Forfatteren Per Petterson skrev om å «stæle» hester. Hadde han jobbet i byggenæringen, hadde han kanskje skrevet om å «stæle» folk i stedet. Næringen tenger ikke hester, men er til gjengjeld veldig i beit for folk. Ifølge de siste undersøkelsene til arbeidsmarkedsetaten (NAV) melder de utførende byggebedriftene om en manko på hele 20 000 personer.
Jappetiden kommer i skyggen
Underskuddet har dukket opp de siste to-tre årene, etter at den mest eksplosive byggeboomen siden 1890-årene skjøt fart mot slutten av 2003. Selv byggeboomen under jappetiden på slutten av 1980-årene kommer i skyggen av den nåværende. Fra 2003 til 2007 vil samlet byggeproduksjon ha vokst med ikke mindre enn 40 prosent målt i faste priser. Det tilsvarer 50 milliarder kroner. Det er temmelig imponerende å klare dette av en næring som ikke hadde spesielt mye ledig kapasitet da etterspørselen for alvor tok av mot annet halvår 2003. Likevel kunne veksten faktisk ha vært enda sterkere hvis det hadde vært mulig å pumpe tømrere, snekkere, murere, glassmestere, elektrikere og bygningsingeniører opp av Nordsjøen istedenfor olje.
Når det største hinderet for å øke omsetningen ikke er etterspørselen, men tilgangen på arbeidskraft, kan det fort bli fristende med litt utradisjonell rekruttering. Under byggeboomen for 20 år siden var mankoen på folk like stor som nå, og det ble nærmest en del av bedriftsidretten i byggenæringen å utvikle «kreative» rekrutteringsmetoder. Noen foretrakk å utvide begrepet bygningsarbeider til å omfatte alle som hadde gangsyn og to hender. Andre valgte kanskje å «stæle» fra konkurrentene, med lønna som lokkemiddel. Det går noen historier fra den gangen om byggeledere som kom på jobb om morgenen og fant hele eller mesteparten av arbeidslaget sitt på nabotomta. Men denne formen for rekruttering var definitivt en risikosport. Den stakkars bedriften som hadde mistet store deler av arbeidsstokken hadde jo ikke noe særlig annet valg enn å rekruttere dem tilbake.
Mangler byggeledere
Resultatet av bedriftenes iver etter størst mulig vekst den gang var lønnseksplosjon og dårlig kvalitet på det bedriftene leverte fra seg. Heldigvis har det gått noe bedre denne gangen enn for 20 år siden. Den viktigste årsaken er jo at det har vært mye bedre tilgang på utenlandsk arbeidskraft, riktignok med bivirkninger i form av noe stemoderlig behandling av lover og regelverk. Også forrige gang var det mange som ikke snakket klokkerent norsk på byggeplassene, men de kom stort sett fra nabolandene våre, ikke fra Øst-Europa.
Øst-europeerne har redusert arbeidskraftproblemet, men ikke løst det. Så vidt vites har det likevel vært mindre «stæling» av timelønnete enn for 20 år siden. Dessuten nytter det ikke bare å pøse på med timelønnete på byggeplassene, det må følges opp med flere byggeledere. I denne gruppen er mankoen stor, og her er tyveriene, eller i hvert fall forsøk på sådanne, i full gang. Mange byggeledere får stadige tilbud om å skifte arbeidsplass. Problemet for byggenæringen er at det ikke blir flere av dem av den grunn, i hvert fall ikke på kort sikt. Det har noen forstått, og prøver å øke byggelederkapasiteten ved å lokke til seg folk fra offentlig sektor, bl.a. den delen som behandler byggesaker. Nå er det kanskje ikke så veldig lurt det heller, for hvem skal da behandle utbyggernes byggesøknader.
Så kan man jo sitte ved skrivebordet og formane bedriftene om at de må tilpasse arbeidsmengden til gjeldende produksjonskapasitet. Det er enkelt i teorien, men neppe så enkelt i praksis. I det byggemarkedet vi har nå, og som godt kan fortsette på minst samme nivå i mange år, er det bare en ting som duger: Rekrutteringen må opp, enten fra utlandet eller ved at byggenæringen på et eller annet vis klarer å trekke til seg en større andel av ungdomskullene. Personlig kan jeg ikke gjøre annet enn å heie på dem.
