Artikkelen «For landets største entreprenører er det én kontraktsform som gjelder», som vi kunne lese på TU Bygg 27. august, var interessant lesning, selv om hovedbudskapet ikke er i tråd med den utviklingen BAE (bygg, anlegg og eiendom, red.anm.) trenger nå. Artikkelen fastslår at flertallet av entreprenører og byggherrer fortsatt sverger til totalentreprisen, kanskje den entrepriseformen som er minst egnet til innovasjon i byggenæringen. Kanskje er nettopp det årsaken til at BAE-næringen blir omtalt som lite innovativ og betydelig konservativ?
I en totalentreprise finnes det få incentiver til å teste ut fremtidens løsninger, den er satt opp for å redusere risiko, samle all makt på få hender, begrense kompetansedeling og gi sanksjoner og straff til den som prøver på noe nytt, noe som ikke er hundre prosent testet og gjennomdokumentert i tilsvarende prosjekter.
Knyttet til dette viktige temaet er det greit å ha med seg at fremtiden skapes nå, og at ingen av oss kan forme den alene. Heller ikke entreprenørene. Skal vi skape en bærekraftig fremtid, må vi snart løfte oss ut av en diskusjon om makt, men snarere se på hva som best gagner det samfunnet vi sammen skal skape. Her tror jeg alle må gi og ta, og jeg kan forstå kritikken en del byggherrer og entreprenører har mot rådgiverne som ikke tar ansvar, tar begrenset risiko og som i tillegg skal ha betalt for alle sine timer uavhengig av kvaliteten på det arbeidet som blir levert. Jeg tror at rådgiverne må være åpne for å diskutere alternative forretningsmodeller snarest mulig. Som sagt må alle gi og ta for å få satt nødvendig kompetanse i spill.
Mitt perspektiv er ofte bærekraftige forretningsmodeller for by- og eiendomsutvikling, men også da må jeg bruke tid på prosess- og gjennomføringsmodeller. Vi skaper ikke et bærekraftig resultat uten en bærekraftig prosess.
Jeg tror vi må fortest mulig over på samspillskontrakter, og et reelt samspill der all tilgjengelig kompetanse blir iverksatt.
Da NTNU-professor Ole Jonny Klakegg refererte sin egen forskning på årsmøtet til Rådgivende ingeniørers forening (RIF) i april, sa han at et nytt terreng trenger et nytt kart, og det tror jeg er riktig. Jeg har selv deltatt i en lang møteserie i regi av NKFs bestiller- og leverandørforum, hvor alle de store bestillerne i Norge er representert. Her peker også alle på samspill som den kontraktsformen vi trenger for å innovere i BAE. Håper vi snarest mulig kan enes om det.
Styremedlem i RIF Trygve Sagen og jeg holdt et foredrag sammen i nevnte forum, og her skisserte vi noen tanker og løsninger om samspill som jeg tror NKF-forumet vil ta videre sammen med deltagerne. Det er flere aktører som tester slike modeller nå, men enn så lenge er dette kun som piloter å regne. Vi må snarest mulig få disse over som mal, og læringen må spres til BAE-næringen i hele vårt langstrakte land. Det hjelper selvfølgelig noe om Oslo og storbyene går foran, men det har også stor betydning hvordan prosjekter ellers blir gjennomført for resultatet vi skal oppnå, og de ambisjoner som er satt.
Under Arendalsuka ledet jeg en seanse med temaet «FNs bærekraftsmål som innovasjonsplattform, også for byggeprosjekter». Også her ble mye av tiden viet til prosess og kompetansedeling, noe som er helt avgjørende for om vi oppnår målet om en bærekraftig by- og samfunnsutvikling. Bruken av FNs bærekraftsmål som innovasjonsplattform i BAE, er nokså prematurt, om ikke nærmest fraværende. Jeg vil uansett vie mye av min tid fremover til disse temaene gjennom ulike initiativ og prosjekter.
