Det finnes mange studier som sammenligner fordeler og ulemper med nybygg kontra rehabilitering, i lys av total energibruk eller drivhusgassutslipp over en bygnings levetid, inkludert materialfremstilling og transport av disse.
Noen av disse konkluderer med at hvis det er omfattende rehabiliteringsarbeider som kreves for å bringe eldre bygg opp til moderne isolasjonsstandard vil det gå mange tiår før den fremtidige energi- eller utslippsbesparingen kan forsvares. I noen tilfeller 60 år.
Det finnes imidlertid situasjoner hvor dette ikke er spørsmålet fordi bygget det er tale om er et klenodium som ikke kan tukles med. Ludwig Wittgenstein sitt lille hus i Skjolden, innerst i Sognefjorden er et slik eksempel.
Den verdensberømte filosofen ble født i Østerrike i 1889. Hans berømmelse skyldes hans filosofiske utredninger som Tractatus-Logico-Philosophicus.
Men det veldig få vet var at han hadde en inngang til filosofien som gikk via logikk, matematikk og ingeniørfag. Man kan kanskje si at uten de tekniske fagene ville han ikke blitt den store logiske filosofiske tenkeren han ble.
Ingeniørfag og flyteknikk
Wittgensteins far, stålmagnaten, var en av Europas rikeste menn og i hjemmet i Wien vandret det datidens mest kjente kunstnere som malte og holdt huskonserter.
Ludwig Wittgenstein vokste opp i et skjæringspunkt mellom kunstens og musikkens intuitive arbeidsmetode og den matematiske logikk. Dette skapte filosofen Wittgenstein.
Faren mente at unge Wittgenstein villa ha godt av å lære seg ingeniørfag og han ble derfor immatrikulert ved universitetet i Berlin i 1906, bare 17 år gammel.
To år senere reiste han til Universitetet i Manchester fordi han ville studere videre innen flyteknikk (aeronautics). Hans mål var å tegne og bygge et fly.
Dette var før brødrene Wright fløy så det var innovative tanker. Han tilbrakte nær fire år i Manchester frem til 1911 og som del av sine forstudier tegnet og bygget han store drager som han testfløy i Glossop-høydene utenfor byen, hvor universitetet hadde sitt meteorologiske testsenter.
Han utviklet som et resultat av dette en fly-vinge som han fikk patent på i 1910. Det er en konstruksjon som brukes i helikoptre. Han tegnet også et hus i Wien for sin søster. Det var inspirert av funksjonalisten og minimalisten Adolf Loos.
Den praktiske Wittgenstein forsøkte altså også å være arkitekt. Men derfra ledet hans geniale jeg ham inn i filosofiens logiske irrganger og han studerte filosofi ved universitetet i Cambridge, under Bertrand Russel som også var matematiker.
Wittgenstein ble senere professor i Cambridge, hvor han døde i 1951.
Huset i Norge
Samtidig som han startet sine filosofistudier bygget han med lokal hjelp sitt hus i Skjolden i Norge i 1913. Avbrutt av deltakelse i to verdenskriger bodde han der, skrev og tenkte der på en avsides fjellhylle.
Han ga tidlig bort hele sin enorme formue som han arvet fra sin far og levde deretter spartansk i Norge og i Cambridge.
I sine brev og notater skriver han både om Skjolden som et sted hvor han fant det ’stille alvoret’. ’Det var riktig av meg å reise hit, skrev han til filosofen Moore i Cambridge i 1936. ’Jeg kan ikke forstå at jeg kunne ha arbeidet noen andre steder, slik jeg gjør her. Det er stillheten, kanskje, de vakre omgivelsene’.
Men denne romantiske ideen om å arbeide med filosofi i naturen på en utilgjengelig fjellhylle hvor ingen besøkende tok seg frem uten dem som gikk seg vill, ville ikke vært Wittgensteinsk om det ikke også fantes den andre ærlige siden av sannheten.
Ett år senere, 10 desember 1937 var stedet av ham oppfattet som ensomt. Da han reiste opplevde han det som en lettelse. Han hadde unnsluppet helvetet det var å være alene i Norge.
Da Wittgenstein døde var det avtalt at huset skulle overtas av en lokal venn i Skjolden.
Det gikk bare et par år, så ble huset tatt fra hverandre, båret ned til Eidsvannet og pakket som en IKEA-pakke, hvoretter det ble flyttet til den andre siden av Eidsvannet og satt opp igjen. Der står det den dag i dag. Godt beskyttet av sementplater og bebodd.
Heldigvis ble det ikke revet slik huset til Edvard Munch på Ekely ble revet straks han var død og omgjort til en parkeringsplass.
