EINAR ALME
er teknologiutsending i Paris
einar.alme@ntc.no
@brd1:EUROEN ER VANSKELIG å komme utenom når jeg skal skrive en liten epistel fra Paris. Når dette skrives, har vi fått lov til å håndtere sedlene i 17 dager, mens myntene fikk vi tilgang til 14 dager før. I mediene før nyttår vekslet det mellom pedagogiske artikler og skrekkmeldinger om alt som kunne gå galt.
Selv gikk jeg tom for franc allerede den 1. januar. Fra midten av desember solgte bankene poser med mynter tilsvarende 15,24 euro, altså 100 FRF, og jeg sikret meg noen for å ha litt startkapital. Jeg tok naturlig nok ikke ut mer kontanter enn det som var nødvendig frem mot nyttår, og med litt handling på torget nyttårsdagen var kontantene borte. En liten tur innom minibanken fylte opp lommeboken med noen jomfruelige eurosedler, og de siste myntene gikk til en av de mange tiggerne i metroen.
Godt voktet
Overgangen har vært et stort prosjekt med virkninger som vi i dag knapt ser rekkevidden av. Det har ikke manglet katastrofemeldinger. Her i landet er små streiker temmelig dagligdags og ikke noe som vies spalteplass, men en antydning til en streik blant bankansatte ble store nyheter. Noen ville benytte overgangen til å presse frem økte lønninger. Men om tvungen lønnsnemnd ikke hører til tradisjonen her, så ble dette opportunistiske uttrykket fort kvalt av de mer ansvarlige fagorganisasjoner og myndigheter.
Vi fikk også høre at det ville bli gode tider for den organiserte kriminaliteten med ran av pengetransporter, det var jo en enorm mengde med kontanter som skulle ut til banker og butikker. Bandittene valgte imidlertid å holde labbene unna, for maken til sikringstiltak har ikke jeg sett. Jeg kjørte forbi en konvoi med fem store lastebiler på motorveien. De lå tett sammen, og foran og bak lå syv synlige (og sikkert noen mindre iøynefallende) biler fulle av bevæpnede menn.
Teknologisk utfordring
Overgangen har vært en enorm teknologisk utfordring. Alle datasystemer måtte legges om til euro, og all praktisk håndtering av penger måtte få sine løsninger. I de fleste butikker har varene vært priset i begge enheter i lang tid, i de store kjedene i flere år. Mot slutten av 2001 byttet de to myntenhetene plass på prismerkingen, FRF ble flyttet nederst i liten skrift.
De fleste motorveier er avgiftsbelagte. På A 13, som jeg kjører regelmessig, har de fleste betalt med mynter ved de fire bomstasjonene mellom her og kysten. Gradvis har muligheten for å betale med mynter blitt flyttet over til manuelle luker, der det alltid er lang kø. Så kan man betale med bankkort, som for så vidt er greit da det er gebyrfritt. Jeg er en av de få som har valgt køfribrikke.
Etter ti dager kunne avisene konstatere at det fleste fant seg til rette med de nye pengene. Problemene var få, og overgangen gikk raskere enn myndighetene hadde ventet. Selv myntene venner man seg til. Det er åtte ulike av dem, mens vi i Norge klarer oss med fem. Men av FRF var det faktisk ni ulike mynter!
