Problemene med drikkevannsforsyningen i Oslo i 2007 har ført til økt oppmerksomhet rundt vannkvaliteten i hele landet. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at norske vannverk leverer vann med «tilfredsstillende hygienisk kvalitet» til 99 prosent av innbyggerne. Men det er utfordringer. Parasitter kan være vanskelige å ta knekken på med klor som mange vannverk bruker.
UV-stråling derimot tar knekken på parasittene Giardia og Cryptosporidium.
Påvirkning av vannkilden
Det er kloakk som er den verste kilden til parasitter, og det var slik forurensning som skapte Giardia-utbruddet i Bergen. Avføring fra dyr kan inneholde parasitter, men de er ikke regnet som like farlige, men likevel prøver man å beskytte selve vannkilden og nedbørsfeltet rundt den. En del av behandlingen av vannet er å hindre at uønskete ting ikke kommer inn i renseanlegget slik som fisker, tømmer, løv og bildekk.
Heldigvis er ikke Norge spesielt tett befolket, og vannkildene ligger vanligvis et stykke fra befolkningen uten at det oppstår konflikter. Likevel er det praktisk at vannkilden ikke ligger for langt unna på grunn av ledningsnettets lengde. I byer kan det oppstå interessemotsetninger mellom behovet for å beskytte vannkilden og grunneierne og utbyggere som vil utnytte arealet.
To barrierer
Et moderne renseanlegg skal inneholde to uavhengige hygieniske barrierer. Det er ikke noen krav til hvordan vannet skal behandles bare det blir rent. Hver av de to barrierene skal det fjerne 99,9 prosent av bakteriene og 99 prosent av parasittene. I prinsippet skal hver av dem kunne virke alene og gi tilfredsstillende vann.
Den første barrieren har tradisjonelt vært beskyttelsen av vannkilden og nedbørsfeltet rundt den. Etter hvert som kravene er økt ,er begge barrierene bygget inn i selve vannrenseanlegget, spesielt i de store byene.
Kjemisk felling
Svært ofte er det kjemisk felling og filtrering som brukes som første hygieniske barriere. Ved å tilsette drikkevannet jern eller aluminiumbaserte forbindelser, skjer det en koagulering av mindre partikler og forurensninger til større fnokker (klumper). De synker til bunns (sedimenterer) hvor de skrapes unna. Slik felling skjer i større bassenger hvor vannet flyter sakte. Felling fjerner det meste av humuspartiklene som kan sette en brunaktig farge på vannet og tar også med seg bakterier og parasitter.
Filtrering benyttes også for å fjerne partikler og forurensninger og til rester av jern eller aluminium fra fellingen. Filtreringen kan være så fin at den fjerner parasitter også.
En alternativ løsning er å slå sammen de to metodene ved at fnokkene fanges opp av filtre i stedet for ved sedimentering og skraping. For å gi vannet riktig pH-verdi brukes ofte tilsetning av kalk i form av kalsiumhydroksid Ca (OH) 2. Jo flere rensemetoder som brukes, desto sikrere er man, men det er et økonomisk spørsmål hvor mye det skal renses.
.png){kind=logo}
Desinfeksjon
Tidligere sto klor for det neste barrieretrinnet, og mange anlegg benytter fremdeles denne metoden. I dag går utviklingen i retning av UV-bestråling. Fordelen med denne metoden er at den også dreper parasitter som Cryptosporidium og Giardia som er vanskelig å få has på med klor.
Jo renere vannet er som kommer inn til den andre hygieniske barrieren, desto mindre energi går det med til å bestråle vannstrømmen og desto mindre klor trengs det eventuelt for å oppnå den ønskede renheten.
Anlegg som er helt basert på UV-bestråling, har oftest klorløsning som brukes som sikkerhet om bestrålingen skulle svikte. Som regel har anlegg med UV en klorløsning som backup.
Når det brukes klor, sier reglene sier at det skal brukes så mye at det fortsatt er en viss mengde igjen etter at kloret er brukt opp til å bryte ned organisk materiale og drepe mikroorganismer. I Norge er restverdien satt så lavt at vi sjelden kjenner klorsmaken, mens i andre land er den mye høyere, og vannet får en sterk klorsmak.
Ledningsnettet
Selv om vannet kommer rent ut av renseanlegget, skal det fremdeles gjennom et ledningsnett som kan være både langt og gammelt. Det skal være så høyt trykk i ledningene at det ikke kan lekke noe inn i vannledningene, som ofte av økonomiske hensyn ligger i samme grøft som kloakkledninger. Likevel er det ikke alltid like enkelt å holde trykket oppe, spesielt i deler av nettet som ligger høyt oppe og hvor tappemønsteret kan variere sterkt.
Hvis tre naboer fyller svømmebassengene i enden av et nett med begrenset kapasitet, kan trykket falle kraftig, og det kan skje et såkalt innsug. Hvis vannledningen ligger i samme grøft som en utett kloakkledning, kan det være nok til å overføre smitte.
Undersøkelser viser at antallet mageproblemer øker i områder med innsugsproblemer, eller hvor det har vært arbeidet på ledningsnettet og det ikke er desinfisert godt nok etterpå.
