%2520Foto%2520EMINENT-prosjektet.png)
Senter for dyphavsforskning ledet av Universitetet i Bergen har alene publisert over 400 vitenskapelige artikler om biologien i dyphavet. Det finnes data for 82 prosent av området som er foreslått tildelt i først lisensrunde i Norge, og Sokkeldirektoratet har offentliggjort betydelige mengder data samlet inn gjennom en rekke ulike forskningstokt de siste tiårene fra åpningsområdet.
Disse dataene utgjør et godt utgangspunkt for videre undersøkelser og beslutninger.
Vi vet for eksempel at det finnes aktive hydrotermiske kilder i dyphavet. Dette er unike økosystemer som ikke vil bli åpnet for gruvedrift. Vi vet også at det finnes store områder i dyphavet hvor det er langt mindre liv. Kan slike områder ha potensiale for gruvedrift med små og akseptable miljøinngrep?
Flest arter på land
Om lag 91 prosent av artene i havet er forventet å være ubeskrevne. Tilsvarende tall på land er 86 prosent og det totale antallet arter er størst på land.
Det er faktisk syv ganger så stor sjanse å finne en ubeskrevet art på 1m2 på landjorden enn i havet!
Om vi ser til i Clarion Clipperton Zone (CCZ) i Stillehavet, finner vi det området i dyphavet med mest miljødata. Grunnen er stor interesse for utvinning av havbunnsmineraler, noe som har ført til en betydelig internasjonal forskningsinnsats i tett samarbeid mellom industri, forskere og offentlige aktører. I CCZ er det forventet å finnes om lag 8000 arter på et område som er nesten 20 ganger så stort som Norge.
I Norge, som de færreste vil forbinde med stort artsmangfold, er det påvist om lag 47.000 arter, og det forventes å være drøye 72.000.
Nå er naturligvis ikke antall arter alt, og det norske dyphavet er ikke likt CCZ, men det setter noen tall i perspektiv.
Hav og land er vinn-vinn
Havbunnsmineraler er av stor økonomisk interesse fordi de er rike på kobber, kobolt, nikkel, mangan og sink, som alle er ansett som viktige metaller for energiomstillingen, hvor behovet er forventet å bli mangedoblet i tiårene fremover. Sjeldne jordarter (REE) kan også være en hyggelig bi-fangst, men det er ikke en driver for utvinning av havbunnsmineraler, eller noen konkurrent til f.eks. Fensfeltet.
Tester utført av GTK i Finland for Green Minerals har vist at en høyere konsentrasjon kobber fra sulfidavsetninger på havbunnen (1,8 prosent) kan blandes og prosesseres med en lavere konsentrasjon kobbermalm fra land (0,26 prosent). Dette kan blir en skikkelig vinn-vinn, hvor man forlenger livet til eksisterende landgruver og minimaliserer den totale miljø- og klimapåvirkningen fra gruvedriften.
Høy resirkuleringsgrad av metaller fra havbunnen
Resirkulering og overgang til en sirkulær økonomi blir helt sentralt fremover. Selv om EU lykkes med å nå ambisjonen om at 25 prosent av metaller bør komme fra resirkulerte materialer i 2030 er det et enormt behov for mer gruvedrift.
For kobber som er helt sentralt for elektrifisering og utbygging av fornybar energi forventes behovet for mer gruvedrift å øke betydelig i mange tiår fremover.
Det kan også være greit å vite at alle de sentrale metallene man finner på havbunnen har svært høy resirkuleringsgrad, noe som blir nøkkelen for å komme over i en sirkulærøkonomi.
Hva trengs for å lykkes i Norge?
Vi trenger mer kunnskap om både miljøet og ressurspotensialet i dyphavet.
Det blir viktig at regjeringen følger opp Stortingsmeldingen med midler til Mareano-programmet, dedikert FoU-program, mer midler til Sokkeldirektoratet og uavhengig forskning. Industrien kan med viktig kunnskap, kapital og utstyr styrke kunnskapsgrunnlaget i lisensarbeidet, slik vi har sett internasjonalt.
Noe av det viktigste blir et godt samarbeid og mer kunnskapsdeling på tvers av ulike aktører og fagdisipliner. Samlet har vi mye kunnskap å bygge videre på og alle muligheter til å lykkes.
