Det er lenge siden en mobiltelefon var bare det som navnet i dag antyder – en mobil telefon.
Den moderne utgaven er mye mer. Den er et stillkamera, et videokamera, en mp3-spiller, en syvende sans, en spillmaskin og en lang rekke andre både morsomme og nyttige ting. Nå kommer TV.
Skal du se TV på mobilen i dag, må du streame data. Det vil si at du henter dem fra en server, og så strømmer videofilen over mobilnettet til din telefon.
Problemet er at det fort blir kostbart, og hvis mange skulle falle for fristelsen, ville kapasiteten i nettet gå den veien høna sparker. Fremtidens mobil-TV er derfor noe så prosaisk som kringkasting. Om er år eller to kommer stadig flere mobiler til å få en innebygget digital TV-mottaker som kan ta i mot en lang rekke kanaler som vil bli distribuert i det digitale bakkenettet.
DVB-H
DVB-H er en variant av TV-standarden DVB-T. I bakkenettet har denne betegnelsen ekstrabokstaven T for Terrestrial og H står ikke uventet for Handheld. De fleste land i Europa er i gang med innføringen av det digitale bakkenettet, og nå er omsider også Norge kommet med.
Likevel er det store forskjeller på de to variantene. Mens DVB-T får signalene fra en stor antenne, gjerne på taket, må DVB-H klare seg med det som kan bygges inn i en mobiltelefon. Og her skal antennen helst ikke vises. Ikke nok med det, mottakerne må også kunne vise et godt bilde selv om du sitter innendørs. Her holder det ikke med magi. Det eneste som kan tilfredsstille alle kravene er et godt utbygd sendernettverk, med mange sendere, selv om de vil bli små og med lav sendeeffekt.
I et byområde vil en DVB-H nettverkscelle bruke tre til fem sendere på noen få kilowatt og dekke en radius på opptil 60 km. Det vil koste i underkant av ti millioner kroner å bygge en slik stasjon.
Hovednettet blir det samme som ved DVB-T, men de små antennene gjør at DVB-H er avhengig av et tettere nettverk av mindre sendere, spesielt hvis det skal oppnås god dekning innendørs.
I motsetning til stasjonært mottak som i DVB-T, brukes mye av bitraten i DVB-H til feilkorreksjon i stedet for til selve innholdet. Det er nødvendig for at signalet skal bli robust nok til at det kan mottas av biler som beveger seg i alle retninger i høy hastighet
Effektivt
Som i det kommende norske bakkenettet, vil DVB-H bruke mpeg-4 kompresjon. Det er mye mer effektivt enn mpeg-2 som har vært vanlig til nå. I en multipleks vil det normalt overføres rundt 40 kanaler i tillegg til elektroniske programguider og andre tjenester. Lyden er i stereo. Bitstrømmen vil være på 11 Mbit/sek.
De ulike kanalene vil være på rundt 250 kbit/s brutto og tidsmultiplekset sammen i grupper på fire og fire.
DVB-H kan gå på flere frekvensområder, men UHF-området fra 470 til 746 MHz peker seg ut som spesielt interessant.
Kringkasting
Det ville vært nesten umulig å bygge ut et nett som kunne betjene den enkelte bruker med sin egen videostrøm. Da ville basestasjonene stå tettere enn noen ville være glad for. Kringkasting derimot har ingen problemer med dette. Alle vil motta det samme signalet, og det krever ikke rare datastrømmen.
En annen fordel er at innholdet eksisterer. Det eneste som må gjøres er at det må omformes til et annet format og kringkastes. I tillegg finnes det eksisterende markeder med eksisterende kundeforhold som kan bygges videre på. I tillegg vil det dukke opp et marked for all slage betal-TV-tjenester. Siden DVB-H også kan overføre alle slags IP-baserte signaler, vil det helt sikkert bli etablert en rekke nye tjenester i nettet som egner seg for kringkasting.
Vinn-vinn
Det er flere grunner til at mobil-TV kommer til å vokse raskt når teknologien introduseres. For det første representerer mobiltelefonene en ny mulighet for TV-selskapene til å distribuere innhold som de allerede har og som de ønsker å få flere seere til. Hvis dette kan gjøre på en billig måte, og kanskje til og med gi litt inntekter, er dette en ny og svært interessant kanal for dem. En parallell kan være radiomottak i bil. Tenk hvor mange færre radiolyttere det ville bli om alle bilradioene, som i høyeste grad er mobile, ble borte.
På terminalsiden er mobil-TV også svært interessant. Etter hvert som tjenesten dukker opp i stadig flere land vil folk kjøpe nye og mer påkostede mobiltelefoner for å motta TV. Og er det noe mobiltelefonprodusentene elsker, så er det anledningen til å introdusere modeller med en ny, attraktiv funksjon som gjør at alle kundene kjøper nye apparater. Mobilselskapene vil også ønske tjenesten velkommen siden de vil formidle en del av signaleringen og kommende tjenester, spesielt på den interaktive siden.
Billig i drift
En av de store utfordringene med å bygge en TV-mottaker inn i en liten mobiltelefon er batterilevetiden. Hvis det knøttlille batteriet i tillegg til alt annet skulle drive en mottaker, ville TV-tiden omtrent begrense seg til en Dagsrevy. Det er ikke holdbart. For å komme rundt dette problemet er mottakeren avskrudd det meste av tiden.
TV-signalene sendes i pulsvise, raske byger på opptil 2 megabit, slik at mottakeren bare trenger å være på rundt ti prosent av tiden. Da spilles TV-programmet inn i et bufferlager som jevner ut sendingen i apparatet. Ifølge Nokia øker dette batterilevetiden under mottak fra en halvtime til rundt fire timer. De ulike programmene ligger etter hverandre i tid slik at mottakeren bare bruker batterikapasitet på det du ser på.
