Siden 1968 går TU til alle medlemmer i de tre foreningene, Norges Ingeniørorganisasjon - NITO, Polytekniske Forening - PF og Tekna (tidligere NIF, Norske Sivilingeniørers Forening).
Opplaget er 94 000, og leserundersøkelser viser et lesertall på 230 000. Dermed dekker TU hovedtyngden av det teknologiske miljø i Norge.
Det hele startet i mye mindre målestokk. Opplaget for første årgang var på snaut 500. Bladet het den gang Polyteknisk Tidsskrift - PT , og det var Polyteknisk Forening som sto bak. De to andre foreningene var ennå ikke stiftet.
Da første nummer av PT kom ut den 11. april 1854 hadde foreningen 70 medlemmer. Det var alt for lite til å bære et tidsskrift, men så var det heller aldri meningen at tidsskriftet skulle begrenses til foreningens medlemmer, tvert i mot. Bladet henvendte seg til en vid leserkrets og hadde i tillegg til PFs medlemmer 400 abonnenter.
Historien om Teknisk Ukeblad er historien om hvorledes ny teknologi og naturvitenskapelig tenkning bidro til løfte Norge fra å være et fattig land i utkanten av Europa til å bli et av verdens rikeste land - i alle fall per innbygger, og til å bli rangert som verdens beste land å leve i. Det er også historien om splittelse og samarbeid mellom teknologenes organisasjoner og det er historien om Ingeniørforlaget, et ambisiøst samarbeidsprosjekt.
Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polytekniske tidsskrift.
Subskripsjonsinnbydelsen viser at tidsskriftet skulle brukes som et verktøy for å øke forståelsen for teknologi og naturvitenskap, for å få naturvitenskap og teknologi inn i skoleverket og for å få opprettet tekniske skoler.
Det tok mer enn et halvt år å samle tilstrekkelig mange abonnenter, selv om Vitenskapsselskapet i Trondheim hadde gitt bladet en årlig støtte på 40 Speciedaler, og Selskapet for Norges Vel tegnet seg for 25 abonnement. Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og "alle som interesserer seg for tidsskriftets formål". Tidsskriftet var et verktøy for å spre kunnskap utenfor den lukkede krets på møtene.
Ambisjonene i den unge PF var store, men ressursene var knappe. Tidsskriftet ble til på dugnad. Bladet ble redigert av en redaksjonskomité og hadde ingen ansatte. Det var redaksjonskomiteen og andre i foreningen som skrev artikler og som klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.
Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring.
I forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1 sier Redaksjonskomiteen det slik:
Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren , Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.
Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.
Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.
Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.
Derfor brukte de pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker, agrokjemiker Anton Rosing, den meget aktive botanikeren Fredrik Chr. Schübler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk , men også de etablerte bedriftslederne Peter S, Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted.
Det var disse fire som utgjorde bladets redaksjon, sammen med generalstabsoffiseren, oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.
Her må vi huske at frem til ca 1850 var det nesten ingen som hadde sivil teknisk utdannelse, det var det hær- og marineoffiserene som sto for den tekniske sakkunnskap. De hadde fått undervisning både om arkitektur , byggekunst , skipskonstruksjon og maskinteknikk, i tillegg til matematikk og fysikk. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri.
Kaptein Benedictus Klingenberg skrev om den frostsikre vannposten han hadde oppfunnet. P. Chr. Asbjørnsen skrev om skogens innflytelse på været. Anton Rosing fortalte om det nye metallet aluminium, og Fr. C. Schübeler skrev om nye nyttevekster. Innholdsfortegnelsen for første årgang viser at det ikke skortet på innsatsvilje - og heller ikke på kunnskap og faglig bredde.
.png){kind=logo}
Bladet var polyteknisk i ordets beste forstand. Her presenterte stipendiat Kjærulf sin nye hypotese om at fjellformasjonene rundt Oslofjorden er dannet ved folding og at "bølgetoppene" er slipt bort under ismassene. Men her er det også smånotiser sakset fra utenlandske tidsskrifter og det er betraktninger om hvilken betydning offentlige badeanstalter kan ha for bedre folkehelse.
En ny forening og et nytt blad
Historien om TU er historien om bygging av Norge som industrinasjon og om hvorledes teknologi har lagt grunnlag for at Norge har utviklet seg fra å være et av de fattigste land i Europa til å bli det rikeste - i alle fall per innbygger. Men det er også historien om splittelse og samarbeid innen det polytekniske miljøet i Norge.
I Norge var det i 1852 ennå ikke bygget opp noe sivilt utdanningstilbud innen teknologi og arkitektur. Det kom først mer enn 20 år senere, og vi måtte vente 60 år før den tekniske høyskolen ble åpnet. Industrien var i sine spede begynnelse, og Norge lå langt etter resten av Europa i teknologisk, naturvitenskapelig og industriell utvikling. Den som ville bli ingeniør eller arkitekt måtte reise ut, til Danmark, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.
Polyteknisk Forening ble stiftet som et forum for den nye tids menn, de som mente at fremtiden for Norge lå i å ta i bruk landevinningene innen naturvitenskap og teknologi. Initiativtaker var den unge agrokjemikeren Anton Rosing. I 1852, da foreningen ble stiftet, var han 25 år og det var bare to år siden han var uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i København.
Ifølge vedtektene skulle foreningen arbeide på tre måter:
1. Gjennom foredrags- og debattmøter
2. Gjennom å opprette og drive et teknisk bibliotek
3. Utgi et populært tidsskrift.
Hva skev Polyteknisk Tidsskrift om?
Da det første nummer av PT kom ut, den 11. April i 1854, var bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov 1814, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.
I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet, med norsk historie, norske forfattere, norske komponister, norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.
Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske sentret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en råstoffleverandør av fisk, trelast, malmer og is.
Det er interessant å se hvor nære forbindelser det var mellom medlemmene av redaksjonekomiteen og det kunstneriske miljøet. For eksempel var Schübeler en nær venn av Henrik Wergeland, Klingenberg en nær venn av P. Chr. Asbjørnsen, Steenstrup var gift med en kusine av Camilla (Wergeland) Collett, Th. Kjærulf bror av komponisten Halvdan Kjærulf og en nær venn av Jørgen Moe.
Dramatiske endringer
I dag er vi av den oppfatning at den teknologiske utvikling stadig løper fortere, men innvirkningen av på samfunnet og det enkelte menneske i Norge var nok langt mer merkbar på slutten av 1800-tallet. Nyhetene kom slag i slag, og samfunnet endret seg dramatisk. I løpet av 1800 tallet vokste Christiania fra en sovende småby til en moderne industriby og landets administrative senter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17 000 til 250 000.
Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme nytt vannverk og ordnet kloakk.
Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Viktigst var kanskje telegrafen som bandt sammen hele Norge og knyttet Norge til hendelser over hele verden, men også dampskipet som sikret regelmessig forbindelse til København og etter hvert knyttet hele Norskekysten sammen i et ett post- og passasjernett var uhyre viktig.
