Irene Leonor Flores de Callata (68) vandrer langs et knusktørt elveleie, og leder en flokk med lamaer og sauer gjennom en langstrakt ørken.
Urfolket Flores de Callata tilhører, har i århundrer klatret dypt inn i fjellene i det nordlige Argentina på jakt etter en livsnødvendig ressurs: rent drikkevann.
Her, i et av de tørreste miljøene i verden, er det en livskraft som underbygger alt. Men urfolkssamfunn som hennes bekymrer seg i økende grad for at tilgangen på vann vil ta slutt.
Klimaendringer
Det er fordi de uttørkede vannveiene rundt byen er forbundet med de utstrakte hvite saltsjøene nedenfor, underjordiske laguner med vann fullpakket med et metall som har blitt kjent som «hvitt gull» – litium.
Metallet er en nøkkel i den globale kampen mot klimaendringer og blir brukt i elbilbatterier, sol- og vindenergi og annet. Men for å utvinne litium, suger gruvene vann ut av det flate terrenget som omringer tusenvis av urfolkssamfunn, som det til Flores de Callatas.
«Litiumtrekanten» i Argentina, Chile og Bolivia er det største litiumreservatet i verden, og verdens mektigste ser i økende grad til regionen for å utvinne metallet.
– Vi vil miste alt. Hva skal vi gjøre hvis vi ikke har vann? Dersom gruvene kommer, vil vi miste kulturen vår, vi vil ikke sitte igjen med noe som helst, sier Flores de Callata.
Hvitt gull
Mellom 2021 og 2023 ble prisen for et tonn litium på amerikanske
markeder nesten tredoblet, og nådde et høydepunkt på 46.000 dollar per tonn i fjor, ifølge en rapport fra United States Geological Survey. I Kina, som kjøper mest litium fra regionen, gikk et tonn for hele 76.000 dollar på sitt høyeste i fjor.
Prisene har siden falt, men myndigheter, gruvedriftere og selskaper fra hele verden har rettet oppmerksomheten mot litiumtrekanten. USA, Kina og flere ser på regionens øde ørkener både som en kilde til rikdom og en pådriver for overgangen til grønn energi.
Det hvite gullet de leter etter finnes i de hundrevis av saltsjøene, eller salares, i de tre landene.
På avstand ser saltsjøene ut som de er dekket av snø, men under dem er dype kilder med saltet grunnvann fullpakket av mineraler. I motsetning til andre former for gruvedrift, blir ikke litium utvunnet fra stein, men fra saltvannet som pumpes opp fra sjøene.
Ringvirkninger
Problemet er at saltsjøene også fungerer som en viktig del av et svært mangfoldig økosystem, sier forskere AP har intervjuet.
Mens vannet inne i lagunene ikke kan drikkes, er de forbundet med omkringliggende ferskvannskilder, som er livsnødvendig for overlevelsen til tusenvis av urfolkssamfunn.
Bekymringen fra forskerne er at vannpumping i industriell skala både forurenser ferskvannet med saltlaken de pumper, og suge vannet ut av det omkringliggende miljøet. Det fører til store ringvirkninger for regionen i en tid der den allerede er rammet av tørke som følge av klimaendringer.
Saltsjøene er også en viktig del av en høytid for urfolk som finner sted hele august måned.
Kjemper
Byen Flores de Callatas bor i, er en av 38 som ligger tett opptil to slike saltsjøer – Guayatayoc-lagunen og Salinas Grandes – som gir inntekter til byene gjennom turisme og småskala salthøsting.
I flere tiår har slike lokalsamfunn kjempet mot storskala gruvedrift og ført lange kamper i rettsvesenet for å stoppe utvinningsprosjekter, men de opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å hindre gruveselskapenes inntog.
Mer enn 30 selskaper har søkt om tillatelse til å utvinne vannet i de to saltsjøene. Innbyggerne i byen har satt opp skilt langs sjøene med teksten «Respekter territoriet vårt. Kom dere ut, litiumselskap».
– Vi forsvarer landet vårt. Jeg er ikke bare bekymret for meg selv, men for oss alle. Dersom gruvene kommer, vil det påvirke hele regionen, og i forlengelsen alle vannveiene, sier Flores de Callata.
Vil lokke investorer
Situasjonen spisset seg til i fjor sommer da de lokale myndighetene, ivrig etter å tjene penger på gruvene, åpnet for at det skulle bli lettere å gi avkall på visse urfolks landrettigheter og begrenset muligheten til å protestere mot utvidet gruvedrift.
Advokat Alicia Chalabe, som representerer de lokale urfolkssamfunnene, og flere andre hevder at dette bryter med folkeretten. Tusenvis av urfolk protesterte og sperret av veiene som brukes av gruveselskapene.
Dørene har blitt åpnet på vidt gap til gruveselskapene etter at Argentina i fjor høst fikk en ny president, Javier Milei, som følge av hans løfte om å fikse landets nedadgående økonomi.
Milei, som har beskrevet seg selv som «anarkokapitalist», har kunngjort brede dereguleringstiltak som blant annet reduserer kostnadene for gruveselskaper i et forsøk på å lokke investorer til landet.
– Mareritt
For Flores de Callatas og hennes lille by Tusaquillas representerer den økende interessen for områdene de anser som hjemme nok et marerittscenario.
Hun lurer på hva som vil være igjen om 20 år.
– Hvis gruvene kommer, har vi penger en stund. Men så vil barnebarna våre, oldebarna våre – det er de som vil lide, sier hun.
– Jeg vil gjøre alt jeg kan for å forsvare disse områdene, sånn at de fortsatt har disse jordene, så de fortsatt har vannet sitt.
