Norges suverent største selskap sliter i motbakke og er truet av stagnasjon, om lav olje -og gasspris vedvarer. Årsaken til dette er selskapets ensidige satsing på oppstrøm (leting og produksjon) av olje og gass.
Går vi tilbake til rundt år 2000, var visjonen at Statoil skulle utvikles til å bli et energiselskap.
Da Helge Lund overtok som konsernsjef i 2004, ble imidlertid denne visjonen «skutt ned» og marsjordren var at Statoil skulle bli et rendyrket oppstrømsselskap.
I kjølvannet av dette startet jakten på stadig nye reserver og en stor del av disse var av det tvilsomme slaget, slik som tjæresand i Canada, skiferolje -og gass i USA.
Alt dette har i ettertid krevd enorme avskrivninger og tap for selskapet.
- Mange har vært villige til å ta på seg farskapet: Her er historien om Hywinds trange fødsel
Offshore vind-satsing
Salget av Statoils stasjonskjede til et kanadisk selskap, er også en trist utvikling. Det betød at Statoil-logoen forsvant og ble erstattet av en intetsigende «Circle K»-logo.
Ikke nok med det: Statoil har også solgt unna eiendommer, for så å leie disse tilbake i dyre dommer, alt dette for å skaffe likvider til å dekke løpende kostnader.
Statoil har i årevis vært presset og truet av politikere og miljøorganisasjoner til å satse på fornybar energi. Etter mange år med studier og mindre engasjement innenfor sol, vind, geovarme, har det i hovedsak kokt ned til å satse på havvind i Storbritannia.
I et bredt anlagt portrettintervju i TU, forteller Irene Rummelhoff, konserndirektør for Nye energiløsninger i Statoil, om denne satsingen.
Statoil har allerede investert milliardbeløp på vindkraft i Storbritannia, blant annet i vindparken Shearingham Shoal utenfor Norfolk, hvor Statoil nå har overtatt operatørrollen fra Statkraft, etter at Statkraft besluttet å trekke seg helt ut av offshore vindkraft.
Problemet med offshore vindkraft er at strømmen blir vesentlig dyrere enn konvensjonell kraft, og uten britiske subsidier vil investeringene i vindkraft være ulønnsomme. Dette er godt illustrert når Rummelhoff i intervjuet avslører at for vindparken Shearingham Shoal kommer 75 prosent av inntektene fra britiske subsidier, som er garantert i 15 år.
Kraft-ubalanse
Vindkraftprodusentene liker å slå om seg med slike banaliteter som at de leverer strøm til xx titusen antall husstander, men dette er både direkte feil og villedende. Vindkraft leverer strøm kun i cirka en tredjedel av tiden og den er kun salgbar via en leverandør som har nok grunnlast i sin portefølje til å kunne levere strøm også når vinden ikke blåser.
For at et strømmarked skal kunne fungere økonomisk forsvarlig, er det viktig å etablere en fornuftig balanse mellom variabel strøm fra fornybare kilder og grunnlast.
Her har både Danmark og særlig Tyskland brent seg kraftig, som følge av at markedet er blitt oversvømmet av sterkt subsidiert vindkraft, mens produsentene av regulerbar kraft (som uansett må være tilgjengelig), har blitt påført milliardtap.
Storbritannia nærmer seg samme situasjon. En slik ubalanse i kraftmarkedet er ikke økonomisk bærekraftig og som konsekvens må en anta at investorene i vindkraft må belage seg på å bidra økonomisk, til at nødvendig regulerbar kapasitet er tilgjengelig.
Et av de viktigte tiltakene globalt, for å oppnå reduksjon i utslipp av CO2, er å redusere sløsingen med energi.
