SAMFERDSEL Norge har i dag et av Europas dårligste veinett, og store deler av dagens veier er ofte anlagt og fundamentert for flere hundre år siden. Veibyggingsmetoden i Norge etter krigen har vært fjerning av flaskehalser” på eksisterende veinett.
Trafikkveksten på vei med stadig større biler har medført at Norge har hatt samme type flaskehalser å utbedre på de samme gamle veistrekningene. Det er broer som ikke holder standard, skarpe svinger, lave tunneler og rasfarlige strekninger på veier som har vært under kontinuerlig utbedring siden krigen. Bilkø er flaskehalser som fjernes ved breddeutvidelse til fire felt, men med tett trafikk og kostbare naboer blir disse veiene særdeles dyre.
Regjeringene i Europa har alle valgt å bygge ut nye og miljøvennlige motorveinett mellom regionene for å tilrettelegge best mulig for sitt konkurranseutsatte næringsliv. Den «billige» særnorske byggemetoden på stamveier i drift, er den mest kostbare på lang sikt og har medført at Norge nå har et veinett på nivå med U-land.
Stortinget sitter med ansvaret for både forskrifter og riksveier. Av 27.000 km riksveier er 8500 km stamveier der hele 4800 km ikke har en standard som tilfredsstiller forskriftene. Prosentandelen av dårlige riks- og fylkesveier øker for hvert å,r og behovet for vedlikehold har aldri har vært større enn i 2006, men hvorfor holder asfalten så kort tid?
Alt i Frostatingloven var bøndene pålagt veivedlikehold som varte inn på 1900–tallet med gruskjøring for det enkelte gårdsbruk. Ikke alle gårdsbruk hadde tilgang på grus, og med hest var det avgrenset hvor langt bøndene hadde plikt å kjøre. Mangelen på telefrie masser i gamle dager er en viktig årsak til at asfalt blir nedkjørt etter kort tid. Mye av det offentlige veinettet på 92.000 km har bøndene opprinnelig bygget for hest og kjerre og holder dårlig tung biltransport.
Steinar Mo
Track & Road AS
