Jeg vokste opp på 1970-tallet, den gang verden kom til å gå under neste år, den gang fremtiden var en oljepøl fylt med radmagre, sultende mennesker.
Ikke ulikt den fremtid våre barn forestiller seg, dog med oljen byttet i ekstremvær og hetebølger. Sulten og nøden er mye den samme.
For de av oss som husker angsten fra 1970-årene (en langt yngre utgave av undertegnede var oppriktig i tvil om han ville få oppleve et 1980-tall) kan det være nyttig å legge merke til at vi fremdeles er i live, og at mye har gått riktig vei de siste 50 årene.
Mye har selvsagt også gått feil vei, men verden besitter i dag en miljøbevissthet som på 1970-tallet var forbeholdt avantgarden.
Så, for å starte der: Vi har i dag grunn til optimisme, om ikke annet fordi vi lever i en verden med stor enighet om at noe må gjøres.
En slik optimisme vil antagelig være det mest verdifulle vi kan sende videre til våre barn: Hvis vi tror at ingenting nytter, kommer ingenting til å nytte.
Deretter, må vi begynne å tenke lurt.
Men på hva?
Lærdommen
Vi kan også dra med oss en annen lærdom fra det fjerne 1970-tall: De to verdenssyn.
Det finnes selvsagt mange måter å se miljøproblemene på. Mange bryr seg for eksempel ikke i det hele tatt. Men blant dem som bryr seg, finner vi to kulturer: Svartmalerne og optimistene. På 1970-tallet og i årene opp mot vår tid, ofte assosiert med biologen og miljøforkjemperen Paul Ehrlich og økonomen og miljøforkjemperen Julian Simon.
Ehrlich var en av dem jeg begynte å mislike tidlig, mannen som ropte «Ulv!» absolutt hele tiden. Mannen som i løpet av de 1970- og 1980-årene spådde verdens undergang igjen og igjen og igjen. Mannen som ikke fikk rett én gang, men som likevel høstet akademiske æresbevisninger.
Julian Simon var mannen som fikk rett, igjen og igjen, men ble oversett. Kanskje fordi han påsto at nå går alt så meget bedre?
Overbefolkningen tronet i sentrum av vår oppmerksomhet: Hvor mange mennesker kan kloden klare?
Det virket innlysende: Forurensning og rovdrift skapes av mennesker. Flere mennesker gir derfor mer forurensning. Jordas befolkning må begrenses, tordnet Ehrlich. Han gikk inn for å fryse nødhjelp til land uten en strategi for befolkingskontroll. Han var også skeptisk til innvandring – for å hindre enda flere mennesker i å kaste seg ut i vestens orgier av sløsing og rovdrift.
Dette var selvfølgelig lett å ta tak i for Julian Simon: Innvandrere gir mer enn de tar: ”I view the population explosion not as a disaster, but a triumph for mankind.” Flere mennesker betyr flere hjerner og flere muligheter for geniale ideer.
Realitetssjekk 1: Verdens befolkning har vokst eksponentielt i mange år, men vi har aldri hatt det bedre enn i dag, med tanke på helse, levestandard og frihet. Dette gjelder globalt.
Realitetssjekk 2: Hvor øker befolkningen mest? I fattige land, og ikke der folk har mest og best.
Og hva kan vi slutte fra det, spurte Julian Simon? Jo, at mennesket har stor evne til tilpasning og nyskapning. Nye problemer gir nye løsninger – og befolkningspresset vil avta når velstand, rettferdighet og lykke øker.
- Les kommentaren fra DNV GL: Hvor sikre er vi på at global oljeetterspørsel vil falle om få år?
Klimafiksing
Så – kan vi regne med at vi kan fortsette å smarte oss ut av verdens problemer?
Sjøl har jeg stor tro på det, men kanskje ikke på den måten enkelte vil ha oss til å tro.
Når vi nevner teknologiske miljøløsninger, penses samtalen raskt inn på ett av to spor: Klimafiksing eller grønn teknologi.