Staten kjøpte de første hjuldamperne i 1827 for å skaffe regelmessig postforbindelse mellom Christiania og København. 26 år senere, i 1853 var rutenettet for statens postdampskip kommet frem til Vardø. De nye kommunikasjonen omformet samfunnsforholdene. Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler og havner knyttet Norge sammen og åpnet lukkede samfunn.
Norges første jernbanestrekning, Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging, men i sterk konkurranse med båttransport på kanaler og innsjøer. Telegrafen kom sammen med jernbanen. Den første offentlige telegraflinjen var fra Christiania til Drammen og ble åpnet 1. Januar 1855. I 1870 var telegrafsambandet strukket helt Mandal i sør til Vardø i nord.
Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer, og den kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinene nye frihetsgrader. Nå var man ikke lenger bundet tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.
På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 1900 århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til BygdeNorge.
Kunne elektromotoren erstatte dampmaskinen? Først måtte man finne metoder for effektiv overføring av elektrisk kraft. De første elverkene ble bygget for elektrisk belysning, der effektbehovet var beskjedent. Elektrisk sporvei er et eksempel på at man gikk direkte fra hestekraft til elektromotor.
Christiania fikk sin første sporvei i 1875. Vognene ble trukket med hest. Bare 19 år senere kom den elektriske sporvognen til Kristiania, som den første i Skandinavia. I Kristiania fikk man Dampsentralen, og da Holmenkollbanene ble bygd ut i 1920-årene kom strømforsyningen fra selskapets eget dampkraftverk på Majorstuen.
Fem timer på 50 km
De første bilene kom ganske raskt til Norge, lenge før det var avklart om det var bensinmotoren, dampmotoren eller elektromotoren som skulle bli den dominerende.
Ingeniør Einar Rasmussen forteller i TU 15/1899 om en prøvetur med elektrisk bil fra Kristiania til Sundvollen, og retur. Turen tok fem og timer og et kvarter hver vei. Bilen måtte lades, før de kunne starte på hjemturen. Rasmussen summerer opp slik: "Når hensyn tages til vort kuperte terræng, den dårlig brolægning og den indskrænkning vinteren medfører, tror jeg ikke det er udsigt til med det første at kunne benytte elektriske motorvogne med nogen fordel hertillands".
Ubrukelig leketøy
Den samme historien, men i en litt annen variant: I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell en kommentar som er blitt ganske berømt: "Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri ". Telefonnettet ble bygget ut av private selskaper, og behovet for apparater og materiell la grunnlag for norsk elektroteknisk industri.
Teknologi og naturvitenskapelige nyvinninger revolusjonerte landbruket. To av PFs stiftere var dypt engasjert på dette området: Anton Rosing som ble lærer ved den nyopprettede Norges Landbrukshøyskole og en flittig forfatter av faglige artikler. Fredrik Chr. Schübeler, legen som ble botaniker og bestyrer for Universitetets botaniske have , professor i botanikk og en drivende kraft bak innføring av nye nyttevekster til landet.
Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.
For å binde Norge sammen måtte det bygges veier, jernbaner, kanaler, havner, telegraflinjer og fyr. Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad.
Splittelse og samarbeid - Fra PT til TU
Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen også skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden, etc. Da de ikke fikk gjennomslag for det, brøt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer av PF i 1874 ut og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.
Noen ny stand ble det ikke, men en etter hvert slagkraftig interesseorganisasjon.
NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1878 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift "Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening" må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.
Mens Polyteknisk Tidsskrift hadde skapt bredere interesse for teknikk og vitenskap i vårt land, kom "Organet" til å legge grunnlaget for den faglige tekno-vitenskapelige pressevirksomhet i Norge, skriver redaksjonssekretær Gunnar Oxaal ved TUs 100-års jubileum i 1954.
Ukeblad
PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor ble det i 1883 inngått samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles sekretariat. Samarbeidsavtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tid sskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.
TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om "de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser", og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. NTT skulle "bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land"
Den 13. April i 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. "Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn ", heter det "vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv. " Det heter videre at bladet er tenkt som et bindeledd mellom de mindre " fagforeninger" rundt om i landet.
Her må vi huske på at dette er lenge før det ble dannet landsomfattende foreninger. Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger. Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen, fordi deres virksomhet var basert på lokal foredrags- og møtevirksomhet.
Navneforandringen fra Polyteknisk Tidsskrift gjorde at man måtte ta et krafttak for å innarbeide Teknisk Ukeblad i allmennhetens bevissthet. Derfor ble det satset sterkt i forbindelse med Den norske industri- og kunstutstillingen i Kristiania i 1883. Det ble laget et eget messenummer med oversikt over utstillerne, og bladet ble solgt i aviskioskene. Dessuten åpnet foreningene "sitt leseværelse, konversasjonsrom og forsamlingslokale i Storthingsplass no 7" for tilreisende til utstillingen. Messeutgaven hadde et ekstra opplag på 1 500.
Vekst, men langsomt i begynnelsen
TU hadde i 1883 et opplag på 1300 og ble sendt gratis til foreningens medlemmer, samt til den svenske ingeniørforeningens 182 medlemmer mot et tilsvarende antall av denne foreningens blader i bytte.
NIAF og PF hadde til sammen 428 medlemmer, og det var 384 eksterne abonnenter. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.
NIAF og PF var små foreninger til langt inn på 1900-tallet.
Den felles medlemsfortegnelsen for 1898 viser at NIAF hadde 366 medlemmer, mens PF hadde 594. Det samlede medlemstallet var imidlertid bare 754, fordi 206 var medlem av begge foreninger.
NIF nådde 5 000 medlemmer i 1950, da hadde PF vel 2000.
Statsstøtte
Tidsskriftenes anseelse steg frem mot århundreskiftet, og tilslutningen fra fagfolk, fra allmennheten og fra landets øvrige presse kom merkbart til uttrykk, skriver Oxaal. Det ble stadig nærmere kontakt til offentlige myndigheter, både ved behandling av tekniske saker, og ved den velvilje som ga seg uttrykk i et årlig statsbidrag som etter hvert steg til 3400 kr. Samarbeidet mellom de to foreningene, NIAF og PF økte den økonomiske slagkraften, og Teknisk Ukeblad var nå blitt et betydelig annonseorgan.
I 1885 kom det ny patentlov som fastslo at kunngjøring om alle søkte eller innvilgede patenter skulle skje i TU, som offisielle meddelelser fra patentkontoret. Dette ga inntekter til TU og gjorde det nødvendig for patentinteresserte å holde seg à jour med TU.
