Tricastin, Frankrike: Europas største atomkraftverk ligger sør i Frankrike, en halv time fra byen Avignon. Anlegget ligger øde til, for å komme dit må man kjøre langs rette veier i flatt landskap. Det eneste som skiller seg ut er grå betongbygninger som rager mot himmelen. Disse rommer fire reaktorer som hver har en installert effekt på 900 MW. Nærmere fire millioner franskmenn får strømmen sin herfra, Tricastin dekker seks prosent av landets totale behov.
Ingen adgang
550 mål er gjerdet inn med stålnetting og piggtråd. Ved inngangspartiet er det en rekke forbudt-skilt, politibiler og væpnede patruljer. Dette er ikke et område som ønsker besøkende velkommen. Jeg tar noen bilder, men blir tvunget til å slette de fleste av to morske vakter. Deretter beslaglegger de pass og mobil, veske og kamera. Klærne må jeg også skifte ut. Når jeg går gjennom første port, er det med brannsikre bukser, vernesko, hjelm og briller. Men i tilfelle noe er gjemt inni kroppen, må jeg også gjennom røntgen-kontroll.
– Vi har overvåkning på utsiden, og væpnede vakter inne på alle atomkraftverk og lagringsområder. Her slipper ikke uvedkommende til, sier en representant for selskapet som følger oss rundt på anlegget, men som vil være anonym,
Etter flere terrorangrep er Frankrike i høyspenn. Men hvorfor løper de da risikoen med så mye kjernekraft?
– På starten av 70-tallet brukte Frankrike importert kull og olje til å produsere elektrisitet, men etter oljekrisen i 1973, hvor prisene skjøt i været, bestemte regjeringen at vi måtte bli uavhengige av forsyning fra andre land. Siden vi ikke hadde fossile ressurser bygget vi atomkraftverk, sier Valerie Faudon, daglig leder i Den franske atomkraftforeningen(SFEN).
– Men ni prosent av energien deres kommer fra vannkraft?
– Ja, men vannkraft er avhengig av nedbøren. I Frankrike er det ikke nok til at det dekker behovet.
Fri for CO2
Lyden av durende maskiner ligger i lufta, ellers er det rolig innenfor gjerdene. Det kunne sett ut som en vanlig anleggsplass, men her er det ingen åpne dører eller luker. Arbeiderne går eller kjører på oppmerkede linjer, og alt som tilhører hver reaktor har sin egen farge. Blå, rød, grønn eller gul. Inni hver av dem finner man brenselet, 74 tonn med uran-235. Det har blitt anriket i noe som likner en silo.
– Den naturlig forekomsten av uran-235 er på 0,7 prosent, resten er uran-238. På Tricastin har vi 1000 sentrifuger som øker forekomsten av uran-235 til fire-fem prosent., sier Faudon.
Det anrikede uranet blir laget til små brenselstaver som måler en centimeter og veier syv gram. Hver av dem produserer energi på linje med 688 liter olje eller et tonn kull. Radioaktiviteten fra den kjernefysiske reaksjonen virker skremmende på mange. Hvert forslag om nye anlegg møter massive protester, og Greenpeace har flere ganger forsøkt å få Tricastin avviklet. Men Faudon ser på atomkraft som en av de viktigste faktorene for å få kontroll på global oppvarming.
– Atomkraft slipper bare ut 12 gram CO2 per kWh, det samme som vind. Men det er en vesentlig forskjell: Vind produserer strøm bare når det blåser, men atomkraften kan produsere 24/7.
Frankrike har satt et mål om 50 prosent fornybar innen 2035, og myndighetene subsidierer onshore-vind med 70 milliarder kroner i året. På sikt skal noen atomkraftverk stenges ned. Men Faudon vil ha et program for å bygge nye atomkraftverk. Selv om fornybart vokser, trenger man kjernekraft for å sikre forsyningen.
– 96 prosent av vår totale energi er allerede uten drivhusgasser, sier hun.
– Hva med prisen: Kan du si hva det koster å produsere en kWh med atomkraft sammenliknet med vindkraft?
– Nei, det er umulig å sammenlikne vind- og kjernekraft, siden du må ta inn subsidiene for vind.
.png){kind=logo}
Læring fra Fukushima
Vi går inn i turbinhallen, på størrelse med fire fotballbaner. Heten slår mot oss, svetten pipler frem mens vi går opp spinkle trapper i metall. Her inne er det rundt 40 grader. To karer i kjeledress står på en lift oppunder taket. Tricastin er i ferd med å oppgraderes. I 1981, da kraftverket først ble tatt i bruk, var levetiden satt til 40 år. Med arbeidet som gjøres nå kan det gå i ti år til. Tricastin er det første av 58 reaktorer som går gjennom denne prosessen. Det statlige kraftselskapet skal bruke 500 milliarder på å gjøre første generasjons reaktorer til tredje generasjon. Men hva betyr det?