Når det gjelder førstnevnte, trenger vi egentlig bare å forstå én ting: Klimafiksing er galskap. Hybrisk galskap til og med. Og umoralsk. Forslagene går ut på å dimme sola ved å spre partikler som svovel og kalkstein i atmosfæren, gjødsle havene med jern for å øke algevekst, og andre tiltak som vi forstår lett kan ende opp et helt annet sted enn der vi hadde planlagt. Klimafiksingentusiastene, vi har flere prominente her i Norge, går rett og slett inn for å endre og sannsynligvis ødelegge økosystemene enda mer dramatisk enn vi i vår dumskap allerede har klart.
Er det noe vi vet, eller burde vite, så er det at vi ikke vet. Biosfæren, filmen av liv som eksisterer som et syltynt epleskall rundt kloden, er det mest kompliserte system vi kjenner til i universet. Langt mer komplekst enn for eksempel den hjernen vi mennesker er så stolte av.
Vi kjenner og forstår til en viss grad deler av de prosessene som foregår i biosfæren. Fysiske fenomener som havstrømmer, vinder, varme og klima – vi forstår en del av dette. Vi kan lage modeller av prosessene og deretter kjøre dem frem og tilbake i tid. Med et slags hell.
Men vi er likevel ikke i nærheten av å forstå biosfæren. Ikke i nærheten. Vi vet ikke hvor mange arter eller levende organismer som finnes på jorda. Vi har ingen anelse. Vi har registrert og navngitt under to millioner av dem. Det beskjedne, og mest realistiske overslaget av det totale antallet ligger et sted mellom 8 og 12 millioner. Mange forskere opererer med langt høyere tall. Kanskje er det 50, kanskje er det 100 millioner?
Dette vet vi lite om. Vi vet imidlertid at alle disse organismene er bundet sammen i komplekse relasjoner som økosystemer, symbioser, predator-byttedyrrelasjoner. All verdens former for avhengighet og interaksjon på milliarder av måter som vi ikke som sagt vet noe som helst om.
Dette gjør biosfæren til et langt mer komplekst system enn det organet du bærer rundt bak øynene, organet du ikke vil utsette for ikke helt velfunderte eksperimenter.
Dette bekymrer imidlertid ikke klimateknikerne. Kanskje fordi de ofte rekrutteres fra de mer håndfaste fagmiljøene? De er ingeniører, fysikere, meteorologer – folk som er vant til å kunne fremstille alt de trenger å vite i en modell. Men som altså, når de foreslår å tukle med hav og atmosfære, «glemmer» at biosfæren inneholder liv.
Bare det å nevne ordet klimafiksing burde følgelig straffes med piskeslag og forvisning, eller antagelig ikke. Men klimafikserne burde i hvertfall ikke få sitte der på sine høye moralske hester. De drar oss ut på en tur som kan ende i katastrofe.
Kan ende opp med å drepe naturen
Likevel er undertegnede nokså overbevist om at vi mennesker vil klare å løse miljøproblemene før de dreper oss. Både gjennom teknologi og politikk. Menneskets genialitet er, om noe, undervurdert.
Men vil vi kunne løse problemene før de dreper naturen?
Jeg er ikke like sikker på det.
Naturen var egentlig aldri Julian Simons primære anliggende. Han snakket om naturen i relasjon til mennesket. Vil vi overleve og ha det bedre, eller ikke?
Jeg er enig i at mennesket er den riktige målestokk. Naturvern uten omtanke for oss selv, naturen for naturens egen skyld, kan ende opp et sted der vi er villige til å ofre menneskeliv. Vi er ikke der i dag, og vi skal heller aldri komme dit. Menneskets ve og vel skal være alle tings målestokk.
Men stadig økende befolkning med stadig økende velstand drevet av stadig bedre teknologi, vil lett kunne ende et annet sted der ihvertfall undertegnede heller ikke kunne tenke seg å leve. Det vil bli en verden uten natur. Full av veltilpassede, sunne og lykkelige mennesker. Men altså uten natur.
Grønne byer
Grønn teknologi kan gi reduserte miljøbelastninger på to måter: Den kan redusere materiale- og energibruk i produksjonen av hva det enn måtte være, og den kan erstatte mer forurensende teknologi.