Redaktør på heltid
Det startet som et dugnadsprosjekt, hvor en 5-manns komité påtok seg ansvaret for redaksjonen: Anton Rosing, Fr. Chr. Schübeler, J.J. Jensen, P. S. Steenstrup og Th. Broch. Da Anton Rosing dro på stipendreise i 1855 gikk han og J.J. Jensen ut av redaksjonskomiteen og de to vitenskapsmennene Hartvig C. Christie og Theodor Kjærulf gikk inn i deres sted. Broch, Schübeler og Steenstrup fortsatte.
I 1862 overtok Nils Henrik Bruun ansvaret, og siden har bladet hatt en ansvarlig redaktør - med unntak av årene 1985 - 1988 hvor det var to sidestilte redaktører.
I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Han hadde redaksjonsansvaret både for TU og NTT og en årslønn på 4000 kr.
Overgang til eneredaktørveldet er et merkepunkt. Hittil hadde redaktør og redaksjonsmedlemmer hatt sin hovedbeskjeftigelse på andre arbeidsplasser, og de hadde neppe hatt mye tid til å ofre bladets journalistiske og redaksjonelle profil stor oppmerksomhet.
Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.
Leserflukt
Ti-årsperioden 1897 - 1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og den nådde redaksjonen gjennom flere kanaler. På møtene i foreningene het det "at TU leser man da ikke". Dessverre kom dette budskapet også frem til annonsørene.
Foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité for å gjennomgå kostnader og organisasjonsform. Komiteens konklusjon var at man burde avvikle ordningen med fagredaktører, og i stedet "måtte det bli redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem".
Særlig anså man det for en viktig sak å skape interesse for TU blant landets nye tusener av teknikere, "således at det skulle falle naturlig for dem å henvende seg til bladet i alle spørsmål av teknisk interesse ". - Det skulle imidlertid gå nesten 70 år før NITO kom med i samarbeidet.
Fri og uavhengig
Det ble lagt stor vekt på at redaktøren nå måtte få anledning til å virke fritt og uavhengig. Den tid da tidsskriftets minste anliggender, fra spørsmålet om ordenes stavemåte til løssalgsprisen for gamle eksemplarer, ble gjort til gjenstand for stemmegivning i foreningenes generalforsamlinger var for lengst forbi, men fortsatt hadde Fellesstyret et overoppsyn med alle redaksjonelle anliggender.
Redaktør Sparre, som var eneredaktør fra 1903 til 1906 ,skrev ganske utvetydig: "at når nå teknikk og industri begynner å danne en av de mest betydningsfulle og fremtredende faktorer i vår kulturelle og materielle utvikling, så blir også nytten av en uavhengig og kraftig teknisk fagpresse stadig mer fremtredende". Han så den tekniske fagpressen som et våpen på like linje med landets øvrige presse, et våpen som i teknikkens tjeneste måtte bli utnyttet på beste måte.
Sammenslåingen av Norsk Teknisk Tidsskrift og TU betød store forenklinger for redaksjonen, og det lettet også litt på det økonomiske trykket. Det var sikkert også en fordel at ingeniørenes standsproblemer ble drøftet i et tidsskrift som nådde ut over deres egen krets. På den tiden var ikke ingeniørene fullt ut anerkjent i akademiske kretser, og særlig kunne striden rase når de universitetsutdannede bergkandidatene var motpart.
Samarbeidet opphører, men TU består
Samarbeidet mellom NIAF og PF var av økonomisk art, og forutsatte at foreningene skulle beholde sin identitet. NIAF følte imidlertid at foreningen måtte stå friere og sa i 1905 opp samarbeidsavtalen. Til tross for at det var betydelig motsetninger mellom de to foreningene, ble de enige om å fortsette å gi ut TU som felles organ, og slik har det vært siden.
I 1905 hadde virksomheten i TU lenge vært moden for dyptgripende reformer. Oppløsningen av samarbeidet mellom NIAF og PF ga nå en ny mulighet til å gjennomføre endringer, og i 1906 ble det nedsatt en komité med mandat til å se på både bladets drift og redaksjon. Det var enighet om at det skulle utgis bare ett blad, Teknisk Ukeblad, men at det skulle deles inn i en alminnelig del og tre fagavdelinger: Ingeniøravdelingen, Arkitektavdelingen og Avdeling for Kjemi og Bergvesen.
Ideen med fagavdelingene var at den enkelte fagmann skulle finne spesialstoff i TU, og at man på den måten unngikk konkurranse fra nye spesialtidsskrifter. Teknisk skulle dette løses ved at de som abonnerte på en fagavdeling fikk denne heftet sammen med TUs alminnelige del, mens de som ikke abonnerte på noen fagavdeling bare fikk TUs alminnelige del. I praksis viste dette seg komplisert, og ordningen ble bare gjennomført fullt ut i 1907 og 1908.
Arkitektene var ikke fornøyd med samarbeidet innen NIAF. I 1909 ble det stiftet en konkurrerende forening, Norske Arkitekters Landsforbund, og i 1912 ble NIAF omgjort til en landsorganisasjon for ingeniører, fra 1913 som Den Norske Ingeniørforening, der restene av NIAF gikk inn som Kristiania avdeling av NIF.
Siden Den Norske Ingeniørforening var en landsorganisasjon, hvor det var tatt opp en rekke lokale ingeniørforeninger, måtte det lages en revidert avtale med PF om drift av TU.
Den øverste ledelse av bladet , Bladstyret, ble underlagt et representantskap, sammensatt fra PFs direksjon og NIFs hovedstyre, og med så mange medlemmer fra hver av foreningen at de ble likt representert. Den nye avtalen ga redaktørene en enda mer selvstendig stilling enn tidligere.
Overskudd - men kortvarig
Like før første verdenskrig kunne regnskapet for første gang i TUs 60-årige historie gjøres opp med overskudd. Etter flere tiår med omskiftende tilværelse flyttet redaksjonen inn i en seks værelsers kontorleilighet i Akersgaten 7, og redaksjonen begynte å ta form av et virkelig foretak, med fast funksjonærstab.
Krigen førte til at driften igjen måtte innskrenkes fra de 16 sider tekst som hadde vært regelen og helt ned til nummer med bare fire sider. Innen året 1914 var slutt, hadde imidlertid situasjonen rettet seg, og i 1916 begynte et finansielt oppsving som helt til 1920 trakk TU med i høykonjunkturbølgen.
Allerede i 1920 begynte imidlertid nedgangstidene. Fra den gylneste selvtillit slår tonene i bladet om til tung resignasjon. Tidlig i 1920 begynte annonseinntektene å svikte, mens trykkekostnader, klisjeutgifter, lønns- og honorarkrav forsatte å øke. For redaksjonen var det ikke annet å gjøre enn på ny å appellerer til den samlede ingeniørstand og alle tekniske interesserte om å slutte opp om bladet, annonsere og arbeide for bladets utbredelse.
Konkurranse
Gjennom 20-årene pekte kurven stadig nedover. I 1927 ble det gjort et nytt forsøk på total omlegging av TUs virksomhet. Man var etter hvert blitt klar over at det foregikk en voldsom konkurranse om næringslivets sparsomme reklamemidler. Dette representerte noe nytt. Helt frem til 1914 var det ikke noen sjenerende stort antall tekniske tidsskrifter i Norge.
