TRONDHEIM: Drøyt 100 år etter at strømmen ble koblet til de første elektrolysecellene i A/S Stangfjorden Elektrokemiske Fabriker i Stongfjorden i Sogn og Fjordane, har mye endret seg for norsk aluminiumsindustri.
Jubileumsåret ble «markert» ved at Norsk Hydro og Elkem mistet sine kraftverk, da EØS-reglene tvang frem en hjemfallsordning med sterkere offentlig kontroll over norske vannkraftressurser.
Det rokket ved en 100 år gammel årsak til at Norge har aluminiumsindustri: billig kraft.
Les også: Søral sikret inntil videre
Billig kraft lokket britene
– Det som lokket British Aluminium Company til å investere i Norge i 1906 var billig kraft. Kraftverkene ble lokalisert ved fjordene, noe som gjorde det enkelt å transportere aluminiumen ut, forteller Hans Otto Frøland, professor i historie ved NTNU.
Sammen med to andre NTNU-forskere har han skrevet og vært redaktør for boken «Globalisering gjennom et århundre» om norsk aluminiumsindustri de siste 100 årene.
– Man kan snakke om en smeltepakt frem til 1990 som brakte velstand til nasjonen, sier Frøland og beretter om integrerte multinasjonale aluminiumsselskaper som kom med kapital, teknologi og innsatsvarer som bauxitt og oksid. Norske myndigheter tilbød billige, langsiktige kraftavtaler og praktiserte konsesjonslovene liberalt.
Utflagging etter oppmyking
På 1990-tallet ble det norske energimarkedet liberalisert, blant annet etter initiativ fra daværende energiminister Eivind Reiten, og smeltepakten ble myket opp.
– Det innebar utflagging og nyinvesteringer i utlandet, fordi de får tilbud om langsiktig og billig kraft. I Midtøsten satser de bevisst på å tiltrekke seg aluminiumsindustrien. Heller ikke der er det bauxittressurser, men de tilbyr langsiktige kraftavtaler. Diktaturet Qatar tilbyr betingelser som er mer langsiktige enn demokratiet Norge, sier Frøland.
– Jeg tror aluminiumsindustrien er veldig usikker akkurat nå. Hydro hadde nok langsiktig kraft til å investere i Sunndal, og Elkem fikk en langsiktig kontrakt med Vattenfall i Mosjøen. Men de må ha langsiktige og stabile rammer for å investere videre, legger han til.
Les også: – Utrolig hvis det ikke blir kostnadssprekk
En klynge utviklet seg
Etter hvert som utenlandske selskaper etablerte seg i Norge, ble det også bygget opp teknologisk kompetanse knyttet til elektrolyse, metallurgi og materialteknologi. Smelteverkene ble supplert med videreforedling, blant annet innen bilindustrien på Raufoss.
– Det er en mulighet for at myndighetene klarer å finne en løsning som er tilfredsstillende for aluminiumsindustrien og Hydro, men klarer de ikke de,t kan det bli utflagging. Det vil få implikasjoner for aluminiumsklyngen i Norge, sier Frøland.
– Industrien og Forskningsrådet har satset på lettmetaller. Spørsmålet er hvor lenge dette vil fortsette hvis selskapene flagger ut, legger han til.
– Klyngen kan forvitre
Han mener det er viktig å holde klyngen i Norge, og tror også at selskapene ønsker det, men det må være lønnsomhet.
– Blir det ulønnsomt på Raufoss, Karmøy og etter hvert Sunndal, vil denne klyngen forvitre, tror Frøland. Jan legger til at et silisumcluster, som er i ferd med å bygge seg opp rundt solcelleindustrien, er avhengig av de samme rammebetingelsene som aluminiumsindustrien: langsiktige og lønnsomme kraftavtaler.
