Den norske debatten overser at kull er en viktig konkurrent til olje og gass, særlig i kraftgenerering, og at utviklingen i verdens energimarkeder bestemmes utenfor Europa og Nord-Amerika, nemlig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, som nå også står for størstedelen av utslippene av klimagasser (alle tall fra BP Statistical Review of World Energy 2021).
Utviklingen i energiforbruk gjenspeiler en forskyvning av verdensøkonomiens tyngdepunkt. Europa og Nord-Amerika mister betydning, til fordel for særlig Asia, men også Afrika og Latin-Amerika. I 1997, året Kyoto-avtalen ble undertegnet, sto OECD-landene for 59 prosent av verdens energiforbruk og for 56 prosent av CO2-utslippene. I 2019, året før koronakrisen, sto OECD-landene for 40 prosent av verdens energiforbruk og for 36 prosent av CO2-utslippene. Fra 1997 til 2019 økte energiforbruket i verden med 55 prosent, utenfor OECD-området med 125 prosent; i OECD-landene var økningen 6 prosent.
Energiintensiv utviklingsfase
I 1997 var energiforbruket per innbygger i OECD-landene tre ganger verdens gjennomsnitt og seks ganger nivået i utviklingslandene. I 2019 var forskjellen noe mindre; i OECD-landene var energiforbruket to og en halv gang verdens gjennomsnitt og tre og en halv gang nivået i utviklingslandene. Mange utviklingsland er på 2020-tallet i en energiintensiv utviklingsfase med felles trekk med industrilandene på 1950- og 1960-tallet; store investeringer i infrastruktur og tungindustri. Fra 1997 til 2019 økte verdens forbruk av energi med over femti prosent. I OECD-landene var forbruket konstant, i utviklingslandene ble det mer enn fordoblet.
I dag gjenspeiles ulikheten i utviklingsnivå i forskjeller i bruken av energi. På verdensbasis var olje i 2019 den viktigste energibæreren (33 prosent), etterfulgt av kull (27 prosent), og naturgass (24 prosent). I OECD-landenes energimarked hadde olje den største andelen (38 prosent), etterfulgt av naturgass (28 prosent) og kull (14 prosent). I resten av verden var kull derimot dominerende (36 prosent), etterfulgt av olje (29 prosent) og naturgass (22 prosent). Til sammen sto olje, kull og naturgass for 84 prosent av verdens energiforsyning, i OECD-landene 80 prosent, i resten av verden 87 prosent.
Mer olje og gass
Fra Kyoto-møtet i 1997 fram til 2019 økte verdens forbruk av olje med 25 prosent, i OECD-landene falt det med 5 prosent, utenfor OECD-området var økningen 87 prosent. I samme tidsrom økte verdens forbruk av naturgass med 77 prosent; i OECD-området var økningen 44 prosent, i resten av verden økte forbruket av naturgass med 121 prosent.
Utviklingen av kullforbruket utviste større regionale forskjeller. I verden som helhet økte kullforbruket med 65 prosent, i OECD-området falt det med 29 prosent, og i resten av verden var det fra 1997 til 2019 en økning på 149 prosent.
Fossil utfasing er bare en europeisk prioritet
Dette er bakteppet for det kommende klimatoppmøtet i Glasgow. Risikoen er en konfrontasjon mellom en gruppe OECD-land ledet av EU og Storbritannia (i denne saken kanskje på linje), anført av Ursula von der Leyen og Boris Johnson, og BRICS-landene Brasil, India, Kina, Russland og Sør-Afrika. USA hevder å være på linje med EU og Storbritannia i spørsmål om klima og fossilt drivstoff, samtidig som president Biden nekter å øke beskatningen av bensin og diesel og oppfordrer OPEC og Russland til å produsere mer olje for å stabilisere prisen. Dessuten synes et flertall i Kongressen lite villig til å pålegge høyere skatter på energi. Japan bygger nye kullkraftverk. I praksis er utfasingen av fossilt brennstoff en politisk prioritet for Europa, med femten prosent av verdens forbruk av olje.
