Intet nytt
For det første serverer forsøkene og artikkelen intet nytt, kanskje med ett unntak. Så tidlig som i 1985 ble det slått fast at optiske røykdetektorer er bedre enn ioniske i forhold til ulmebrann, og at ioniske var bedre enn optiske i forhold til flammebrann. Det tar det lang tid, ofte lengre enn én time for en ordinær varsler å varsle en ulmebrann, selv om den er av optisk type. Ved flammebrann gir en ordinær røykvarsler av ionisk type varsel etter ca. 1 minutt og en optisk etter relativt sett atskillig lengre tid.
Dette bekreftes i TUs artikkel. Det som kan være nytt er at CO-varsleren er så vidt lite følsom.
Så vel våre fagmiljøer som våre myndigheter har med andre ord vært fullstendig klar over dette lenge før forskriften om krav til minst én røykvarsler i boliger kom i 1990.
Feil fokus I
Å fokusere ulmebrann er feil i forhold til i hvilken type brann dødsrisikoen er størst.
Direktør Kjell Schmidt Pedersen ved Norges branntekniske laboratorium uttaler i artiklene at ca. 25 prosent av dødsbrannene kan ha startet som ulmebranner. Det sies intet om hvor mange av disse som har slått over til flammebrann før døden har inntruffet. Jeg våger påstanden om at det er de aller fleste.
For det første dør altså de aller fleste som omkommer i branner, i løpet av en flammebrann. Årsaken er meget enkel: Flammebranner er farligst rett og slett fordi de utvikler seg så fort.
I et rom med det samme brannmediet som under de forsøk "TU-dokument " henviser til, vil en person komme i akutt fare når røyksjiktet når personens nesehøyde. Sitter du i en stol, er det etter 4 - 4,5 minutter.
Norges branntekniske laboratorium undersøkte i 1989 sikt og CO-innhold i rom med ulmebrann. (STF25 A89010. "Deteksjon av røyk. Fullskala brannforsøk i Vesterskaun skole januar 1989".) Under forsøkene tok det 90 -100 minutter å oppnå kritisk tilstand i rommet. Mens kritisk tilstand i samme rom med flammebrann i samme medium oppstår etter tre-fire minutter.
Feil fokus II
Så vidt jeg husker har Teknisk Ukeblad ved noen anledninger rakket ned på automatiske brannalarmanlegg basert på røykdetektorer som gir unødvendige alarmer. Antallet feilutløsninger har etter TUs mening vært for høyt. Følsomme detektorer er én av årsakene til feilutløsninger.
Jeg har selv imøtegått denne problemstillingen, fordi det også er feil fokus. Det er riktigere og viktigere å rette fokus mot det som fungerer, og akseptere et visst antall feilmeldinger fordi det motsatte vil gjøre detektorene mindre følsomme.
I "TU-dokument" i nr. 30/03, klager det samme magasinet på det stikk motsatte - at følsomheten er for liten! Denne gangen gjelder det riktignok røykvarslere beregnet for hus og hjem. Men problemstillingen er nøyaktig den samme. Med utgangspunkt i at en overfølsom detektor medfører et så stort antall feilutløsninger at tilliten til detektoren forsvinner, er problemstillingen:
Hvor følsomme kan vi lage detektoren uten at den blir overfølsom?
Feil fokus III
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har helt rett i at det er viktigere å ha en røykvarsler og at denne fungerer til enhver tid enn hvilken type den er.
Man skal selvsagt ikke underslå at på et åpent marked finnes produkter som er for dårlige, og det er selvsagt best å ha:
røykvarslere koplet til strømnettet
sammenkoplede røykvarslere
røykvarslere som inneholder flere typer detektorer
Sett dette i fokus, og la være å skape en unødvendig usikkerhet ved å rakke ned på det gode som oftest fungerer selv om det ikke er den aller beste løsningen!
Guttorm Liebe,
leder Norsk Brannbefals Landsforbund
