I det siste har det vært het debatt om statsbudsjettet og opptrappingen av omsetningskravet for biodrivstoff til 20 prosent av det som omsettes til veibruk i Norge.
Det har vært hevdet at våre kjære folkevalgte er dumme, kunnskapsløse eller frekke.
Min påstand er at de faktisk har satt seg inn i saken og at de forstår skogens verdikjede.
Klimabudsjettet
Den viktigste klimagassen er CO2, og FNs klimapanel er tydelige på at det er den samlede tilførselen av CO2 inn i klimasystemet som avgjør den globale oppvarmingen.
Over to tredjedeler av karbonbudsjettet vårt er brukt opp, og skal vi stabilisere systemet og begrense den globale oppvarmingen til to grader, har vi 250 milliarder tonn igjen. Ved dagens utslippsrate på cirka 10 milliarder tonn i året er budsjettet brukt opp om 15-25 år.
Kjente tilgjengelige fossile ressurser inneholder cirka 1000-2000 milliarder tonn karbon, og det haster med å stoppe uttaket av disse fossile karbonene som ligger trygt lagret utenfor klimasystemet.
Forbrenning av trevirke og annen biomasse frigjør som kjent også karbon, men til forskjell fra fossilt karbon er dette karbonet allerede en del av det naturlige kretsløpet. Vi bare nyttiggjør oss av det på veien istedenfor at det likevel frigjøres ved forråtnelse.
Fortsatt over 80 prosent fossilt
Dagens forbruk av drivstoff til veitrafikk i Norge er på 4,2 milliarder liter fordelt på cirka tre milliarder liter diesel og 1,2 milliarder liter bensin.
Forutsettes det samme nivået i 2020, vil kravet til økt innblanding til 20 prosent biodrivstoff, hvorav åtte prosent skal være avansert og dobbeltellende, tilsvare 672 millioner liter.
Avansert biodrivstoff vil utgjøre 168 millioner liter av dette, kun fire volumprosent. I praksis er det da et stortingsflertall for at over 80 prosent av drivstoffet i 2020 skal være fossilt.
Fornybart biodrivstoff må bærekraftsertifiseres
Selv om det er forskjell på såkalt første generasjons biodrivstoff og avansert biodrivstoff fra rester og avfallsprodukter, er felles for dem begge at de reduserer utslippene i forhold til fossile alternativer.
Alt biodrivstoff som omfattes av omsetningskravet er omfattet av bærekraftskriteriene uavhengig av råstoffets opprinnelsesland. Dette innebærer blant annet at det må dokumenteres en reduksjon i klimagassutslippene på minst 35 prosent sammenlignet med standardverdier for fossilt drivstoff definert av fornybardirektivet.
Fra 1. januar 2017 økes dette kravet slik at utslippsreduksjonen minst må være 50 prosent for alt biodrivstoff. Biodrivstoff fra anlegg som starter opp etter 1. januar 2017 må kunne dokumentere en reduksjon på minst 60 prosent fra 2018.
Tilsvarende sporbarhet eller bærekraftskriterier er ikke-eksisterende for fossilt drivstoff og da blir det også helt søkt å påstå at det er bedre å bruke fossilt drivstoff, noe Hegnar med flere gjør.
- Myndighetene tror prisen på avansert biodrivstoff blir mer enn doblet: Statoil frykter det blir enda verre
Utnytte mer av det som alt tas ut
For å regne seg frem til at biodrivstoff visstnok skal ha høyere utslipp enn fossilt må det jobbes hardt, og det er som regel to metoder som brukes:
Den første er at man ser på tilbakebetalingstiden til hvert enkelt tre, den såkalte karbongjelda og konkluderer med at skogen må stå.
Når vi snakker om biodrivstoffproduksjon i Norge snakker vi ikke om å hogge ned all skogen, for så å brenne den i en motor med dårlig virkningsgrad. Det vi faktisk snakker om er å utnytte mer av det som allerede tas ut, eller kan hogges innenfor bærekraftige rammer for å erstatte fossile materialer med trevirke.
De forskjellige leddene av skogbrukets verdikjede er gjensidig avhengig av hverandre og vi skal bruke mer av restene, avfallet, sidestrømmene og biproduktene som i dag eksporteres eller blir liggende igjen i skogen.
Tømmerstokken er som kjent rund, har greiner og er smalere på toppen, noe som gjør at ikke hele treet egner seg til materialer. Poenget må være å utnytte mest mulig til langtidslagring av CO2 i bygg før resten kan brukes til å erstatte andre fossile innsatsfaktorer og fossil energi.
Verdifulle biprodukter
I tillegg er det slik at produksjon av biodrivstoff ikke bare utnytter restene, men selve produksjonsprosessen skaper også andre verdifulle biprodukter som erstatter fossilt.