Under krigen ble det opprettet en rekke nye, og man kunne snart regne hele 25 blader som konkurrenter til TU. For å få TU på rett spor igjen, ble det satt ned en komité for "å bedre TU i økonomisk henseende" . Komiteen fant at det mest naturlige var å prøve å samle konkurrentene under TUs paraply.
I første omgang kastet komiteen blikket på Byggekunst, Meddelelser fra Norsk Dampkjelforening og Skibsbygging. Ingen av disse fremstøtene førte frem, og komiteen kom derfor til at det ville være en god tanke om TU med jevne mellomrom utga spesielle numre vedrørende bygningsteknikk, elektroteknikk, m.v., for å få ekstra annonser i tilknytning til de temaene som ble tatt opp.
Man skulle tro at ideen om sammenslutning med andre tidsskrifter var gitt opp, men i 1930 ble det gjort et nytt forsøk. Etter en tids undersøkelse kom man til at det eneste som var aktuelt var kompaniskap med Elektroteknisk Tidsskrift. Nærmere analyse viste at det var lite å hente gjennom de besparelsene som kunne oppnås gjennom redaksjonelt samarbeid.
I 1931 overtok Øyvin Lange som redaktør. I løpet av sin redaktørperiode skrev han 350 redaksjonelle ledere, ofte kontroversielle. I et brev til sitt styre skrev han: Bør overhodet et blad være redigert slik at det ikke egger til kritikk og motsigelse?" Det fantes utvilsomt de som synes det var morsomt med Langes eggende tone. Det betenkelige var imidlertid at Langes meninger utad kunne komme til å fremstå som eierforeningens standpunkter. I begynnelsen av 1938 måtte Lange søke avskjed etter en lengre tids sykepermisjon
Etter et mellomspill som strakte seg over 37 nummer, hvor professor Jens Bache-Wiig vikarierte, overtok Arne Solem som redaktør i 1939.
TU under tysk styre.
Den 18. Juni 1941 ble Øyvin Lange satt inn som nazistisk kommisjonær for Den Norske Ingeniørforening, og NIFs representanter i Bladstyret ble skiftet ut. Den Polytekniske Forening trakk da tilbake sine representanter og meddelte at foreningen ikke ønsket å ha noe med bladets redaksjon og drift å gjøre.
Redaktør Solem ble bedt om å ta diktat i forbindelse med en redegjørelse for situasjonen på lederplass. Solem valgte å fratre sin stilling den 5. Juli 1941. Okkupasjonsmakten innsatte Øyvin Lange også som kommisær for TU. Lange fikk det imidlertid ikke lett og ble oppsagt allerede 9. september.
Solems redaksjonssekretær Ludvig Ekloe ble anmodet om å overta som redaktør, noe han avslo. I og med at Lange forlot redaktørstillingen, fikk Ekloe og resten av redaksjonen arbeide i relativ ro under resten av okkupasjonstiden. Det ble ikke opprettet noe nytt styre og "Utgitt av Den Norske Ingeniørforening og Den Polytekniske Forening" ble sløyfet fra bladets tittelside.
TUs tekstavdeling var slunken i okkupasjonsårene, ikke bare på grunn av vansker med stofftilgang, men også på grunn av papirrasjonering. Enkelte nummer hadde bare fire tekstsider på dårligst sort papir. Bladets offisielle redaktør i krigsårene var diplomingeniør T. Bang.
Solem og kom først tilbake i redaktørstolen den 8. mai 1945 og var redaktør frem til hans redaksjonssekretær Per Bjørnstad overtok i 1964.
Spesialtidsskriftene
Teknisk Ukeblad var både navnet på tidsskriftet TU og på forlaget Teknisk Ukeblad som utga TU, spesialtidsskrifter, monografier og bøker.
Tanken om å dele opp TUs stoff i fagavdelinger ble etterhvert erstattet av ideen om å gi ut spesialtidsskrifter.
Forlaget hadde allerede i 1914 påtatt seg å gi ut Tidsskrift for Bergvæsen. Dette bladet var startet i 1913 av Bergingeniørenes forening i NIF, men i 1914 overtok TUs redaktør ansvaret og Norsk Bergindustriforening i PF kom inn på eiersiden.
PFs Kjemikergruppe, Norsk Kjemisk Selskap, hadde fra 1916 hatt sitt eget tidsskrift: Tidsskrift for Kjemi. I 1921 ble dette slått sammen med Tidsskrift for Bergvesen. Det nye navnet ble Tidsskrift for Kjemi og Bergvesen.
I 1936 ble Norsk Metallurgisk Selskap dannet, og i 1940 inngikk selskapet en avtale med Tidsskrift for Kjemi og Bergvesen, slik at bladet også dekket metallurgi. Det nye navnet ble Tidsskrift for Kjemi, Bergvesen og Metallurgi.
Utgiverretten lå hos Norske Bergingeniørers Forening, Norsk Bergindu strifore ning, Norsk Kjemisk selskap og Norsk Metallurgisk Selskap
Det neste spesialtidsskriftet kom i 1923, da det ble det inngått avtale om å overta utgivelsen av Meddelelser fra Veidirektoratet . Navnet ble i 1952 endret til Norsk Vegtidsskrift. Veidirektoratet overtok senere selv utgivels en igjen.
Teknisk Ukeblad etablerte i 1953 bladet BYGG, Tidsskrift for husbygging. Bladets redaksjonsråd hadde representanter for NIF, Den Norsk Arkitektforening, PF , Norges Byggforskningsinstitutt, samt fra tidsskriftene Byggekunst og TU.
Sommeren 1967 overtok TU ansvaret for redaksjonen i Norsk Elektroteknisk Tidsskrift, ETT og overtok driften fra 1. januar 1968. Dette tidsskriftet var opprettet av Norsk Elektroteknisk Forening og Norske Elektrisitetsverkers Forening.
Ingeniørforlaget, 5-bladsplanen og samarbeid med NITO
I mai 1967 ble det foreslått å samarbeide med Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon, NITO, fordi deres tidsskrift Teknikk dekket de samme fagområder som TU. Kanskje var det nok med et felles blad og ett forlag?
Forhandlingene førte frem, og i 1967 ble det inngått en avtale om å lage et felles forlag: Ingeniørforlaget AS, IFAS. I tillegg til de tre hovedaksjonærene: NIF, NITO og PF gikk eierne av utgiverretten til spesialtidsskriftene inn som minoritetsaksjonærer.
Avtalen betød en dobling av opplag, omsetning og antall ansatte. Opplaget for TU steg fra 12 000 til 25 000.
