Byggenæringen kritiserer myndighetene for å sette i gang gigantprosjekter når markedet er som hetest. De vil heller ha offentlige prosjekter i nedgangstider. Den nye kommunal- og regionalministeren, Magnhild Meltveit Kleppa, avviser tankesettet.
– Jeg kan aldri godta at offentlige bygg skal være en salderingspost, sier hun i dagens Teknisk Ukeblad.
I gamle dager – før sentralbanksjefens rentejusteringer ble nasjonaløkonomiens viktigste redskap – var finanspolitikken, inklusive motkonjunkturpolitikk, et viktig styringsredskap. Som samfunnsøkonom har nok vår kjære statsminister studert redskapet svært så nøye og benyttet det i Brundtland-epoken.
Men det var i det hine harde tider. Nå husker vi ikke hvordan nedgangstider skal møtes, og er mer opptatt av hvordan arbeidskraft skal skaffes enn hvordan arbeidsledighet bekjempes. Samtidig har våre styrende politikere gått fra å være landsmødre og borgerlige strateger til PR-styrte aktører i løpestreng mellom hovedstadens TV-studioer.
Ikke akkurat tiden for å tale den langsiktige motkonjunkturpolitikkens sak.
Kleppas ord er likevel kloke. Ikke fordi motkonjunkturpolitikken bør begraves for evig og alltid, men fordi utvikling av offentlige tjenester og investeringer ikke kan settes på vent til snekkere og ingeniører finner det for godt å stille opp. Offentlige tjenester og infrastruktur er ryggraden i et velfungerende samfunn og kan ikke ofres fordi det skal bygges giganthytter i Kvitfjell.
Men, også for offentlig planlagte investeringer er det lov å stoppe om kostnadene blir for høye. I dag er det naturlig om entreprenører forsøker å hente meste mulig ut av offentlige prosjekter. Fordi de vet at de prosjektene gjennomføres nesten uansett kostnad – dersom de allerede er vedtatt. Selv når de er vedtatt med bakgrunn i kostnadsoverslag fra en svunnen tid.
Det er prosessen for vedtak og beslutningsrekkefølge i offentlige prosjekter som er problemet. Ikke nødvendigvis at de iverksettes i et stramt marked.