Den planlagte etanolfabrikken på Follum, vil benytte seg av samme teknologi som St1s fabrikk i Kajani i Finland. Sistnevnte bruker sagflis som råstoff og produserer 50 millioner liter bioetanol med en klimagassutslippsbesparelse på 72.000 tonn, tilsvarende 90 prosent utslippsreduksjon sammenlignet med fossilt drivstoff.
I tillegg produseres lignin og biometan (biogass) med en total utslippsbesparelse på 248.000 tonn CO2, over tre ganger så mye som selve drivstoffet.
Til slutt får man ut kjemikalier og stoffer som kan brukes i industri og gjødselprodukter, samt spillvarme som kan utnyttes til fjernvarme.
Andre teknologier for produksjon av biodrivstoff kan ha andre biprodukter, for eksempel biokull som kan brukes i metallindustrien eller lagres i jord. Felles for dem alle er at de erstatter fossilt og snur opp ned på alle regnestykker som forutsetter at treet i sin helhet går til drivstoff.
- Miljøeffekten virker for god til å være sann: Nå testes dieselen i stor skala i Norge
Kan vi ikke bare la skogen stå?
FNs klimapanel (IPCC) er klokkeklare i sine anbefalinger. Alle scenarier der vi klarer togradersmålet forutsetter økt hogst og økt bruk av biomasse globalt.
Avvirkningen er forutsatt å øke med 51-200 prosent i scenariene klimapanelet utarbeidet i sin femte og nyeste rapport. Bruken av moderne bioenergi må minst femdobles for at vi skal begrense den globale oppvarmingen til to grader. Begrenses bruken utover en slik femdobling, vil det koste 44-78 prosent mer å nå målet.
Norge hadde ifølge SSB et utslipp fra norsk territorium på 53,9 millioner tonn CO2- ekvivalenter i 2015. Skal Norge nå sine forpliktelser om 40 prosent reduksjon fra 1990- nivå innen 2030, må utslippene ned med minst 20,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en jobb som skal gjøres på 13 år. Det vil ikke være mulig uten aktiv bruk av skogen og massive tiltak i transportsektoren.
I Norge er det per i dag en årlig tilvekst på mer enn 25 millioner kubikkmeter skog, mens avvirkningen ligger på cirka 12 millioner kubikkmeter årlig. Av den årlige nettoøkningen i stående skog, er det ifølge Nibio et bærekraftig grunnlag for å øke avvirkningen med minst fem millioner kubikkmeter hvert år.
Av de drøyt 10 millioner kubikkmeter som ble avvirket til industri i 2015, ble cirka fire millioner kubikkmeter eksportert. Tremekanisk industri sliter med avsetningen på restprodukter som kapp, spon og flis i Norge. Disse restene kan sammen med annen eksport heller foredles i Norge og bli til over 400 millioner liter avansert biodrivstoff.
Det er også̊ et betydelig potensial for å utnytte skogavfall som topper og grener (GROT) som i all hovedsak blir liggende igjen i skogen, fordi lønnsomheten ikke er god nok. GROT utgjør anslagsvis 20-30 prosent av biomassen i granskog.
Karbonnegativt
Lar vi skogen likevel stå, vil den i alle fall i vekstfasen binde karbon før den til slutt begynner å lekke karbonet ut i atmosfæren igjen. Gjør vi dette, vil vi ikke klare å erstatte fossile byggematerialer, produkter og energi og det vil bli enda mer utfordrende å begrense den globale oppvarmingen.
Global oppvarming fører til mer ekstremvær og vi får et karbonlager som plutselig kan felles av stormer, skogbranner og barkbilleangrep.
Tatra nasjonalpark i Slovakia er et eksempel på sistnevnte der en stormfelling tok 165.000 kubikkmeter skog i 2004. Området var vernet og ble derfor ikke ryddet, noe som senere har ført til en massiv oppblomstring av barkbiller. Til nå har over 13 millioner kubikkmeter skog blitt drept. (Christo Nikolov et al, 2014).
I Norge skal vi ikke lenger tilbake enn 26. desember 2011 da stormen Dagmar felte 700.000 kubikkmeter skog over natta.
Karbonopptaket i norske skoger er på 26 millioner tonn CO2, tre ganger så stort som utslippene fra skog-, jordbruk og annen arealbruk (FAO, 2016). Skogbruket er netto karbonnegativt og vi har ikke råd til å la den stå.
- Blir neppe å se med norske skilter: Norge går glipp av den kanskje beste hydrogenbilen
Biodrivstoff gjøres ansvarlig
Den andre metoden som brukes for å hevde at biodrivstoff skal ha høyere utslipp enn fossilt, er at man regner seg frem til at biodrivstoff fra raps og andre jordbruksvekster har høyere utslipp enn fossile alternativer.
