I det siste har det dukket opp en helt ny diskusjon her til lands, om vi skal bygge eller ha kjernekraft i Norge, gjerne i form av såkalte små modulære reaktorer (SMR). Klimakrisen er over oss, og verdens trenger kjernekraft, som administrerende direktør Nils Morten Huseby i Institutt for energiteknikk (Ife) skriver i Aftenposten. Det har blant andre Det internasjonale energibyrået (IEA) slått fast dersom vi skal ha en aldri så liten sjanse til å nå klimamålene. Vi ser også at EU har klassifisert kjernekraft som grønn energi.
Dette sier mye om hvor avhengig vi som samfunn kommer til å være av kjernekraft. Kun om vi ønsker å få gjennomført det grønne skiftet før det er for sent, det skal sies. Men trenger Norge kjernekraft? Det er et spørsmål som bygger på Norges naturlige forutsetninger, muligheter, behandling av avfall og hva som faktisk er det beste for miljøet som helhet. I tillegg må den sosiale aksepten i samfunnet være til stede.
Atomkraft er ikke nytt i Norge
Selv om Norge ikke har hatt kommersielle reaktorer, har vi unik kompetanse innen kjernekraft som har vært og er viktig for kjernekraft internasjonalt. Norge og Ife har drevet fire forskningsreaktorer siden den første ble bygget i 1948. Haldenreaktoren, som ble stoppet permanent i 2018, ble bygget i 1958.
Å drive forskningsreaktorer er ikke det samme som å drive kommersielle reaktorer, men det har gitt oss god innsikt i hva som kreves av blant annet sikkerhet, både fysisk og digital. Gjennom forskningen på atomsikkerhet siden 1958 har Ife opparbeidet seg en verdensledende ekspertise og har et tett samarbeid med sikkerhetsmyndigheter verden over. Kompetansen og nettverket ligger med andre ord til rette om vi vil bruke den.
«Haldenprosjektet» OECD Halden Reactor Project startet i 1958, med forskning på sikkerhet av brensel og materialer i Haldenreaktoren. En litt mindre kjent del av dette har drevet med kontrollromsforskning og forskning på «menneske – teknologi – organisasjon» siden 1967. Denne forskningen utføres i simulatorlaboratorier og er uavhengig av en reaktor i drift. Den har økt de siste årene, og vi har planer om å fortsette i mange år framover.
Vi er nå inne i første periode, 2021-2023, av et nytt internasjonalt prosjekt i Halden kalt OECD Nuclear Energy Agency Halden Human-Technology-Organisation (HTO) Project. Et navn som gjenspeiler årene med verdensledende norsk kjernefysisk forskning i sin lengde. Dette forskningsprosjektet hadde utgangspunkt i kontrollrommet og overvåkningen av selve atomreaktoren. Nå er temaene bredere, og de har å gjøre med hvordan en best skal tilrettelegge teknologien for at mennesket skal kunne overvåke anlegget på en sikker måte: menneske-sentrert digitalisering, cyber-sikkerhet, organisasjonsmessige forhold rundt drift og vedlikehold, trening, dekommisjonering, samt forholdet mellom mennesker og automatikk. Det siste blir stadig mer sentralt i alle bransjer, som auto-piloter i bil- og transportsektoren.
Nå satser universitetet tungt på kjerneforskning
Norge leder verden innen sikkerhetsforskningen
Halden HTO-prosjektet er nå finansiert av 20 organisasjoner i 12 land. USA er den mest dominerende bidragsyteren, med Department of Energy og Nuclear Regulatory Commission som de største og viktigste partnerne. Det er ikke tilfeldigheter som gjør at amerikanske, svenske, sør-koreanske, britiske, eller de åtte andre myndighetene velger å sende pengene sine til Ife og Halden for å gjøre forskning. Vi er best i verden på dette. Norge er en stormakt innen sikkerhet på atomenergi.
Arbeidet på sikkerhetsforskning har stor innvirkning på landene rundt oss. Ife har med bakgrunn i atomsikkerhetsarbeidet vært involvert i prosjekter for å støtte Ukraina i den pågående krisen. Mange år med kontakter i miljøet som driver med atomsikkerhet har ført til at vi har kunnet hjelpe Norge til å yte hjelp når krisen slo til. Så det er både konkrete resultater av sikkerhetsforskningen og nettverket som er skapt som har satt Ife i denne posisjonen.
Forskning gjenstår, men det er mulig
Sikkerhet får et stort fokus i debatten, noe som er viktig og riktig. Nye atomreaktorer, inkludert SMR (små modulære reaktorer), har gjerne mer innebygget sikkerhet ved hjelp av passive sikkerhetsfunksjoner enn gamle anlegg. De er derfor mer populære for nybygg i verden i dag.
Det gjenstår dog forskningsspørsmål. For SMR er et stort spørsmål til hvilken grad man kan overvåke mange enheter på en gang, og hvordan man skal designe og organisere kontrollrommet for at dette skal skje på en sikker måte. På Ife forsker vi på disse sikkerhetsspørsmålene for kunder fra myndigheter og industri over hele verden. Forskning er nødvendig for å erstatte følelser med fakta, så politikerne kan gjøre fremtidsrettede valg og norsk industri får tilgang til internasjonal forskning innen den nyeste teknologien og sikkerhet ved kjernekraft. Dette vil være helt sentralt når beslutningen om kjernekraft i Norge skal fattes.
Kjernekraft i Norge – dette må til for at vi lykkes