Informasjon i spesialiseringens tidsalder
For å kunne løse problemet med polyteknisk orientering i spesialiseringens tidsalde (TU 44/1967) , lanserer Ingeniørforlaget A/S fra 1. Januar 1968 sin 5-bladsplan. Den innebærer at de polytekniske tidsskrifter teknisk Ukeblad og Teknikk forenes i ett tidsskrift "Teknisk Ukeblad i samarbeide med Teknikk". Det koordineres redaksjonelt med tidsskriftene ETT - Elektroteknisk Tidsskrift, BYGG - Tidsskrift for bygg og anlegg, TKBM - Tidsskrift for Kjemi, Bergvesen og Metallurgi, samtidig som det utgis et nytt tidsskrift for maskin- og verkstedsteknikk ( MASKIN).
De fire sistnevnte tidsskrifter vil dekke de brede ingeniørområder, henholdsvis elektro, bygg, kjemi og maskin.
For medlemmene av de foreninger som har etablert Ingeniørforlaget A/S , skal de fem tidsskrifter sendes ut slik at alle medlemmer får Teknisk Ukeblad i samarbeide med Teknikk , samt ett av de fire spesialtidsskrifter etter valg, alt efter i hvilket område det enkelte medlem faglig hører hjemme.
Det ble også opprettet et datterselskap, Ingeniørenes Pressebyrå AS
Tanken var å lage en bedre kanal til presse og kringkasting, både for stoffet i TU og for saker som opptok eierforeningene. Pressebyrået ble ingen suksess og fikk kort levetid.
De viste seg etter hvert at også andre ambisjoner måtte justeres ned. Spesialtidsskriftene forsvant ut av forlaget, og forsøkene på å starte nye tidsskrifter har ikke vært noen suksess. Det er TU som er forlagets bærebjelke, TU på papir og TU på nett.
På armlengdes avstand
Opprettelsen av IFAS betød at det nå var kommet et aksjeselskap mellom eierne av utgiverrettighetene og bladutgivelsen.
Virksomheten i IFAS har vært preget av vilje til satsing og behov for tilpasning. I de 36 årene som har gått siden 1968 har forlaget vokst til fire ganger så mange ansatte som i TU forlag, men er nå omtrent tilbake til der det hele startet.
IFAS har i årenes løp opprettet 6 datterselskap som enten er nedlagt eller innfusjonert. På det meste utga IFAS Tekniske Ukeblad pluss 7 spesialtidsskrifter. I 2004 er bare TU og Våre Veger tilbake. I alt har forlaget utgitt 10 ulike spesialtidsskrifter: Bygg, Datatid, Elektro, Kjemi, Maskin. Produktnytt, Norsk Oljerevy, Technica, og Våre Veger.
Stillingsannonsene er bærebjelken i forlagets økonomi. Dessverre svinger etterspørslen etter teknologer, og inntektene fra stillingsannonser svinger i takt.
Ifølge utgiverkontrakten for TU i samarbeid med Teknikk skulle IFAS sende bladet til alle medlemmer av eierforeningene. Kostnadene til å gi ut TU hvori opptatt Teknikk skulle dekkes gjennom annonseinntekter.
For spesialtidsskriftene skulle eierne betale 10 kr per mottaker per år. I hovedsak skulle driften av IFAS baseres på inntekter fra produtannonser (regulærannonser) i TU og spesialtidsskriftene og stillingsannonsene i TU
De samlede annonseinntektene ble mindre enn forventet. Avtalen om at eierne skulle betale for spesialtidsskriftene ble derfor endret, slik at eierne i stedet skulle betale for hvert medlem som mottok TU. Prisen på dette en-block abonnementet skulle fastsettes år for år, avhengig av hvor store inntekter forlaget trengte i tillegg til annonseinntektene . Beløpet steg jevnt og trutt, og i 1987 betalte eierne 70 kr per medlem per år.
Forlaget fikk en tung start etter 1967 og måtte foreta oppsigelser allerede i 1971/71.
Knoppskyting og optimisme
1973 - 1978 var imidlertid år med gode annonseinntekter. Optimismen vokste, og det ble satset på nye tidsskrifter: Norsk Oljerevy i 1973 (solgt i 1982) , Våre Veger i 1974 (på kontrakt med Norsk Vegteknisk Forening), Datatid i 1978 (solgt i 1983). På et meste hadde forlaget 7 tidsskrifter, og det var opprettet en egen avdeling for bokproduksjon. IFAS hadde nå gått over til fotosats, kjøper bedriften Grønli offset as og skiller ut produksjonsvirksomheten i et eget selskap, Fotosats AS.
I 1980 ble annonsemarkedet vanskeligere, og forlaget måtte gå til nedskjæringer. I 1983 ble Bokavdelingen nedlagt. Da Datatid ble solgt, ble det opprettet en spesialutgave av TU , TU-DATA for å beholde data-annonsene.
I 1984 blir salg av produkt- og stillingsannonser satt ut til et nytt selskap Mediagruppen AS som opprettes av forlagets selgere. Mediagruppen går i oppløsning i 1986 . Produktannonsens settes ut til Strømme og stillingsannonsene til BB Marketing. I 1987 overtar BB Marketing også salg av produktannonser. I 1989 oppretter IFAS et datterselskap for salg av regulær (produkt)-annonser. TU Salg AS. I 1995 overtar TU Salg AS også salg av stillingsannonser, og i 2003 innfusjoneres TU Salg i IFAS.
Lønnsomheten for spesialtidsskriftene var dårlig. For å beskytte forlaget, ble det i 1985 opprettet et nytt forlag: Næringsaktuelt A/S, og forlagets spesialtidsskrifter pluss utgiverkontrakten for Kjemi, ble overført hit. Dette forlaget gikk konkurs i 1988, og utgivelse av bladene ble overtatt av andre.
Våre Veger og Elektro var fortsatt igjen i IFAS.
TU-DATA ble nedlagt i 1988. Elektro sa opp utgiverkontrakten i 1994. I 1989 påla styret en bemanningsreduksjon på 20%. Sju av de ansatte godtar sluttpakke, og antall ansatte reduseres til snaut 30.
Abonnementsinntekter borte
Spareprogram og bedring i annonsemarkedet gjorde at størrelsen på en-blockabonnementet kunne trappes ned gjennom 90-årene, og settes ned til null. Forlaget gikk med overskudd, og kunne dele ut utbytte til eierne.
Det var ny optimisme. I 1995 oppretter TU hjemmesider på Internet, som landets tredje mediebedrift.
Styret har tro på vekst i datamarkedet og følger i 1995 administrasjonens forslag om å kjøpe tilbake Datatid. Forventningen innfris ikke, og bladet selges til redaktøren etter ett års drift.
I 1996 opprettes Technica, et tidsskrift som er rettet mot elevene i avgangsklassen på Ungdomsskolen. Det viser seg raskt at den forventede støtten fra statlige institusjoner, næringslivet og interessorganisasjonene uteblir. Bladet blir nedlagt etter vel ett års drift.
