TYSKLAND ER IGJEN i søkelyset etter Norsk Hydros oppkjøp av det tyske aluminiumselskapet VAW. Norges største industrioppkjøp noensinne har åpnet for et enda tettere teknologisamarbeid, et samarbeid som sjelden skaper de store overskriftene.
Da er det mer trøkk i andre nyheter om Tyskland og tyskere. Korrupsjonen i de politiske partiene, inklusive forbundskansler Gerhard Schröders SPD, har tvunget Schröder til å dementere at Tyskland er en korrupt bananrepublikk. Dopingtatte Johann Mühlegg, som riktignok gikk for Spania, er ikke mindre godt lesestoff.
Men ingenting kan rokke på det faktum at Tyskland er den største økonomiske motoren i Europa og av stor betydning for norsk eksport. Det er lett å glemme i iveren etter å øke eksporten til USA og Asia at de viktigste markedene fortsatt ligger utenfor stuedøra. Sverige er vår viktigste handelspartner, med Tyskland som en klar nummer to. I fjor eksporterte Norge tradisjonelle varer for 25 milliarder kroner til forbundsrepublikken, mens vi importerte varer for 37 milliarder kroner. Med salg av olje og gass kom eksporten opp i 60 milliarder kroner.
Bak disse tallene ligger en omfattende utveksling av teknologi mellom Norge og Tyskland. Ikke så kul kanskje som den med USA, men av større økonomisk betydning. Enhver norsk ingeniør har et forhold til Hannover, enten i forbindelse med IT-bransjens Mekka, Cebit, eller industriens Mekka, Hannovermessen. De mest spennende tingene skjer imidlertid ikke med ompamusikk på messene, men i forskningslaboratoriene i Tyskland og Norge. Allerede før Norges største industrioppkjøp i utlandet har små og store teknologimiljøer funnet hverandre.
Som Teknisk Ukeblad viser i en serie reportasjer i denne utgaven, har det grodd frem en rekke samarbeidsprosjekter, der både små og store bedrifter og forskningsinstitusjoner deltar.
Vi fant hverken dop eller korrupsjon, men derimot mange entusiastiske teknologer. De blir mange flere etter hvert som Hydro Aluminium utvikler seg videre.
De mest spennende tingene skjer ikke med ompamusikk