- Oljeselskap dropper olje: – Det sier noe om hvor inntjeningen kommer til å være i fremtiden
– Flere motforestillinger
Rummelhoff var i intervjuet med TU også innom Statoils planer om å erstatte gass som brensel med hydrogen, fremstilt ved reformering av naturgass (via såkalt «steam reforming»). Det ble i denne forbindelse vist til flere studier som pågår, blant annet å konvertere et stort gasskraftverk i Nederland til å bli fyrt med hydrogen, samt å konvertere gassdistribusjonsnettet i Leeds (England), fra naturgass til hydrogen.
Statoils rolle er tenkt å skulle bli som leverandør av hydrogen (flytende) fra Norge, kombinert med at CO2 som produseres ved reformering av naturgass, skal fanges og lagres i en formasjon under Nordsjøen.
Vi har flere motforestillinger til disse planene:
- Naturgass er klodens reneste fossile brensel og det blir helt feil å prioritere ytterligere «rensing» i en verden hvor kull og olje fortsatt dominerer.
- Fremstilling av hydrogen ved reformering av naturgass og deretter nedkjøling, lagring, transport og regassifisering, er resssurssløsing hvor langt på vei halvparten av energien går bort i tap, i forhold til å bruke naturgassen direkte.
- Konvertering av gassdistribusjon (til oppvarming/husholdning), fra naturgass til hydrogen, er en særdeles dårlig idé. Viktigste argument er at bruk av gass til alminnelig oppvarming gir svært dårlig ressursutnyttelse. Gassdistribusjon til hus og hjem slik som tilfellet er i de fleste land i Europa, tilhører fortiden og er dømt til å måtte fases ut. Dernest er det viktig å påpeke at det å erstatte naturgass med hydrogen i dagens distribusjonssystem, vil kreve både omfattende renovering av rørnettet og stille nye krav til sikkerhet.
- Storskala produksjon av hydrogen fra naturgass i Norge, i kombinasjon med CCS er ganske enkelt urealistisk og det er ikke til å forstå at Statoil bruker tid og penger på et slikt «luftslott». Men Statoil er ikke alene om å tro at dette er en god idé. Direktør i NTNU Energi, Johan Hustad, publiserte nylig en artikkel på Forskning.no, hvor han rosenrødt fremstiller hvor enkelt det er for Norge å kunne innta en ledende rolle som leverandør av hydrogen i Europa, og krydret med en metafor «... kan bli et norsk eventyr like vakkert som bildet på melkesjokoladen – der kyr gresser på saftige enger». Men så slipper også Hustad katten ut av sekken, at økonomisk handler dette om «politisk vilje og gjennomføringskraft». Altså et nytt statlig pengesluk, på linje med den CCS-forskningen som NTNU/Sintef og andre lever godt på og egentlig gjør sitt beste for å finne opp hjulet på ny, ettersom både utskilling, transport og lagring av CO2 allerede er velkjent og utprøvd teknologi
- Oljebransjen ser fornybart: – Dette indikerer et paradigmeskifte
– Bør gå etter elektrisitet
Statoils ambisjon om å bli et energiselskap gjelder fortsatt, men nå med en betydelig andel «grønn» energi i porteføljen.
Behovet for elektrisk strøm er det raskest voksende energisegmentet i verden og vil i løpet av kort tid utgjøre nær 25 prosent av det globale energibehovet. Den stadig økende elektrifiseringen av verdenssamfunnet er også veien til et mer karbonfritt energisystem.
Det synes derfor mest riktig for Statoil å gå etter elektrisitet.
Men først må noen misforståelser ryddes av veien: I intervjuet med Irene Rummelhoff stilte TU spørsmål om elektrifisering, som alternativ til konvertering av gassdistribusjonen i Leeds fra naturgass til hydrogen. Svaret var at elektrifisering ville være mindre effektivt.
Dette er grunnleggende feil, og skyldes den vanlige feiloppfatningen at 1 kWh el er likeverdig med 1 kWh brennverdi av gass.