I 1999 ble det gjort et forsøk med et annonsebilag til TU i avisformat. Hensikten var å tilby produktannonsørene et mer produkt- og prosessorientert alternativ enn TU. Annonsørinteressen var beskjeden, og bilaget Produktnytt ble nedlagt ved årskiftet.
IFAS utgir nå to bare tidsskrifter: TU og Våre Veger.
Fra blysats til PDF til Internett.
En av de store satsingene ved starten på 5-blads planen var å gi TU ny layout. Nå var det slutt på det gamle, trauste " ingeniørbladet "! Den kjente grafiske formgiveren Bruno Oldani ble gitt ansvaret for ansiktsløftingen.
Fortsatt ble bladet satt i blysats og ombrekkingen skjedde i trykkeriet. Den første tekniske revolusjonen var overgang til fotosats. Nå kunne ferdig, korrekturlest tekst brekkes om på lysbordet i forlaget. Forlaget opprettet en avdeling for fotosats, og hadde dermed overtatt mesteparten av klargjøringen for trykk.
Neste trinn var overgang til elektronisk tekstbehandling. Forlaget anskaffet en NORD minidatamaskin og programvare. Journalistene kunne nå skrive inn teksten selv, ferdig i spalter.
Det virkelig store gjennombruddet var imidlertid overgangen til Desktop Publishing. Nå kunne bladet gjøres helt ferdig i redaksjonen, med bilder, tekst og annonser, og bladet kunnet sendes til trykkeriet over telefonlinjen.
Overgangen til ny teknologi, kombinert med satsing på nye spesialtidsskrifter krevde både nytt utstyr, ny kompetanse og nye medarbeidere. På de meste hadde forlaget 105 medarbeidere. I 2004 er det snaut 30, omtrent det samme som i TU forlag i 1967.
Digital fotografering gjør at journalisten kan levere ferdig stoff, med bilder og tekst til desken, hun eller han er blitt multimediajournalist. Det gir både en langt bedre kontroll, og det betyr at tiden fra skriving til trykking er blitt langt kortere.
Samspillet mellom papir og nett gir nye utfordringer og muligheter. I TU er det nå en felles redaksjon for papirutgaven og nettsidene. Det betyr at redaksjonen kan konkurrere med dagsavisene i aktualitet, selv om TU bare kommer ut en gang per uke. Nettsidene kan oppdateres etter hvert som nyhetene kommer.
Fra medlemsblad til foreningsblad
Da Ingeniørforlaget ble opprettet, var TU medlemsblad for NIF og PF , mens Teknikk var medlemsblad for NITO. Derfor fikk NIF og NITO faste sider i TU. De to foreningen disponerte to sider i hver utgave som lå utenfor redaktørens kontroll. Erfaringen viste imidlertid at dette ikke var en hensiktsmessig løsning, og ordningen ble avviklet i 1990.
Det har alltid vært armlengdes avstand mellom redaksjonen i TU og eierforeningene, og redaktøren har hatt den frihet som redaktørplakaten gir. Eierne har imidlertid ikke alltid vært like tilfreds med TUs dekningen av virksomheten i foreningene.
Etter hvert som NIF (Tekna) og NITO rendyrket sin rolle som interesseorganisasjoner, ble foreningenes sider i TU uhensiktsmessige og informasjon til medlemmene overført til henholdsvis NIT Refleks og Tekna (Sivilingniøren). Representantskapene i NIF og NITO har vedtatt at TU ikke lenger er medlemsblad, men et foreningsblad.
For PF er TU fortsatt medlemsblad, selv om TU nå i langt mindre grad enn tidligere dekker møtene i foreningen. Derfor har PF fra 1998 lagt ut referater fra alle plenumsmøter i foreningen på foreningens hjemmesider: www.polyteknisk.no
Best på teknologinyheter
TU har en enestående leserkrets. Bladet går til de ca 95 000 medlemmene av eierforeningene, og leserundersøkelser viser at hvert eksemplar av TU har i gjennomsnitt 2,5 lesere. Dette er lesertall i samme størrelsesorden som de store avisene.
TU er imidlertid et nisjeblad som henvender seg til lesere som er interessert i teknologi og arbeidsvilkår for teknologer - i ordets videste forstand. Sammenlignet med øvrige norske medier er TU betraktet som en pålitelig og velinformert kilde innefor sin redaksjonelle profil. Medlemsundersøkelser viser at medlemmene av NITO og Tekna stort sett er godt fornøyd med bladet.
Sammenligner man dagens TU med teknologidekningen i de første årgangene fra for 150 år siden, er profilen omtrent uendret. Det nye er dekning av interessespørsmål og intervjuer med enkeltindivider.
Den redaksjonelle fokus har variert. Polyteknisk Tidsskrift startet som et populært tidsskrift, med en god blanding av informative artikler og smånotiser. Derfra gikk utviklingen i retning av å bli et fagblad med lange og detaljerte artikler For eksempel finner vi i 1865 en artikkel "Om dødeligheden blandt de arbeidende Klasser." Artiklen er på 5 sider - hele årgangen var på snaut 200 sider - og den er sakset fra et tysk tidsskrift.
Bladet ble etter hver preget av å være skrevet av ingeniører og arkitekter. Artiklene var lange og illustrert med detaljerte tegninger og kart. Så kom fotografiet, og TU hadde noen årganger med helsides fotografier og detaljerte beskrivelser av restaurering av nasjonale klenodier, slik som Niraosdomen og Håkonshallen.
I industrireisningsperioden i 1950 og 60-årene var de lange og rikt illustrete artikler om de store industriprosjektene. For eksempel ble Norsk Jernverk viet 40 sider. Men også andre artikler var lange. En artikkel om fargetelevisjon var på 12 sider.
På mange måter er TU i dag tilbake til det PT startet. Utfordringen den gang var å øke forståelse for hva ny teknologi kunne bety for landet, og teknologi ble tolket i ordets videste forstand. Det omfattet både materialer, maskiner, planter, dyr, sunnhet og helse, geologi og råstoffer.
Oppgaven i 1854 var å skape forståelse for det nye, forståelse for hva vi kunne vinne ved å ta i bruk nye planter, nye dyrkningsmetoder, nye maskiner og nye metoder. Stifterne visste at det hjalp med all verdens teknologi hvis man ikke fikk samfunnets aksept for å bruke den.
Også den gang sto man overfor viktige valg. Var det best å satse på kanaler eller på jernbaner. Var smalsporede tog det beste for Norge. Hva ville det bety for sykdom og helse om man bygget offentlige bad. Hva betød bedre drikkevann og lukkede kloakksystemer for å bekjempe smittsomme sykdommer?
I dag er vi opptatt av olje, gass, fiskeoppdrett, CO2-utslipp og lokale forurensninger, og vi er bekymret for at det stadig blir færre arbeidsplasser i industrien. En viktig utfordring er å få samfunnet til å forstå at teknologi er nødvendig for å løse dagens problemer, og at det kreves en saklig grundig debatt før vi gjør veivalg, for eksempel om vi skal bygge gasskraftverk i Norge.
