset disse prosjektene med svært negative vurderinger. Også mange andre regulerte sjøer kan nok senkes ytterligere med eller uten pumpeverk ved utløpet, og det bør være mulig å tillate mer drastisk senking etter tørrår enn ellers.
Den kraftkrevende industrien er basert på langsiktige kraftavtaler, som løper ut om kort eller lengre tid og da kan erstattes med noe annet. Tørrårsproblemet kan takles med å reservere den delen av vannkraften som kan produseres i 99 av 100 år for vanlige forbrukere, som bør betale noe mer enn hittil for så god leveringssikkerhet. Resten av vannkraften får da relativt dårlig leveringssikkerhet, og bør kunne selges til kraftkrevende industri til relativt lav pris. Med sterk differensiering av kraftkvaliteten blir det nok også mulig å opprettholde sterk differensiering av kraftprisen, så kraftkrevende industri kan eksistere videre når langsiktige og gunstige kraftavtaler løper ut.
Jo Heringstad
