Konvensjonell innsamling av seismiske data ved hjelp av streamere kan bare registrere trykkbølger. Ved å legge mottakere på havbunnen kan en ekstra komponent måles: skjærbølger. Skjærbølgene gir ytterligere informasjon om havbunnen. Petroleum Geo-Services (PGS) startet med slik fire-komponent (4C)-teknologi i 1995. Foreløpig har det ikke tatt av i industrien.
– Dessverre har utviklinga av 4C blitt satt tilbake av oljekrasjet i 1998, men vi ser at aktiviteten øker nå. Vi bør forvente en kraftig økning i markedet de neste to-tre årene, ellers vil utviklinga av teknologien stanse opp og 4C bli et nisjeprodukt for helt spesielle tilfeller, sier rådgiver Walter Sognnes i PGS.
Han er ikke i tvil om at industrien har nytte av denne typen data. Det blir stadig vanskeligere å finne drivverdige forekomster i modne områder som Nordsjøen, og jakten på olje flyttes ut til stadig større havdyp. Både horisontale boringer og avansert drenering av reservoaret krever detaljerte strukturelle og lithologiske bilder av resevoaret, og dette har økt betydningen av seismikk.
– Samtidig forsøker vi å trekke stadig mer informasjon ut av de seismiske dataene. Ved å samle inn hele bølgefeltet ved hjelp av 4C, har vi mulighet til å gjøre et kvantesprang med hensyn til hva slags informasjon vi kan trekke ut. En best mulig reservoarbeskrivelse tidligst mulig
kan spare oljeselskapene for store summer, hevder Sognness.
Dragged array
For bare 10 til 15 år siden var det helt utenkelig å registrere skjærbølger i marin seismikk. Det innebærer nemlig å sette instrumenter på havbunnen som måler partikkelbevegelser i tre retninger ved hjelp av geofoner i tre retninger, og trykkendringer i vannlaget med hydrofon. Til sammen utgjør det fire komponenter, derav navnet 4C. Instrumentene skal registrere bevegelser som er mindre enn en tusendels millimeter i tre forskjellige retninger – og på vanndyp større enn 2000 meter.
Som for konvensjonell seismikk har norsk teknologi og kompetanse vært styrende for utviklinga av 4C seismikk. PGS har utvikla en metode de kaller dragged array for å samle inn både todimensjonale (2D) og tredimensjonale (3D) 4C-data. En kabel med målestasjoner for hver 25 meter legges på havbunnen. Et fartøy skyter trykkbølger over rekken av mottakere, mens et annet registrerer data som innhentes på havbunnen. Når ett område er beskutt, løftes eller dras kabelen til neste posisjon.
– Det sier seg selv at dette er svært tidkrevende og kostbart sammenligna med innsamling av konvensjonell marin seismikk. Foreløpig brukes det bare til små områder med helt spesielle geologiske problemstillinger, men vi skal ikke glemme at også 3D seismikk var svært dyrt i begynnelsen, sier Sogness.
Ser mer
Grovt sett kan nytteverdien av 4C-seismikk deles inn i to hovedgrupper: bedre trykkbølgeavbilding og alternativ avbilding basert på skjærbølger.
– Tryjkkbølgeavbilding blir bedre fordi kilde og mottaker er frikoblet, det vil si at reservoaret kan belyses fra alle kanter. Dette er spesielt nyttig i geologisk kompliserte områder, forklarer Sogness.
I motsetning til trykkbølger er skjærbølger upåvirket av gass-skyer over reservoar, og usynlige reservoar kan bli synlige fordi hastighetskontrast mellom sanden og omkringliggende skifer er bedre.
– Kombinasjonen av trykk- og skjærbølger gir også en bedre forståelse av litologien, opplyser Sogness.
– Hva kan dere gjøre for å overbevise industrien om å ta i bruk 4C?
– Ny teknologi selges kun gjennom gode eksempler. Vi må derfor samle inn data der vi har størst mulighet til å bevise nytteverdien. Vi har allerede flere eksempler, men dette er et stort lerret å bleke. Her trengs det mye innsats og samarbeid med fagmiljøet innenfor oljeselskapene, mener Walter Sognness.