Europas innsats på dette området ligger an til å ha en begrenset virkning på resten av verden. Europa har siden finanskrisen i 2008–09 vært verdensdelen med høyest priser på energi og lavest vekst i produksjon og sysselsetting, nest etter Antarktis. EU fremhever seg selv som et eksempel for verden, men det innbyr lite til oppfølging, med høy ungdomsledighet, energifattigdom og fraflytting i store deler av Sør-Europa. Dette uheldige sammenfallet er selvforskyldt. EU har prioritert klimapolitikk fremfor energipolitikk, å kutte karbonutslipp fremfor å sikre husholdninger og næringsliv pålitelige og rimelige forsyninger av energi. Politikere og byråkrater har vært travelt opptatt med klimatiltak, mens de har oversett behovet for å trygge forsyningene av energi. Etablerte energikilder kuttes før alternativer er fullt tilgjengelige, som i Tyskland der både kjernekraft og kullkraft skal bort uten at det foreligger noen pålitelig erstatning.
Risiko for høye energipriser
I forkant av klimatoppmøtet i Glasgow stiger etterspørselen etter energi takt med oppgangen i verdensøkonomien, men uten at tilbudet av olje og gass har øket tilsvarende, i en situasjon der været har begrenset volumet tilgjengelig vindkraft. Først og fremst i Europa er det økende risiko for en kraftig oppgang i energipriser, med uheldige virkninger for økonomisk aktivitet og inflasjon.
Gass kan bli en vinner, og gi Norge og Russland gode kort på hånden
Nedstengning av deler av næringslivet vil ikke kunne utelukkes som prekære tiltak i en nødssituasjon dersom vinteren skulle bli uvanlig kald. Interessen for gass vil rimeligvis tilta. Den nye gassledningen fra Russland til Tyskland kommer på et beleilig tidspunkt. Kjøpernes behov for å diversifisere forsyningene tilsier at nye volum russisk gass vil kunne skape etterspørsel etter mer norsk gass. Til og med en kortvarig energikrise med høye priser og trusseler om rasjonering vil kunne styrke den politiske prioriteringen av energisikkerhet. Gass kan bli en vinner, og gi Norge og Russland gode kort på hånden.
På verdensbasis er den største utfordringen veksten i forbruket av kull, ikke olje og absolutt ikke naturgass. Før toppmøtet i Glasgow i høst har de fleste større land utenfor OECD-området erklært at de ikke akter å reforhandle Paris-avtalen, eller å frastå fra dens løfter om økonomisk kompensasjon for klimatiltak. Utsiktene for at OECD-landene, særlig USA, følger Paris-avtalens forpliktelser om å punge ut, er dystre. Derfor kan møtet i Glasgow kanskje bli en fiasko som også markerer at Paris-avtalen er død og ugyldig, i likhet med Kyoto-avtalen. Som et alternativ setter Kina seg som mål å senke energiintensiteten i sin økonomiske vekst. Målet er realistisk. Kina har et stort potensial for effektivisering og energisparing med gunstige virkninger for lokalmiljø og luftkvalitet, samt utslipp.
Kina vil dempe kullkonkurransen
President Xi Jinping har fått berømmelse for sitt utsagn i FN siste uke om at Kina ikke lenger vil støtte utbyggingen av kullkraftverk i andre land, men nevnte ikke sitt eget land. Utsagnet kan være ideelt motivert, men også uttrykke egeninteresse. Som verdens største bruker og importør har Kina en interesse av å dempe konkurransen om kull i markedet. I 2019 sto kull for 58 prosent av Kinas energiforbruk, og Kina sto for 52 prosent av verdens forbruk av kull. Summa summarum sto forbruk av kull i Kina i 2019 for 20 prosent av verdens samlede forbruk av energi, mens Kina sto for 29 prosent av hele verdens utslipp av CO2. Verden har en interesse av å dempe forbruket av kull i Kina (og andre land). Virkemiddelet er ikke mer usikre og mer kostbare forsyninger av gass og olje, snarere tvert imot.
Konklusjonen er at en nedtrapping av utvinningen av olje og gass, i Norge og annetsteds, for å få opp prisen, mest realistisk ville styrke kullets konkurranseevne. Dette er neppe hensikten, men kan like fullt bli utfallet. Utfasing av naturgass fremstår som et lite meningsfylt tiltak i lys av konkurransen med kull i kraftgenerering, ikke minst i Europa. Uheldige økonomiske og sosiale følger av en ensidig og overflatisk prioritering av klima kan få uheldige konsekvenser. Dette vil dessverre kunne bli følgene av en tilsynelatende velmenende politikk som overser realitetene i verdens energimarkeder.