For å få til dette, inkluderes utslipp fra ILUC – indirekte arealbruksendringer. Kort fortalt betyr det at man tillegger biodrivstoff miljøansvar for at andre deler av landbruket ekspanderer til nye arealer.
ILUC baseres på teoretiske modellberegninger og markedsprognoser av situasjoner der produksjon av biodrivstoff gjør at mat- og fôrproduksjon flyttes over på nye arealer, eksempelvis regnskog.
Biodrivstoff gjøres ansvarlig for bruk av landarealer uten at utslippene for bruken av disse arealene reduseres. Produsenten av biodrivstoffet har heller ingen mulighet til å redusere utslippene og bør derfor ikke være ansvarlige.
ILUC kan verken observeres eller måles, kun modelleres, og en slik tankegang flytter fokuset bort fra virkeligheten og det egentlige problemet – fossile utslipp.
Som et tankekors har det aldri vært et tema å inkludere ILUC-utslipp på olje fra tjæresand i Canada med 13 ganger høyere utslipp enn olje fra Nordsjøen (WWF) eller Niger-deltaet i Nigeria. Graver man opp hele jordet eller regnskogen og leter etter olje, fjerner man dermed hele problemet.
Mest fra raps
Ettersom det ikke stilles noen krav til bærekraftskriterier eller sporbarhet for fossil energi, kan det heller ikke garanteres at bensinen eller dieselen du fyller på tanken i Norge ikke har drevet kvinner og barn på flukt i Nigeria, eller kommer fra tjæresandreservoarene i Canada. Reservoarer som strekker seg over et område på 140.000 kvadratkilometer, tilsvarende hele Norge sør for Sognefjorden (WWF).
Alle er enige om at det finnes biodrivstoff med forskjellig grad av klimanytte, og som det har blitt påpekt av flere, kommer 85 prosent av biodrivstoffet som omsettes i Norge fra raps (Miljødirektoratet, 2016).
Saken er bare den at rapsdiesel heller ikke er ensbetydende med ødeleggelser av natur eller bruk av dyrket mark som burde vært brukt til matproduksjon.
Bare i Sentral- og Øst-Europa finnes 525.000 kvadrakilometer nedlagt og uutnyttet dyrkbar jord (IOP, 2013). 320.000 kvadrakilometer finnes i Russland, men også Ukraina, Hviterussland, Polen og Romania har store jordbruksarealer som er brakklagt.
I Ukraina er dette arealet på 92.000 kvadratkilometer, tilsvarende en fjerdedel av Norges landareal, eller nesten 10 ganger det totale jordbruksarealet som i 2016 er i drift i Norge (9800 kvadratkilometer) (Landbruksdirektoratet, 2016).
Et regnestykke
Hvis vi på grunn av vekstskiftesykdommer antar at det kun dyrkes oljevekster på en femtedel av det brakklagte arealet og kornprodukter på resten, vil dette tilsvare 105.000 kvadratkilometer oljevekster og 420.000 kvadratkilometer korn.
Videre antar vi at oljevekstene gir en avling på to tonn per hektar og at korn gir fire tonn per hektar. Det betyr at vi får en avling på 21 millioner tonn oljevekster og 168 millioner tonn korn.
Vi antar videre at vi kan få ut 400 liter biodrivstoff per tonn biomasse og 600 kilo proteinrikt dyrefôr. Resultatet blir da at vi får 8,4 milliarder liter biodiesel av oljevekstene og 67,2 milliarder liter etanol av kornet som er dyrket på det nedlagte jordbruksarealet (IOP, 2013 og Svebio, 2014).
Samtidig har vi produsert enorme mengder proteinfôr på arealer som tidligere har ligget brakk og sørget for lokal sysselsetting og verdiskaping.
Totalt blir dette 75 milliarder liter, over 17 ganger Norges totale bruk av drivstoff til veibruk, og over fire ganger Europas biodrivstoffproduksjon i 2015 (Gain, 2015). Dette kan altså gjøres uten at produksjonen baseres på palmeolje eller fortrenger matproduksjon.
Hva nå?
Norge må applaudere ambisiøse politikere og stå-på-vilje, og ikke slå ring om bakstreverske skeptikere som skyter fra hofta.
Vi sier ikke at alt biodrivstoff er perfekt, men at vi bør ta i bruk dagens teknologi og legge til rette for stadig forbedring og teknologiutvikling.
Vi må skape verdier av vårt grønne gull, og det viktigste vi kan be om, er langsiktige og forutsigbare rammevilkår samt en langsiktig plan for videre erstatning av fossilt i transportsektoren utover 2020.
Vi registrerer at Miljøpartiet De Grønne har kastet seg inn i debatten og etterspør mer kunnskap om biodrivstoff og klima. Denne kunnskapen finnes og det er bare å ta kontakt.
Tiden er knapp, vi har tross alt over 80 prosent fossilt igjen.
- Hvordan virker: Forbrenningsmotoren
