SAMFERDSEL I disse dager arrangeres jernbanemessen Inno-Trans i Berlin. Den kan på flere måter sies å være jernbanefagets Mekka, så vel når det gjelder bane- og signalanlegg som rullende materiell, strømforsyning og logistikk. Denne messen får flere av oss til å henlede oppmerksomheten mot norske jernbaneselskaper og transportører som fortsatt lever et faglig isolert liv utenfor det europeiske jernbanefellesskapet, på en arena hvor tilfeldige politikere fortsatt har den daglige styringen.
Et typisk eksempel på dette er Kongsvingerbanen som for et par år siden gjennomgikk et omfattende baneteknisk vedlikehold mellom Lillestrøm og Årnes, samtidig som persontrafikken mellom Oslo og Stockholm ble flyttet over på fly til fordel for økt godstrafikk. Etter beste evne sørget Jernbaneverket for utskifting av ballast samtidig som de justerte og profilslipte skinnene, og de oppnådde en støysvak banestrekning til alles tilfredshet.
Dessverre er Kongsvingerbanen etter hvert åpnet for flere godsvogner fra mindre seriøse transportører som verken er opptatt av vognvedlikehold, baneslitasje eller støyproblematikk. I Norge finnes det ingen som kontrollerer deres vognmateriell, som derved kan kjøre rundt med mangekantede hjul i månedsvis, inntil de eventuelt passerer et utenlandsk kontrollpunkt hvor vogneier kan pålegges nødvendig vognvedlikehold. Med små sensorer montert i skinnegangen og dagens gjenkjenningssystemer er det nemlig mulig å detektere både hjulenes tilstand og vogneierens identitet. På denne måten kan man unngå den onde sirkelen hvor urunde hjul og mangelfull fjæring sliter skinnegang og knuser ballast, og slitte og ujevne skinner som igjen fører til eksponentiell slitasje på hjul og fjærer.
I likhet med flere norske jernbanestrekninger lider Konsvingerbanen og deres naboer av støy forårsaket av vedlikeholdsetterslep som blir større for hvert godstog som passerer.
Håkon Libak
