BI-professorene Leif Helland og Rune Sørensen har studert hvordan norske politikere har bevilget veikroner fra 1970 til 2000.
– Analyser av kostnader målt opp mot nytten av veibevilgningene, altså en modell som måler om pengene brukes der de gir størst samfunnsøkonomisk nytte etter en faglig vurdering, gir ingen forklaring. Det er ikke slik veipengene fordeles, ifølge Helland og Sørensen.
Les også: – Storstilt veisatsing haster
Delegatene styrer
I så fall hadde vi sett mye veibygging i områder hvor det bor mange folk, påpeker professor Helland overfor Aftenposten.
– Men det ser vi ikke. Derfor er det noe annet som styrer, sier Helland.
Helland og Sørensen laget en modell som i stedet måler veibevilgningene opp mot hva som gir best politisk uttelling. Da fikk de full klaff.
– Hvis politikerne ønsket å få maksimal politisk gevinst, så ville de satse veipenger der hver stemme kan gi flest delegater for sitt parti. Og denne studien viser at det er akkurat det de gjør. Jo flere vippevelgere, jo mindre partilojalitet og jo færre velgere det er bak hvert mandat i et gitt distrikt, jo mer veipenger har akkurat det distriktet fått, sier professor Helland.
Alle er like ille
Forskerne har ikke funnet noen forskjeller mellom partiene. For å motvirke tendensen foreslår de at Nasjonal Transportplan ikke legges fram i et valgår.
– Med ett unntak er alle de nasjonale transportplaner som Norge noen gang har hatt, lagt fram i et valgår. Det gjør at debatten blir svært preget av valgtaktikk, sier Helland.
Regjeringen legger fram Nasjonal Transportplan for 2010–2019 i mars i år.
Les også: Tog foran vei i NTP
