Fredrik Hagemann var den første direktøren i Oljedirektoratet. Han gikk bort i juni 2019. I forbindelse med 50-årsjubileet for Oljedirektoratet har vi hentet fram dette intervjuet fra 2014, hvor han forteller om hvordan det var å være med og bygge opp oljeindustrien i Norge.
Fredrik Hagemann ble ansatt som den aller første direktøren i det nyopprettede Oljedirektoratet (OD) i 1972.
Han var ansatt i en åremålsstilling på seks år, som det i utgangspunktet var mulig å fornye én gang. Da Hagemann til slutt overlot stillingen til sin etterfølger Gunnar Berge, viste kalenderen året 1996.
– Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med helt fra begynnelsen av. Det har vært en fantastisk opplevelse å få se en ny og viktig industri bli født og utvikle seg. Og jeg har kunnet følge dette på nært hold hele tiden. Det går mange hundre år mellom hver gang en sånn sjanse dukker opp, sier han.
Ingeniør: Tegn til feil på skroget på ubåten Titan
Midlertidig oljekontor
Hagemann startet sin oljekarriere på det som var forløperen til dagens oljemyndigheter, Industridepartementets oljekontor. Da kontoret ble opprettet i 1966, sendte han en søknad, og ble ansatt i én av i alt tre stillinger ved kontoret, som var midlertidig opprettet.
Hagemann fikk ikke fast ansettelse, men ble hyret inn i en stipendiatstilling. Selv sørget han for å få permisjon fra jobben som statsgeolog i Norges geologiske undersøkelse, for å være på den sikre siden.
– Da oljekontoret ble opprettet, mente myndighetene at dette med olje på norsk sokkel var så tvilsomt at det ble opprettet som et midlertidig kontor. De var livredde for at de skulle bli sittende med en permanent administrasjon, etter at det viste seg at det ikke var olje på norsk sokkel, forteller han.
De ansatte, i tillegg til ham selv, var juristen Nils B. Gulnes og ingeniøren Olav K. Christiansen.
– Vi var bare tre stykker som administrerte hele oljeindustrien. Og når du tenker på hvor mange som i dag er beskjeftiget med dette, så må vi ha vært veldig effektive, sier Hagemann og humrer.
Måtte be om spritkvote
Latteren sitter løst når han tenker tilbake på starten av den norske oljehistorien. Han forteller om en interessant og utfordrende periode, siden kun én av de tre hadde erfaring fra oljeindustrien. Men ved å lære av erfaringene fra oljeselskapene og britiske myndigheter, bygget de opp kontoret.
– Vi ble mye større, og økte i antall ansatte, alle midlertidige, så klart. Og vi ansatte geologer. Det var en sjeldenhet i departementet, det hadde de ikke hatt før. Folk kom nærmest innom for å se på disse rare folkene som ble ansatt. Fra før var det stort sett bare jurister og statsvitere.
Og geologer krever laboratorium, og der trengs det sprit, og dermed trengte oljekontoret en spritkvote, forteller Hagemann.
– Så jeg måtte gå til statsråden og be om spritkvote. Han trodde jeg tøyset til å begynne med, men jeg fikk det nå til slutt. Jeg tror det må ha vært både første og siste gang at statsråden måtte dele ut en spritkvote i departementet.
Titanic er i ferd med å gå i oppløsning
Starten på Oljedirektoratet
Siden troen på det norske oljeeventyret var så liten, fikk Hagemann og kollegaene stort sett arbeide i fred. Ingen politikere turte å vise interesse for oljekontoret. De var rett og slett redde for å ødelegge for seg selv.
Men da Ekofisk ble funnet i 1969, skjønte de fleste at det ikke lenger nyttet med en midlertidig oljeadministrasjon.
Dermed ble det besluttet å opprette et departement som skulle ta seg av de politiske spørsmålene, et statseid oljeselskap som skulle sørge for det kommersielle arbeidet, og et direktorat som skulle ta seg av de forvaltningsmessige oppgavene.
I 1972 ble Oljedirektoratet opprettet. Hagemann søkte på stillingen som direktør, og ble ansatt.
– Reis til Stavanger og lag et oljedirektorat, var beskjeden jeg fikk da. Så jeg reiste til Stavanger, forteller han.
Og Stavanger var ikke noe ukjent sted for Hagemann. Han vokste opp på Jørpeland, like over fjorden fra byen, og bodde senere også på hybel i Stavanger da han tok artium ved Stavanger katedralskole.
To svært kostbare brev
I løpet av de 24 årene Hagemann satt i sjefsstolen i OD har han vært aktør i flere store saker på norsk sokkel. Noe av det han er mest kjent for er at han har forfattet to brev som går for å være de dyreste på norsk sokkel.
– Det mest berømte brevet er det jeg skrev da OD valgte å ikke godkjenne planen for Statfjord B. De ville lage den som en eksakt kopi av Statfjord A, men det mente ikke vi var tilrådelig, forklarer Hagemann.
OD mente at måten Statfjord A var konstruert på, med boligkvarteret i umiddelbar nærhet til produksjonen, kunne være direkte farlig.
