– Hvordan det, kamerat?
– Jeg er altså blitt overvåket i månedsvis. Direktøren, vår egen Joseph McCarty, har til og med opprettet en egen mappe på meg, sa han.
– Har du bedt om å få se mappa di?
– Nei, ikke ennå. Men mappa gjorde det enkelt for Arbeidstilsynet å finne bevis for overvåkingen. Jeg tror direktøren ligger tynt an nå. Det spørs om styret vil ha en toppsjef som overvåker de ansatte, sa han.
– Du kontaktet Arbeidstilsynet selv?
– Nei, fagforeningsadvokaten gjorde det. Ifølge henne gikk det ikke lang tid før Arbeidstilsynet berammet en kontroll. De har visst hatt få kontroller i ingeniørselskaper i det siste, sa han.
– Hørte du hva unge Carl sa?
– Nei?
– "Det er rart at det skal være så vanskelig å bli kvitt udugelige folk".
– Den jyplingen. Han trenger eksersis, sa han.
– Her kommer avisene, sa jeg.
Snart lå en bunke morgenferske aviser på bordet foran oss. Vi var som vanlig blant de første på jobb, og kunne snakke uforstyrret i de konfliktplagede lokalene.
– Se her, sa ingeniørøkonomen.
Avisa fortsatte sin artikkelserie om oss. Dagens oppslag kunne fortelle at "skandaledirektøren overvåket ansatte". Vi bladde taust gjennom de fargede sidene, og ble etter hvert klar over at lederartikkelen handlet om samme sak.
Når må han gå? Det var spørsmålet på avisas side 2.
Det gikk i døra. Som vanlig var også Gammel-Erik tidlig ute. Han fiklet nervøst med sin nye iPhone, hans eneste ungdomsduppeditt.
– Pokker, gutter. Jeg leser på nettet at direktøren går til motangrep. Han vil saksøke både avisa og fagforeningen, sa han.