Engasjementet
Lite visste jeg om Wittgenstein og Norge da jeg tidlig på syttitallet ble opptatt som arkitektstudent ved ’hans’ universitet i Manchester.
Allerede fra første året hadde vi forelesninger i filosofi og vi kjøpte og lånte Wittgenstein sine bøker fordi den innebygde logikk i arkitekturen er den samme som man drøfter i filosofien.
Vi ble fortalt at filosofiens viktigste oppgave er å klargjøre tankene våre. Dette humanistisk og teknologisk drevne universitetet hadde da hatt så tilsynelatende forskjellige studenter og ansatte som likevel var litt like, som Alan Turing (Enigma Code), Ludwig Wittgenstein og senere Norman Foster, den høyteknologiske stjernearkitekten.
Ikke rart da at jeg kom ut av universitetet og fra min først jobb i London begynte å praktisere det jeg hadde spesialisert meg i; de teknologiske mulighetene i å bruke solenergi til å finne relasjoner mellom bygg- og transportsektoren. Det skapte for det meste latter den gang…men ikke i dag.
Det var derfor logisk at jeg, da jeg skjønte at det begynte å bli alvor å vurdere å flytte Wittgenstein sitt hus tilbake på den originale tomten, engasjerte meg.
Jeg kontaktet de tre universitetene hvor Wittgenstein hadde studert (Berlin, Manchester, Cambridge) og etablerte et samarbeid mellom dem om å støtte opp under arbeidet og å lage kurs som kan behandle alle spørsmål relatert til ikoniske bygg, nybygg og rehabilitering, behov for besøkssenter og hvordan en liten bygd kan skades eller bedres av turiststrømmen som vil følge etter Wittgenstein.
Mange besøker allerede tomten. De kommer fra mange verdenshjørner.
Ville han ha likt det?
Er det da riktig å gjenoppbygge? Ville Wittgenstein ha likt det? Neppe! Han ville ikke likt å være sentrum for en kult, en dyrkelse.
Men han ville sannsynligvis ha likt at gjenoppbyggingen brakte unge mennesker sammen til samtale om viktige tema, slik han som professor arbeidet med neste generasjon.
Temaene som han behandles er mange. Noen omfatter den tidlige Wittgenstein, den skapende, den teoriserende, men samtidig praktiske som søkte etter renhet og enkelhet – slik han, som kunne vært en av Europas rikeste menn - manifisterte seg i et enkelt, kaldt og trekkfullt trehus på en fjellhylle innerst ved Sognefjorden.
Deri ligger mye lærdom; Det kan fødes store tanker i et lite hus bare der er rom for en hjerne og en blyant.
Så gjenoppbygging er det som skal skje og vi kan, som akademisk gruppe fra de tre universitetene pluss Universitetet i Bergen og partnere i Østerrike, kanskje bidra til å gjøre prosessen og det som følger etterpå bedre enn dersom det gjøres uten omtanke.
Mine møter med studentene i Cambridge og Manchester så langt har vært rike. Berlin starter opp neste semester og første uken i mai møtes vi alle i Skjolden for å arbeide med utfordringene og å utveksle tanker oss i mellom og med lokalbefolkningen.
I høst møtes vi ved universitetet i Cambridge for å fortsette arbeidet, deretter står Berlin for tur. Samtalen skal vare i tre år. Det er nå etablert en stiftelse (Stiftinga Wittgenstein i Skjolden) med lokale krefter som universitetene har etablert et samarbeide med.
For oss er spørsmålet mer enn hvordan man flytter et objekt fra A til B. Det er å belyse alle utfordringene som vi vet vil oppstå som en konsekvens av dette.
Dersom det lykkes å realisere flyttingen kan den bli en motor i bygda Skjolden og for Vest-Norges turisttrafikk.
Vi skal med vårt samarbeide med de tre universitetene forsøke å sikre at vi belyser så mange som mulige sider ved å gjennomføre dette flytteprosjektet, slik at motoren dette kan bli ikke løper løpsk, men går på et bra turtall.
Norske gniere
Men vi har ingen tradisjon for dette i søkkrike oljerike Norge. Vi er gode til å bore tunneler og å flytte byggematerialer, men vi har vist liten respekt for husene til store kunstnere. Der er vi noen gniere.
Det er pussig at det er utenlandske universiteter som ser verdien av Wittgenstein. Skjønner vi nordmenn ikke hvor stor han er?
Må vi starte ’crowd funding’ for å realisere prosjektet ’One Life - Three Universities’ eller finnes det kapital der ute som ser verdien av å ta godt vare på filosofen Ludwig Wittgensteins norske historie, belyse den praktiske filosofens arbeider og la studenter fra mange universiteter møtes og snakke sammen?
Time will show!