Den bakenforliggende bekymringen i 1854 var hva vi skulle leve av i Norge? Hvorledes vi skulle stoppe utvandringen og gjøre Norge til et godt land å leve i. Også i dag dreier debatten seg om hva vi skal leve av i Norge, og det ser ut til at svaret er like opplagt som i 1854: Vi er avhengige av å være gode på teknologi. Vi må ha kunnskap som gjør at vi kan ta de riktige valg, og debatten om hvilke valg vi skal ta må være basert på de best tilgjengelige teknologikunnskaper fra hele verden.
Med dagens stadig mer tabloidiserte medier, er det fristende å sitere fra forordet i første nummer av Polytekniske Tidsskrift:
Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse.
Ved 10-års jubileet for IFAS i 1977, sa styreformannen Bjarne Lien det slik:
Vår dagspresse er ideologisk politisk. Med dette perspektiv har vår tekniske presse en formidabel oppgave, som våre teknologiske miljøers fremste talerør. Med landets største tekniske foreninger som eiere har Ingeniørforlaget AS et særlig ansvar som seriøs kilde for bred samfunnsmessig informasjon om saker som vedrører forholdene teknologi/samfunn.
Fornyelse og leseverdighet
Ett av målene da IFAS ble opprettet, var å fornye TU. Bladet skulle får ny og moderne layout og ble mer leseverdig. Det skulle være slutt på det trauste ingeniørbladet med to spalter på siden. Per Bjørnstad hadde store vis joner for hvorledes TU og de øvrige bladene i Fembladsplanen skulle dekke informasjonsbehovet i eierforeningene og være et forum for debatt. Op pgaven dreide seg både om stoffvalg og faglig bredde, men også i stor grad om presentasjonsform, om formidling.
Sammenligner man et TU fra 60-årene med dagenes utgave, ser man hvor dramatisk fornyelsen har vært, både i billedbruk og i redigering. Bilder, overskifter, bruk av faktabokser og streng redigering gjør at TU fanger leserens oppmerksomhet, og leserundersøkelser bekrefter at innholdet virkelig blir lest. Undersøkelsene viser at TU har 231 000 lesere. Hver leser ser i gjennomsnitt på 60 sider og bruker 34 minutter på bladet.
Det viser at TU på papir fortsatt har en plass i dagens mediesamfunn. TU har lykkes med å tilpasset sin redaktørfunksjon, slik at bladet mestrer konkurransen med de nye mediene: TV og Internett, samt med det enorme underholdningstilbudet som er vokst frem.
Ved 125-års jubileet i 1979 sa Per Bjørnstad det slik:
Oppgaven med å være den tekniske stands talrør overfor samfunnet og etablere en dialog mellom partene, har økt meget sterkt de siste ti år. Ja så sterkt at Teknisk Ukeblad neppe har stått overfor en større utfordring i sin 125-årige historie.
Oppgaven er vanskelig. Vi lever i et samfunn hvor mange synes å betrakte teknikken som et nødvendig onde. Våre massemedia er ofte preget av et slikt syn, men man kan se en viss bedring.
I dag, 25 år senere, kan vi bare slå fast at utfordringen ikke har blitt mindre! La oss fortsatt leve etter Bjørnstads råd: Teknisk Ukeblad må unngå den tendens som er på vei inn i enkelte massemedia: å beskjeftige seg med person i stedet for sak og lete etter uhederlige motiver hos forfattere.
Internett - utfordring og mulighet
På slutten av 1990-tallet var det skyhøye forventninger til Internet. Fremtiden lå alene på Nettet. Det trykte ord var på vei til historiens skraphaug.
IFAS satset tidlig på å være til stede på Internet. Allerede i 1995 kom de første nettsidene på plass, men skulle satsing bli virkelig stor? Skulle IFAS sikre seg plass som den sentrale teknologiportalen i Norge. Styret var delt i synet, men det besluttet å opprette et nytt selskap Teknologiportalen AS, for å skjerme virksomheten i resten av forlaget.
Internettsatsingen førte med seg mange nye problemstillinger, blant annet om eierne burde inngå i et nærmere faglig samarbeide: Var det hensiktsmessig å samordne eiernes satsing på internett? Ville det bli flere oppslag og større oppmerksomhet om NIF, NITO og PF gikk sammen med IFAS om å lage en felles inngang, en Nettportal til TeknologiNorge, en startside som alle medlemmene ville velge? Var det noe å vinne på et faglig samarbeid om programvare og om kjøp av utstyr og konsulenttjenester?
Svarene kom etter hvert av seg selv. Både NIF og PF laget sine egne nettsider samtidig med lansering av TU på nett, og man fant at behovene var såvidt ulike at det var lite å hente gjennom teknisk samarbeid. Erfaringene viste dessuten snart at medlemmene la inn sine "favoritter" i nettleserne, og at felles inngangsside, en felles nettportal ikke var veien å gå.
Teknologiportalen ble skilt ut fra IFAS som eget selskap i juni 2000 , men innfusjonert igjen i 2003. Nettsidene: www.tu.no , www.nito.no, www.polyteknisk.no og www.tekna.no står i dag som helt sentrale informasjonskanaler, både for forlaget og for eierforeningene. Stadig mer av kontakten med lesere og medlemmer er elektronisk.
Alle mediebedrifter er i dag avhengige av Internett. TU var tidlig ut og har skaffet seg en sikker plattform. I 2003 fikk TUs nettsider sølvmedalje i åpen klasse i konkuransen Årest avisside i konkurranse med landets største nettsteder.
I TU er det nå en felles redaksjon som leverer stoff til både papirutgaven og nettsidene. Internett gir plass til bilder, til lange artikler, til hypertekstkoblinger til annet stoff på nettet, adgang til historisk materiale og samtidig en mulighet til kjappe nyheter.
Likevel er interessen for papirutgaven stor. Leserundersøkelser viser at lesertallet holder seg høyt, selv om antall oppslag på nettsidene stadig øker. Det er plass til både papir og nett, og det ser ut til at det er en synergieffekt, både i redaksjonen, hos leserne og hos annonsørene.
Redaktørene etter 1945
Arne Solem ledet TU gjennom de viktige gjenoppbyggingsårene, med utbygging av Hydros anlegg på Herøya, fullføring av aluminumverket i Årdal, oppbygging av gjødselfabrikken i Glomfjord og vekst i nesten alle industrigrener. Det var mer enn nok å skrive om, og TU ga fyldige reportasjer, for eksempel om den storstilte oppbyggingen av Koksverket og Jernverket i Mo i Rana.
1950- og 60-årene var preget av politisk stabilitet, blandingsøkonomi med statlig satsing og av Marshallplanen. Vi fikk det storstilte opplæringsprogrammet Training Within Industry (TWI) og rasjonaliseringsbevegelsene basert på MTM, men vi fikk også demokratiseringsprogrammene med selvstyrte grupper (Einar Thorsrud).