Resultatene har vært mange og kule: Solceller, vindmøller (som foreløpig produserer pinlig lite strøm, dreper fugler og ser stygge ut …), elektrisk biler (som foreløpig er miljøverstinger …), nye metoder for vannrensing, for å fjerne plast og avfall, resirkulering osv.
Den teknologien som kanskje passer best med denne artikkelens tema, er imidlertid grønne byer. Gjerne av den (foreløpig utopiske) bærekraftige typen. Med store, «ville» parker, naturkorridorer, beplantede tak og fasader.
Vi biologer har lenge vært fascinert av bynaturen, alle de uventede artene som klarer å etablere seg mellom føttene våre, og på hustakene. En større bevissthet rundt bynatur kan være et skritt i riktig retning. Kanskje vil vi med tiden (noen av oss har visst det lenge) oppdage at vi kan bevare mange flere og ofte langt mer utsatte og sjeldne arter ved å verne et bekkeløp gjennom Lodalen i Oslo, enn enda ei myr på Hardangervidda?
I tillegg finnes et bonuspoeng, og det er her jeg har tenkt å avslutte: En by med natur, er et bedre sted å leve, rett fram helsefremmende. Jo flere mennesker som lever et slikt sted, jo bedre er verden. Egentlig burde alle mennesker bo i by.
Da kunne vi overlatt naturen til naturen.
- Våtere klima stiller strengere krav til hus: – Dette er det viktigere å ta hensyn til når det bygges nå enn før (Ekstra)
«Half Earth»
Den kjente amerikanske biologen og miljøverneren Edward O Wilson, og flere med ham, snakker i dag om «Half Earth». De velger å tro at denne utopien er innenfor rekkevidde: En klode der halvparten av naturen er beskyttet. Og med dette, 80 prosent av artene.
Det hadde vært en drøm, og den klart beste deal vi kan håpe på. Per i dag er cirka 15 prosent av kloden vernet. Veien opp til 50 synes umulig lang, og den går først og fremst gjennom politikk, filosofi, vitenskap – og vilje.
Her er vi tilbake ved optimismen. For å kunne nå et slikt ambisiøst mål, må vi og kommende generasjoner ha grunn til å tro at det nytter å jobbe med miljøvern.
Vi kan starte med å fortelle folk at bestanden av bjørn i Europa er doblet siden 1970, at gaupebestanden er tredoblet i samme tidsrom. Vi må fortelle dem av europeisk bison var utryddet i det fri etter 1. verdenskrig, men har gjort et comeback. 2000 ville individer i dag, og tallet vokser. Selv i Danmark finnes det bison.
Vi må minne dem om alle de tusener av store og mindre rehabiliteringsarbeidene som foregår over hele kloden. Gjenskoging, korridorer, vern.
Og klarer teknologene å skape akseptable, grønne bymiljøer, er vi enda et skritt på vei.
Unnlater vi å fortelle dem dette, lar vi dem tror at alt går til helvete, blir miljøentusiasmen erstattet med apati. Og alt er virkelig over …
Epilog: Julian Simon gikk aldri inn for klimafiksing, slike drakoniske tiltak stred mot hans liberalistiske natur. Det var det jeg omtaler som grønn teknologi han satte sin lit til. Det paradoksale er at dagens klimafiksere ikke bare kommer fra de pluss minus mekaniske fag og miljøer, de er også de som roper høyest om klimakatastrofer.
Skismaet mellom Simon og Ehrich reflekteres i dag for eksempel i dualiteten Bjørn Lomborg og Al Gore, eller mellom såkalte klimaskeptikere og klimaalarmister. De førstnevnte i disse to sammenstillingene ville aldri ropt etter dimming av sola og nedsoting av atmosfæren. De sistnevnte vil gjerne ha det og betrakter samtidig seg selv som klodens redningsmenn. Det er, som Gro Harlem Brundtland sa, ”Umoralsk” å være uenige med dem.
Ja, det er et paradoks.
