Husk at det er tre ulike videoformater og du må velge et av dem når du skal kjøpe kamera. Det er DV, som er det gamle formatet, men som bare tar opp i standard oppløsning. Ikke særlig framtidsrettet. Så er det høydefinisjons etterfølgeren HDV, som er basert på kassetter og er langt på vei et HD-kamera.
Det siste skuddet på stammen er nok framtiden; AVCHD. Her slipper du båndkassetter og du kan ta opp i 1920 ganger 1080. Ulempen er at det er så nytt og programvaren for redigering så vidt er kommet. Dessuten bruker det mpeg-4 til kompresjon og det tyner prosessoren som skal redigere videoen din. Men? AVCHD er vårt valg.
Gode gamle
Da DV-formatet (Digital Video) ble lansert i 1994 var det en revolusjon. Ikke bare gjorde bildekvaliteten et kraftig hopp oppover, men kameraene ble mye mindre også. Men 13 år er mye for en standard og selv om DV har vært en stor suksess er den bundet til standardoppløsningen på TV og det er en begrensning i disse HD-tider.
I svært mange år var DV bundet til bånd som spilte inn de digitale signalene i en fast bitrate på 25 Mbit/s. Formatet i digital standard video (SD) satt til 25 helbilder i 720 ganger 576 punkters oppløsning. Og siden hvert punkt skal ha en viss fargedybde bli det mer enn det er plass til i på denne bitraten. Hemmeligheten med DV var derfor å komprimere.
Bredformat tar over
I 1994 var digital kompresjon ikke så utviklet som i dag, derfor valgte de å komprimere hvert bilde for seg ved å kaste den informasjonen i bildet øyet er minst følsom for, omtrent som stillbilder komprimeres i JPEG-format. Det var nok til å presse bildestrømmen inn på den tilgjengelige bitraten. Sammen med lyden og feilkorreksjon er den totale bitraten på rundt 35 Mbit/ som gjør at det trengs rundt en Gigabyte til å ta opp fire minutter video.
Men DV har ikke stått stille selv om formatet er det samme. Det har fått bredformat, fantastiske bildesensorer som tar gode stillbilder, det har krympet og blitt nesten latterlig billig.
HD er her
De siste årene har salget av store flate skjermer tatt av i rakettfart, og med unntak av dem som kjøpte de første modellene for noe år siden kan de aller fleste vise HD-TV. Da ble standardoppløsningen i DV puslete greier. Men redningen kom for fire år siden dukket HDV opp; HD-TV varianten av DV.
Dette var båndkassettens revansje og nå kunne folk ta opp høydefinisjon på den gamle kassetten. Hemmeligheten var å gå over til MPEG-2 kompresjon og bruke video bitraten på 25 Mbit/s for alt den var verd. Likevel ble det ikke plass til all punktene slik at HDV tar opp 1440 ganger 1080 punkter mens såkalt Full HD er 1980 ganger 1080 punkter. Når videoen spilles av på en Full HD skjerm ekspanderes punktene så de fyller hele bildet.
Neste trinn
Men selv om HD er aldri så flott er neppe båndkassetten selve framtiden. Ikke kan en lagre spesielt mye i sin nåværende form og det tar for lang tid å spole frem og tilbake. Fremtiden tilhører media uten behov for spoling; harddisk, DVD og minnekort.
Det er akkurat det den siste generasjonen på utvikling treet sikter mot. AVCHD, som står for Advanced Video Codec High Definition, er rettet mot disse opptaksalternativene. I tillegg introduseres en helt ny kompresjonsteknologi MPEG-4, altså den samme som brukes i det nye norske bakkenettet. Poenget med å avløse MPEG-2 med fireren er enda mer effektiv kompresjon og det betyr samme kvalitet på mindre plass, eller bedre kvalitet på samme plass.
To store ulemper
Videokassetten har vært med oss siden den erstattet 8 mm-filmen på slutten av 70-tallet. Heldigvis er den blitt myyye mindre og en moderne MiniDV-kassett tar ikke mye plass.
Likevel er det to store ulemper med slike kassetter. Det som før var et hav av plass er ikke så imponerende lenger. En MiniDV tar 11 GB og muligheten til å lagre mer er ytterst begrenset. Måten dataene legges på båndet ble standardisert i 1994 så tynnere bånd er eneste mulighet og det finnes varianter med økt båndlengde.
På bekostning av kvaliteten
Mini DVD, det vil si 80 mm DVD-plater, er neste mulighet og Hitachi var pioner for mange år siden. Men her er det enda mindre plass, bare 1,4 GB, så for å få trykket inn nok spilletid brukes Mpeg 2-kompresjon i stedet for å komprimere hvert bilde for seg omtrent på samme måten som JPEG-kompresjon.
Mpeg 2 ga også muligheten til å variere spilletiden ved å gå på bekostning av kvaliteten, men er på ingen måte noe framskritt kvalitetsmessig. Nyere kameraer kan spille inn på tolagsplater som tar 2,66 GB uten at det er spesielt imponerende i dag. Fordelen er at du kan ta disken rett ut av kameraet og spille den av i DVD-spilleren.
Lett overføring til PC
Etter hvert som harddiskene krympet var videokameraet et naturlig bruksområdet. Små 1,8 tommers harddisker kan lett puttes inn i videokameraer og gi lang opptakstid. Selv om ikke det finnes kameraer med så høy kapasitet ennå er 160 GB den mest tettpakkete 1,8-tommeren for tiden (finnes i iPod). Fordelen er selvfølgelig at du får plass til masse opptakstid og lett kan overføre alt til PC-en.
For noen år siden kom også kameraer som lagret direkte på SD og MemoryStick minnekort. I starten var det nesten latterlig lite video som fikk plass, men i dag, 8 GB kan kjøpes fra rundt 600 kroner og 16 og 32 GB er i horisonten er dette åpenbart framtiden. Slike kort gjør også overføring til PC svært enkel.