– Det handler først og fremst om sikkerhet, sier Faudon.
– Vi har brukt ulykken i Fukushima som læring og vil gjøre kjernekraftverket mer robust.
Tricastin ligger i et område som er utsatt for jordskjelv. Som alle andre kjernekraftverk ligger det ved siden av en sjø.
– Vi har gjort nye vurderinger på muligheten for naturkatastrofer, som jordskjelv og flom. For å forberede oss på det har vi satt inn ekstra beredskap og bygget inn nedkjølingssystemer som går på diesel. Da flodbølgen traff atomkraftverket i Fukushima, mistet de all elektrisitet. Når en reaktor stopper, må man fortsette å kjøle den ned. En reaktor eksploderer ikke, den kan smelte ned.
Dermed må man ha kraft til å holde vannpumpene i gang, nedkjøling er det viktigste.
På vei ut blir vi sluset gjennom et avlukke, som sjekker oss for radioaktivitet. Utslaget er null. Faudon legger vekt på de positive sidene ved kjernekraft. I løpet av 40 år har det ikke vært noen store ulykker i Frankrike, bare noen «hendelser». For eksempel var det i 2008 et utslipp av 18.000 liter med uranholdig vann på Tricastin. Men det ble bare rangert som 1 på en skala hvor høyeste alvorlighetsgrad er 7.
– Det er ikke farlig å bo i nærheten av et atomkraftverk, sier Faudon. – Vi har hyppige undersøkelser av jord- og luftkvalitet, og de viser at det ikke er mer radioaktivitet i området rundt en reaktor enn andre steder.
Vil bygge mer
I 2015 laget franske myndigheter en lov om overgang til grønn energi. Innen 2020 skulle 23 prosent av energien komme fra fornybare kilder, men tallet ligger på halvparten i dag. I et hemmelig dokument, lekket til storavisen Le Monde, fremgår det at den statlige kraftgiganten EDF planlegger seks moderne atomkraftverk med EPR-reaktorer(European pressurized water) i løpet av de neste 15 årene. Prisen er anslått til 460 milliarder kroner.
Nils Bøhmer, forsknings- og utviklingssjef i Norsk nukleær dekommisjonering(NND), sier:
– Det er et ønske i Frankrike om å redusere andelen atomkraft, men det er ikke enkelt å få kjernekraft til å virke sammen med fornybart. Atomkraftverk er kostbart å bygge, men har relativt lave drivstoffutgifter. Når man har bygget et anlegg til 15-20 milliarder euro, vil du kjøre det så mye som mulig for å utnytte investeringen best mulig.
I Tyskland stengte man syv kjernekraftverk etter ulykken i Fukushima. Det skapte en situasjon hvor man ikke fikk nok strøm. Vind og sol viste seg å ikke være nok, man må ha en basiskraft. Dermed startet de opp gamle kullkraftverk. Bøhmer er mer positiv til gass, spesielt med CO2-rensing..
– Gasskraftverk er det motsatte av atomkraftverk. Det er billigere å bygge og dyrere å drive. Dermed er det lettere å skru ned tempo når sola skinner og vinden blåser, sier han.
– Men Frankrike ønsker å være selvforsynte?
– Ja, mange har en strategi på det, men så ser man at det er kostbart, uavhengig av risikoen for ulykker. Å oppdatere gamle atomkraftverk er relativt billig, men å bygge nye betyr en stor investeringskost som er vanskelig å regne hjem, sier Bøhmer.
Frankrike og Finland har gått i bresjen for å bygge den nye prototypen EPR, men i begge land har man gått på overskridelser i milliardklassen og store forsinkelser. Franske Flamanville har så langt kostet det firedobbelte av den opprinnelige prisen på 120 milliarder kroner. Bøhmer er tvilende til at det blir veldig mye billigere snart.
– Hvis EPR bli konkurransedyktig, må man få standardiserte typegodkjente reaktorer. I dag blir hvert enkelt reaktoranlegg gjenstand for en omfattende og kostbar sikkerhetsgodkjenning. I Kina kan man få til det, men ikke i Europa. Man har vært tydelig på at hvert enkelt lands myndighet skal sette opp sine egne godkjenningsmekanismer, det finnes ingen felles sikkerhetsstandard.
– EPR omtales som tredje generasjon, akkurat som et oppgradert Tricastin. Hva er forskjellen?
– EPR er generasjon 3+, det betyr enda flere sikkerhetsfunksjoner. For eksempel har den en «core catcher» som betyr at hvis kjernen smelter kan man fange det opp. Dessuten skal det tåle naturkatastrofer og flystyrt i reaktoren på linje med 9/11.
– Vil du si at Tricastin er bombesikkert?
– Det er sikrere enn det var på 70-tallet, men ikke så sikkert som det kan være. Det er vanskelig å gjøre gamle reaktorer like sikre som reaktorer som bygges med dagens sikkerhetstenkning, avslutter Bøhmer.
