Raset i Ålesund drepte fem mennesker. Det er omtrent det antallet mennesker som dør i trafikken hver uke. I trafikken er risiko akseptert, mens hjemmet skal være vår trygge borg. Ubehaget er ekstra stort når faren både er ekstern og ukontrollerbar, og truer oss der vi minst ønsker det.
Kravene etter ulykken på Nordvestlandet er at sentrale myndigheter må «ta sitt ansvar». De må forsikre oss om at Ålesund-ulykken ikke finner sin parallell i eksisterende og framtidige bygg og boliger. Underforstått – her må det komme lover, forskrifter, penger og rapporter. Vi må vite om våre hjem er sikre!
Det siste først; Vi har svært få dødsfall i Norge som følge av eksterne påvirkninger som ødelegger våre hjem. I den grad våre hjem er utrygge, skyldes det hva vi selv skulle finne på å gjøre når vi oppholder oss i dem.
Dette gjør ikke slike ulykker som i Ålesund mindre viktig å unngå. For selv klimaendringer gir ingen grunn til å fire på kravet om å føle seg trygg i egen stue.
Statens Bygningstekniske Etat svarer likevel klokt når de sier de vil avvente til forholdene rundt ulykken har kjølnet seg litt før de vurderer hva de kan lære av det som har skjedd, og eventuelt foreslå tiltak. BE tror med andre ord ikke det er noen automatikk i at flere forskrifter eller offentlige kroner kan avverge enhver slik ulykke.
Den viktigste lærdommen virker allerede å ha kommet fram. Om hjemmene våre holder mål og er trygge, er ikke bare en funksjon av byggenes kvalitet. Forståelsen av grunnen bygget står på, samt omgivelsene rundt, kan være vel så viktig. Allerede før lange utredninger, nye lover eller penger er dette noe den enkelte kommune bør ta inn over seg når den blir utsatt for nye utbyggere som vil utnytte «byens beste utsiktstomter». Og noe som alle vi andre kan ta med oss når vi ved neste korsvei går på bolig- eller tomtejakt.
