- Av Ola Elvestuen, leder i Energi- og miljøkomiteen, Venstre
Arrangørene av den nylig avholdte oljemessen i Stavanger, ONS, tok et modig valg da de valgte tittelen "endringer" som tittel på arrangementet. Men det var også et tidsriktig valg.
Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre satte i sommer nemlig i gang en viktig debatt om oljenæringens fremtid og endringer i lys av målene i både den norske og den internasjonale klimapolitikken.
Endring begynner gjerne med at noen stiller et ubehagelig spørsmål, og slik sett fremstår reaksjonene fra både oljenæringen og regjeringen som forventet.
Fortjener debatt
Støres utgangspunkt for debatten var faglig fundert. «Vi må lytte til de som sier at verden ikke kan ta alle ressursene ut fra sokkelen, kanskje må to tredeler, tre fjerdedeler bli værende under sokkelen. Norge kan ikke være uberørt av det budskapet,» sa den nyvalgte partilederen til AUFs sommerleir.
Kravet om at Støre senere burde trekke sitatet tilbake kan ikke akkurat sies å være i tråd med opplysningstidens ånd, men ser ut til å ha vært vellykket. Grunnlaget for påstanden står seg imidlertid fortsatt, og debatten fortjener at vi nå går ned i dybden av spørsmålet, uavhengig av om Støre vedkjenner seg å ha stilt det eller ikke.
Det har vært bred enighet om rammebetingelsene for norsk petroleumsnæring, og de har vært både forutseende og vellykkede. Men å føre en stø kurs er dumt hvis det kommer en sving i veien. Og den svingen begynner å nærme seg, uten at alle aktørene ser ut til å ta det inn over seg.
Diskusjonen om vi skal la noe olje og gass ligge i bakken er, paradoksalt nok, ganske meningsløs. Alle norske partier ønsker i bunn og grunn det.
Alle norske partier, inkludert Fremskrittspartiet, heier frem en internasjonal klimapolitikk, mener EU tar gode grep for å redusere sine klimagassutslipp og støtter helhjertet opp under en elbilpolitikk som gir oppsiktsvekkende gode resultater.
Resultatet av alle disse satsningene vil være at olje og gass blir liggende i bakken. Ikke først og fremst fordi norske politikere vedtar det, men fordi klimapolitikken må lykkes internasjonalt og i våre naboland.
Spørsmålet er ikke om noe skal bli liggende, men hvordan petroleumsnæringen og norske myndigheter innretter seg mot virkeligheten vi befinner oss i.
Se vår oversikt: Se vår oversikt: Her forsvinner oljejobbene
Tre forslag
Derfor ønsker jeg heller å utfordre Tord Lien, Tine Sundtoft og Jonas Gahr Støre på tre konkrete forslag
For det første. Hvis noe olje og gass skal bli liggende, burde det være åpenbart at det ikke er noen grunn til å igangsette petroleumsaktivitet i de mest sårbare områdene, slik som Lofoten, Vesterålen, Senja, Møreblokkene og ved iskanten.
Med så store konflikter knyttet til biologisk mangfold og ikke minst fiskerinæringen, burde dette være en debatt som hører fortiden til. Er varig vern av disse områdene en diskusjon Høyre og Arbeiderpartiet vil være med på?
For det andre må det være et mål at det er de minst klimaskadelige ressursene som hentes ut.
Derfor bør CO2-avgiften økes til et slikt nivå at den får innvirkning på beslutningsgrunnlaget når nye olje- og gassfelt som skal åpnes, i tillegg til å utløse klimareduserende tiltak.
Da oljeprisen var rekordlav på slutten av 90-tallet, ble denne avgiften redusert betydelig. Oljeprisen er siden den gang nesten tidoblet, uten at CO2-avgiften har blitt økt nevneverdig av den grunn. Man kan hevde at Norge må ha like konkurransevilkår som våre konkurrenter, men faktum er at det vil vi aldri få. Det er ikke engang ønskelig.
Norske oljearbeidere vil heldigvis aldri få samme lønn og arbeidsvilkår som oljearbeidere i Nigeria eller Kuwait.
Er Arbeiderpartiet og Høyre/Frp enige i at en høyere CO2-pris er den mest effektive måten å få inkludert CO2-kostnadene ved produksjon av olje- og gass når vi skal legge rammebetingelsene for norsk sokkel?
Les også: Dette er selskapene som vil lete på norsk sokkel
Skatteendringer
For det tredje. Dagens skatteregime var svært fornuftig innrettet da gevinsten av oljefunn var enorm, og kostnadene ved utbygging var langt lavere enn i dag.
I dag tar fellesskapet en betydelig andel av risikoen og kostnadene ved leting og utbygging, samtidig som vi har høy skattlegging på inntektene fra driften.
Men mye har endret seg de siste årene. Utbyggingskostnadene har gått opp, lønnsomheten ned, og antall letebrønner som gir gevinst er langt lavere.
Systemet har også skapt en rekke aktører som først og fremst opererer på norsk sokkel i et rent finansielt, kortsiktig perspektiv, ikke som langsiktige partnere for felleskapet.
Spørsmålet er om det da er riktig at staten fortsatt tar en så høy andel av risikoen i lete- og investeringsfasen, og om skattesystemet oppmuntrer til langsiktig tenkning og forpliktelse.
Vi vet at enkelte felter som i dag bygges ut nærmest er avhengig av en mislykket klimapolitikk for å gå med overskudd i hele feltets levetid. Det må bety at det er på tide å ha en debatt om leterefusjonsordningen, om avskrivningsreglene og om grunnrenteskatten.
Den rødgrønne regjeringen endret på friinntektene på slutten av sin regjeringsperiode, fordi dyktige økonomer skjønte at det var klokt, og spørsmålet er nå om Høyre og Arbeiderpartiet tør å være med på en videre debatt om dette, eller om frykten for debatten er større enn fornuften.
Det vil tiden vise, men det er uansett på tide å bevege oss over i realitetene.
Les også:
Professor mener utsettelser på Johan Castberg kan gi høyere verdiskapning
Tre av fire oljeingeniører mener de har kunnskap som passer utenfor oljen
Disse værfenomenene gjør Barentshavet svært vanskelig for oljeindustrien