NTH ble bygget ut, og det ble satset på nyorganisering av norsk forskning gjennom Norges Naturvitenskapelige Forskningsråd og nye forskningsinstitutter som Institutt for Atomenergi, Sentralinstituttet for industriell forskning, SINTEF og Forsvarets Forskningsinstitutt.
I 1964 overtok redaksjonssekretær Per Bjørnstad som ansvarlig redaktør. Han skulle bli arkitekten bak Ingeniørforlaget AS og å få ansvaret for å lede forlaget i de første årene.
Bjørnstad hadde sterke meninger. Han hvedet at stoffet i TU måtte populariseres, og at skribenter og forskere måtte formidle tankene sine mer lettfattelig. Artiklene måtte redigeres, og stoffet måtte spres videre enn til teknologene selv. Dessuten burde TU vare et forum for debatt om teknologi og samfunn.
Bjørnstad overlot ansvaret for TU til Knut Endresen i oktober 1968, 10 måneder etter starten på Ingeniørforlaget, for å vie seg til oppgaven som administrerende direktør for forlaget. Dette var en ny løsning. Tidligere hadde ansvarlig redaktør også vært administrative leder. Nå fulgte en 20-års periode hvor de to stillingene var adskilt. Bjørnstad ble avløst som administrerende direktør av Erik Bjore i 1984, og han overlot stolen i 1987 til Ivar Korsbakken som sluttet i 1989 . Økonomisjef Jan Edvoll fungerer deretter i stillingen frem til utgangen av 1990.
Den 1. januar 1991 tiltrådte Erik B. Olimb som kombinert ansvarlig redaktør og administrerende direktør.
Knut Endresen sluttet i desember 1971 og gikk over til konkurrenten, Ingeniørnytt. Han ble etterfulgt av redaksjonssekretær Magne Lein. Lein var redaktør mer enn 12 år, og hans interesse for elektronikk og informasjonsteknologi gjorde at TU ga en fyldig og fremtidsrettet dekning av disse to viktige fagområdene.
Lein sluttet som ansvarlig redaktør i august 1985 for å overta som industriattaché i San Francisco. Nå fulgte 5 år med hyppige skifter. Først overtok de to redaktørene Stein Bekkevold og Claude R. Olsen som sidestilte, ansvarlige redaktører. I februar 1988 begynte Olsen som journalist i Dagens Næringsliv, og frem til august 1989 var Bekkevold redaktør. Han ble avløst av redaksjonssjef Leif Haaland som var redaktør frem til Erik B. Olimb overtok 1. januar 1991.
Olimb hadde en helt annen faglig bakgrunn enn de andre redaktørene i etterkrigstiden. Han hadde lang erfaring fra forskning og fra privat og offentlig næringsliv. Olimb hadde vært leder for Transportøkonomisk Institutt, direktør i NSB, adm direktør i Pay & Brinck og Engineering Mgr. i Norwegian Petroleum Consultants. Olimb hadde som tillitsvalgt i PF deltatt i utredninger om, TU og han kom fra stillingen som formann i styret for IFAS. Denne bakgrunnen gjorde at Olimb bidro sterkt til å effektivisere arbeidet i forlaget, og hans store kontaktflate gjorde at TU utvidet sine kontakter med norsk næringsliv.
Olimb ble etterfulgt i september 1996 av Claude R. Olsen som nå var tilbake som redaksjonssjef i TU. Olsen var opptatt av Internet som et nytt og konkurrerende medium til magasiner på papir. Denne interessen førte til at Olsen i juli 2000 tok permisjon for å arbeide ved Norges Eksportråds stasjon i San Francisco. Målet var blant annet å studere næringslivets bruk av informasjonsteknologi, og ganske spesielt bruk av Internet.
IFAS opprettet sommeren 2000 en egen nettavdeling med Tore Stensvold som nettredaktør og daglig leder. Fokus ble rettet mot utnyttelse av nettets som rask formidler av nyheter og stillingsannonser. Sakte men sikkert er nettstedet tu.no bygget opp for å bli en naturlig porrtal for ingeniøer og teknisk interesserte.
Anders Steensen overtok som redaktør TU papir i juli 2000 og fungerte i stillingen frem til januar 2002. Samtidig overtok redaktør av Våre Veier, Jarle Skoglund stillingen som adm. direktør for IFAS.
Claude R. Olsen kom tilbake til forlaget sommeren 2001 og gikk inn som adm. direktør for den nyoppretttede Teknologiportalen. Fra januar 2002 overtok Olsen som ansvarlig redaktør for TU, og han hadde dermed det redaksjonelle ansvaret for TU på papir og TU på nett.
Etter avtale med styret fratrådte Claude R. Olsen i oktober 2003. Fra denne datoen fungerte Jarle Skoglund både som adm. direktør for IFAS og som ansvarlig redaktør.
Den 15. mai 2004 overtar Tommy Rudihagen som forlagssjef, i den kombinerte stillingen som adm. diretør for IFAS og som ansvarlig redaktør for TU på papir og TU på nett.
Jarle Skoglund går samtidig tilbake som redaktør for Våre Veger på full tid.
Eierne og forlaget
IFAS ble opprettet som et aksjeselskap med tre likestilte hovedaksjonærer : NIF, NITO og PF, og med eierne av utgiverretten til spesialtidsskriften som minoritetsaksjonærer.
Formålet var å utgi Teknisk Ukeblad, spesialtidsskrifter og bøker, dessuten kunne IFAS opprette datterselskaper innenfor sitt virkeområde.
Da IFAS ble opprettet i 1968 hadde NIF ca 9 000 medlemmer og PF ca 3 000, mens NITO hadde ca 10 000. I 1988 var medlemstallet i NIF steget til 20 000 og er nå i 2004 doblet til 40 000. NITO hadde 35 000 medlemmer i 1986 og har nå 50 000, mens PF har snaut 5 000.
Medlemstallene for NITO og Tekna omfatter til sammen ca 10 000 studentmedlemmer. Både NITO og Tekna har utvidet foreningenes virkeområde fra å være rene ingeniørforeninger til å bli interesseorganisasjoner for arbeidstakere med teknisk-naturvitenskapelig bakgrunn, NITO for utdannelse på Bachelor-nivå og Tekna fra Master-nivå.
Medlemstallet hos hovedaksjonærene har utviklet seg i forskjellig takt. NITO og NIF (Tekna) har hatt langt sterker medlemsvekst enn PF. Etter forhandlinger er eierne blitt enige om at eierforhold bør stå bedre i forhold til antall abonnenter i hver av eierforeningene. NITO og Tekna kjøper ut PF med like andeler, slik at PFs eierandel reduseres fra 33. 33% til 5% per 1. mai 2004.
Utgiverretten til TU påvirkes ikke og eies av PF og Tekna gjennom sameiet TU. Utgiverretten til Teknikk eies av NITO.