– Dersom det skulle komme en utblåsning for eksempel, så ville offshorearbeiderne bo på toppen av en primus.
Oljedirektoratet så helst at det ble bygget en egen boligplattform, noe rettighetshaverne Mobil og Statoil ikke ville gå med på. Til slutt kom de fram til en løsning hvor boligkvarteret på plattformen ble plassert unna en eventuell ulykke eller utblåsning.
– Det ble en veldig diskusjon rundt dette. Plattformen ble ett år forsinket fordi operatøren måtte utarbeide nye planer. Og samtidig sto verftene langs norskekysten klare til å ta oppdrag, som da ikke kom. Det ble et veldig politisk press på meg, det må jeg si. Det var de som antydet at jeg burde mentalundersøkes. Men Stortinget turte ikke gå imot vår beslutning, så vi fikk det slik som vi ville, minnes Hagemann.
Prislappen på brevet, datert 16. november 1976, er beregnet til ti millioner kroner – per ord.
Det hører med til historien at en tilsvarende situasjon som OD her ville avverge, fant sted i Piper Alpha-ulykken på britisk side i Nordsjøen, hvor 167 mennesker omkom.
MDG om havbunnsmineraler: – Regjeringen har tilsidesatt faglige rapporter
– Jeg fikk gjennomgå
Det andre brevet omhandlet Ekofisk, som Oljedirektoratet i 1992 mente var gammel og slitt, og moden for fornyelse.
– Her var jeg så uheldig at jeg samme dag som brevet ble offentliggjort, møtte toppsjefen i Phillips på Sanderstøl-konferansen. Og han var ikke mye blid på meg, det kan jeg si. Han kunne fortelle meg at verdien på Phillips hadde sunket på New York-børsen med flere milliarder på grunn av dette brevet, som ville innebære en stor utgift for selskapet. Så da fikk jeg gjennomgå.
Men Hagemann har ikke bare eksempler på at han og OD har kostet oljeselskapene penger, men også det motsatte. Blant annet sørget de for å få opp utvinningsgraden på Ekofisk.
– I starten ble det anslått at man ville kunne utvinne kun 18 prosent av oljen på Ekofisk. Vi mente det var fullstendig galt å skulle la 80 prosent av oljen ligge igjen i reservoaret, for så å aldri kunne produseres.
OD mente Phillips og partnerne kunne øke utvinningsgraden ved å presse ned vann. Dette ønsket ikke Phillips.
Selskapet hadde ikke tro på at det ville virke, og de fryktet at de måtte investere milliarder i et prosjekt som ikke ga resultater. Ved å alliere seg med de andre rettighetshaverne på feltet, og ved å gå med på et prøveprosjekt med kun én brønn, fikk direktoratet til slutt Phillips med på laget.
– Og det viste seg jo at vanninjeksjon virker. Ekofisk vil etter flere tiltak nå oppnå en utvinningsgrad på 50 prosent. Tenk på de enorme summene det har betydd, både for Phillips og for den norske stat, påpeker Hagemann.
Var sjelden i tvil
Det var likevel ikke alltid lett for oljedirektøren og OD å stå på sitt mot oljeselskapene. Hagemann minnes da de antydet at Ekofisk kom til å synke.
– Vi var et ungt direktorat og var ikke sikre nok. Da vi gikk til Phillips med opplysningene, så fikk vi til svar at det ikke var tale om at noe slikt ville kunne skje. Dette hadde de erfaring med fra USA. Og vi ga oss. Så viste det seg jo senere at vi fikk rett, utdyper han.
Hagemann har likevel sjelden tvilt i møtet med mektige oljeselskaper.
– Jeg tror jeg kan si at når jeg gjorde slike ting, så var jeg så sikker at jeg ikke hadde tvil. Selv ikke når jeg møtte mye kritikk for beslutningene mine.
Ivrig boksamler
I dag er Hagemann pensjonist og bruker mesteparten av fritiden sin på hobbyen – bøker. Han har en stor privat boksamling, og den største samlingen i landet som består av bøker om Rogaland og av rogalandsforfattere. I tillegg har han en samling med det meste som finnes av oljebøker.
– Jeg er stadig på jakt etter nye bøker, på loppemarkeder og på Fretex. Det er mange rare steder å finne bøker på. Og jeg finner som regel noe nytt hver dag, så huset er fullt, poengterer Hagemann.
Han anslår at samlingen består av rundt 15.000 bøker nå. Han startet å registrere bøkene, og kom til rundt 3000 før han ga seg. Derfor hender det ikke rent sjelden at han kommer hjem med en bok som alt finnes i samlingen.
– Så får jeg alltid spørsmål om jeg har lest alle bøkene. Og nei, selvfølgelig har jeg ikke det. Men jeg vet hva som står i dem. Jeg blar i dem, og jeg har etter hvert lest så mange bøker at jeg vet hvordan det går til slutt.
Ti år siden de fikk nobelprisen: – Vi har gamblet hele veien, og mange ganger har det vært skummelt