Ifølge termodynamikken er energiinnholdet i gass kun delvis utnyttbart og den reelle utnyttelsen (termisk virkningsgrad) avhenger av hvor stort temperaturfall som utnyttes (i gasskraft) eller opprettholdes (ved oppvarming). Vi bør også tilføye at ulykkesrisikoen forbundet med distribusjon av gass (særlig hydrogen), er betydelig større enn for elektrisk strøm.
Statoil har allerede en fot innenfor el-markedet gjennom sine investeringer i offshore vind, men fremtiden for Statoil som energiselskap, med satsing på el i stor skala, ligger ikke her. Vindkraft vil alltid ha som handikap at den kun vil være en marginal underleverandør av variabel el.
Som energiselskap bør Statoil ha som ambisjon også å bli el-leverandør i markedet. Det betyr å innta posisjoner innenfor generering av regulerbar grunnlast.
Gassbasert grunnlast
Det er naturlig å se dette i sammenheng med norsk gasseksport, som fortsatt har et tidsperspektiv på minst 50 år. I dag går minst halvparten av norsk gass til lavverdige oppvarmingsformål, men dette er en situasjon som er i ferd med å endres i vår disfavør. Gass til oppvarming fases ut.
For å kunne opprettholde norsk gasseksport er det derfor maktpåliggende at ambisjonen om at gass skal erstatte kull som brensel i kraftgenerering, blir forsterket og fulgt opp.
Dette åpner samtidig mulighet for Statoil til å gå inn i storskala gassbasert kraftproduksjon i Europa ut fra følgende resonnement:
- Sikre langsiktig eksport og økt verdiskaping, ved at norsk gass selges som el.
- Bringe Statoil inn på veien til å bli et robust energiselskap.
Det frister kanskje ikke umiddelbart, verken for Statoil eller andre, å investere i gassbasert grunnlast, på bakgrunn av den skjebnen som kraftprodusenter har lidt i de senere år (særlig i Tyskland), med enorme tap, forårsaket av overproduksjon av sterkt subsidiert vindkraft.
Dette er imidlertid en situasjon som ikke kan vedvare og behovet for grunnlast vil selvsagt bestå. Etterhvert som kull i økende grad må bli erstattet av gass som brensel og de kommersielle vilkårene for grunnlastprodusenter blir normalisert, vil dette kunne gi åpning for Statoil til å etablere seg som gassbasert el. leverandør.
- Sunniva Roses doktorgrad: Gir viktig informasjon om thorium som kjernebrensel
Behov for kjernekraft
Veldig mange, både miljøvernere og politikere, tror at Europas behov for elektrisitet snart vil kunne være dekket av fornybar kraft. Dette er selvsagt bare en illusjon, fordi vind, sol og bio per idag kun dekker mindre enn 15 prosent av totalt kraftbehov i Europa, mens resten av behovet må dekkes av konvensjonell kraft av typen grunnlast (gass, kull, vann, kjernekraft).
Det er også en illusjon å tro at vi ikke trenger kjernekraft både nå og i overskuelig framtid. Men det er behov for renere og mer effektiv kjernekraft.
Norge har både naturgitte og teknologiske forutsetninger for å bidra i utviklingen av ny og renere kjernekraftteknologi, med utgangspunkt i grunnstoffet Thorium. Dette brenselet gir langt mindre farlig avfall enn konvensjonell kjernekraft og avfallet kan heller ikke brukes til militære formål.
Det pågår omfattende forskning på thorium-basert kjernekraft i Kina og India.
Satsing på neste generasjon av kjernekraft er framtidsrettet og nødvendig, ut fra hensynet til både reduksjon i utslipp av klimagasser, samt å sikre et stadig økende behov for stabil og robust kraftproduksjon.
Statoil som landets ledende energiselskap bør gripe muligheten til å komme med i denne utviklingen. Denne muligheten bærer også kimen i seg til å bli et nytt stort nasjonalt prosjekt, som mange etterlyser, etter nedturen i petroleumssektoren.
- Hun vokste opp i en tid da folk var stolte over å jobbe i oljen: Nå endrer hun Statoil med fornybar energi
