Jeg mener dette ikke kommer som noen overraskelse og viser oss det vi har visst hele tiden. Usikkerheten om markeds- og nettutvikling på den andre siden av kabelen gjør denne type prosjekter risikable. Det er viktig å merke seg at investeringene skal betales helt og holdent av kraftbrukerne. Nå blir inntektene fra kraftutvekslingen (de såkalte flaskehalsinntektene) redusert. Disse skulle komme forbrukene til gode. Statnetts endringer i tarifferingen gjør at industrien må bære en enda større kostnad og risiko for prosjektet.
Strømeksporten er omstridt. Mange mener at det å sende strøm ut av landet, innebærer at strømprisen blir høyere hos oss enn den burde være. Men kabler til kontinentet og til Storbritannia kan ha gevinster. Strømmen går som kjent begge veier. Norsk Industri er tilhenger av en balansert utvikling av kraftproduksjon og utvekslingskabler, slik at vi også sikrer konkurransekraften til norske industribedrifter.
Det vi nå ser med kabelen til Tyskland viser igjen hvor viktig det er at vi tenker oss godt om før vi foretar slike gigantinvesteringer som blir finansiert av kraftbrukerne. Vannkraftnasjonen Norge er tjent med å sikre at det er rikelig og konkurransedyktig kraft tilgjengelig for eksportindustrien. Norsk prosessindustri produserer de produktene som trengs for at vi skal nå klimamålene fra Paris.
Klimagassutslippene gikk ned med 4,7 prosent i fjor
Vi kommer tilbake til normalen
Tidene er usikre. Covid-19 har bremset økonomien i mange land. Men før eller senere skal vi tilbake til normalen. Da vil bilindustrien i Europa og stålindustrien i ulike land ha et økende behov for industriprodukter basert på fornybar kraft
Aluminium er et viktig norsk eksportprodukt, det samme er legeringer til europeisk stålindustri og kjemikalier til global batteriproduksjon. Og fotavtrykket kan ikke bli bedre, på grunn av den rene vannkraften vår.
Ingen næring blir klimanøytral før prosessindustrien blir det. Vårt veikart for denne industrien viser vei. To forutsetninger må innfris: vi må sikre en fornuftig kraftbalanse og konkurransedyktige priser på strøm for norsk kraftforedlende industri, samtidig som all tvil ryddes av veien om at vi i Norge produserer aluminium, stål og beslektede produkter med ren, norsk vannkraft.
Mer uklarhet enn oppklaring
Dessverre er ikke det siste selvsagt. Fremdeles sliter vi med de såkalte opprinnelsesgarantiene som skaper forvirring om hvor fornybar kraftproduksjonen i Norge faktisk er, noe som bidrar til at vi undergraver norsk verdiskaping. Vi kan ende med at klimaviktige produkter blir produsert med fossil kraft utenfor Norge med et helt annet klimafottrykk fordi produsenten har kjøpt opprinnelsesgarantier fra Norge. Taperen er klimaet og norsk verdiskaping.
Regjeringen har i år lansert en miljødeklarasjon for norsk kraft for å bøte på dette. Intensjonene er gode, men bedriftene melder at det skaper mer uklarhet enn oppklaring. Tiden er overmoden for at olje- og energiministeren foretar en skikkelig opprydding både nasjonalt og overfor EU. Vi bidrar gjerne.
Når for eksempel aluminium eller stål eksporteres fra Norge, tjener hele det norske samfunn på dette. Elkem, Hydro, Eramet og Alcoa med flere har tusenvis av direkte og indirekte ansatte i sine virksomheter. Når de foredler vannkraften og omskaper den til produkter er ringvirkningene nasjonalt og regionalt store.
Et solid og langsiktig eierskap er en viktig del av samfunnskontrakten mellom industri og samfunn. Skatteinntektene fra prosessindustrien kommer til nytte så vel lokalt som nasjonalt. Mange av våre industristeder har et oppvekstmiljø, kultur- og idrettstilbud som få andre byer og tettsteder kan matche. Industrien vil samfunnsbygging. Industrien er avgjørende for at vi sammen skal løse klimakrisen. Industrien er samhold!
Han gjorde betong grønnere: – Jeg stilte alle de dumme spørsmålene
