I praksis kan man ikke måle strålingen på avstander utover en meter i luft. Øvrige strålingstyper når ikke fram til detektorene i geigertellerne fordi de så lett svekkes. Mesteparten av den totale strålingen på 40.000 becquerel pr. gram fra utarmet uran utgjøres av heliumkjerner (primær alfastråling, 15.000 becquerel/g) og elektroner (sekundær betastråling, 25.000 becquerel/g). Disse strålingstypene er svake og kan derfor ikke måles med vanlige geigertellere.
Når en granatkjerne ved hjelp av sin hardhet, tyngde og store hastighet har trengt igjennom panser, vil deler av uranlegeringen ta fyr i luften bak panseret fordi uranet er varmet voldsomt opp av friksjonen og fordi det er luft til stede. Når uran brenner, dannes aerosoler av uranoksid. 33 amerikanske soldater overlevde beskytning fra vennlige styrker under Gulf-krigen. De har kanskje pustet inn slik røyk, men har ikke har fått varige nyreskader. Det er nyrene som skiller ut slike forurensninger fra blodet og det er der uranoksidet eventuelt hoper seg opp.
Direkte berøring med utarmet uran, f.eks. ved at barn leker med slike metalldeler i korte tidsrom bør unngås, men fører ikke til livsfarlige doser stråling. Dette illustreres best med eksempler: Én kilo (!) utarmet uran i en avstand på én meter fører til en dose på så lite som en milli-sievert (mSv) pr. år. Naturlig bakgrunnsstråling er av størrelssorden 3 mSv pr. år. Holder man et stykke utarmet uran i hånden i 250 timer, nås en årsdose for lokal stråling via hudkontakt.
Ifølge Nato er det skutt 31.000 30 mm granater. 10 tonn utarmet uran er brukt, dvs. 322 gram pr. granat. Spesifikasjonen for vekten av kjernen i 30 mm granaten PGU-14 API er 0,6 lb eller ca. 300 gram. En norsk Kosovo-veteran som finner en uskadet hardmetallkjerne etter treff i kryssfinerplatene i en narrestridsvogn, kan trygt plassere den på peishylla i offisersmessa. Sitter man og ser på denne granaten i ett år i en avstand av én meter, blir tilleggsdosen fra “forgrunnsstrålingen” likevel ikke mer enn 0,3 mSv, som utgjør 10 prosent av en årsdose av typisk bakgrunnsstråling. Dette tallet er sikkert betydelig overestimert, for sikkerhets skyld, fordi en så stor mengde som 300 gram vil virke selvskjermende for strålingen fra de indre deler av metallet. Effekten av slike strålingsøkninger kan bare måles statistisk i en stor befolkning.
Ifølge Bellona er det beregnet at dosen til en gjennomsnitts nordmann som følge av Tsjernobyl-nedfallet er 2–3 prosent av den totale strålingen vi utsettes for hvert år. Utsatte grupper, som for eksempel reindriftssamer i Midt-Norge, har mottatt betydelig større doser. Beregninger utført ved Statens Strålevern anslår at i en 50-års periode vil det komme 100–500 ekstra krefttilfeller i Norge som en følge av denne ekstradosen.
Fra Tsjernobyl-ulykken fikk vi nedfall over Norge bl.a. fra den meget sterkt radioaktive og i naturens kretsløp “resirkulerbare” isotopen Cesium 137. Ett gram av Cesium 137 har hele 3,206*1012 becquerel pr. gram (betastråling eller elektroner). Dette tallet, 3,2 billioner elektroner utsendt pr. gram og sekund, er 128 millioner ganger større enn de 25 tusen vi får fra samme mengde utarmet uran pr. sekund. Radioaktiviteten i lav og planter i f.eks. Valdres som fikk nedfall fra Tsjernobyl i 1986, er langt større enn den som er blåst utover i form av uranoksid i Kosovo.
Den totale betastrålingen fra 10 tonn utarmet uran i Kosovo utgjør til sammen 250 milliarder partikler pr. sekund, altså mindre enn fra 0,1 gram Cesium 137 fra Tsjernobyl. Ca. 10 prosent av uranet brennes opp og spres utover som lett absorberbart og farli radioaktivt nedfall. Antall betapartikler fra ett tonn finfordelt utarmet uranoksid tilsvarer antallet fra 10 mg Cesium 137. Uranoksider vil ikke “resirkuleres” i økosystemet på samme måte som f.eks. cesiumisotopen. Er utarmet uran trengt ned i bakken, er det helt ufarlig rent strålingsmessig.
Den største helserisikoen er den naturlige bakgrunnsstrålingen. I Oslo by og i det geologisk spesielt interessante Oslofeltet er det store mengder alunskifer. Den kan inneholde opp til 200 gram naturlig uran pr. tonn. I Sverige kan tilsvarende skifertype inneholde opptil 300 gram, slik at det kan lønne seg å utvinne uran fra den. Jeg skulle gjerne sett at en geolog regnet ut hvor mye uran, i form av 30 mm granatekvivalenter à 300 gram, som ligger under overflaten i hele Oslo, f.eks. ned til en dybde på bare en meter under bebygd eller åpent nivå. Det blir nok vesentlig mer uran enn i de 31.000 granatene som er brukt i Kosovo.
Jeg bagatelliserer ikke virkningen av radioaktiv stråling. Da jeg bygde nytt hus et sted innenfor Oslo-feltet i 1996-97, hvor det endog ikke er alunskifer, sørget jeg for sikkerhets skyld å legge inn en diffusjonstett membran under byggetomta og et avluftingssystem over denne slik at jordgassene som kommer rundt membranen og som muligens kan inneholde radioaktiv radon, suges etter oppvarming opp i et eget rør etter skorsteinsprinsippet og ledes til avlufting over tak i stedet for å suges inn i huset. Dersom radongass pustes inn, vil den svake alfastrålingen derved blir farlig for lungene. Uranoksid i små mengder blandet med støv på bakken i Kosovo utgjør trolig en langt mindre helserisiko enn radongassen norske soldater kan risikere å puste inn i norske kjellere og kjellerstuer.
Mitt råd er at norske soldater og frivillige trygt kan samle inn granatkjerner med utarmet uran. Gjør de det etter regnværsdager, risikerer de heller ikke å få i seg radioaktivt støv under oppryddingsarbeidet. Strengt tatt trenger de ikke engang å bruke hansker!
Per Olaf Pahr
sivilingeniør
