ENERGI: Først takk til Lars Tallhaug for at han i sitt innlegg i Teknisk Ukeblad nr. 2707 kunne fortelle at den samlede norske vindkraftparken i 2006 hadde en kapasitetsutnyttelse på 24 prosent. Dette tallet har det som tidligere nevnt ikke vært mulig for meg å få ut av dem som steller med vindkraft i NVE.
24 prosent er for øvrig mer dramatisk enn det jeg hadde måttet gjette meg frem til i mitt innlegg i TU nr. 2407, og innebærer at kapasitetsutnyttelsen i den norske vindkraftparken som var 30 prosent i 2004 falt til 27 prosent i 2005 og videre til 24 prosent i 2006. NVE har ingen entydig forklaring på dette og antyder at årsakene kan være at teknologien ikke er god nok eller at utbyggerne har vært overoptimistiske. Allerede i 2005 så man at flere av de vindkraftverkene som var satt i drift før år 2000 hadde til dels høye reparasjonskostnader, og mye tyder på at denne utviklingen har fortsatt i 2006.
Den reduserte kapasitetsutnyttelsen vi her ser burde derfor være grunn nok til at regjeringen tar initiativet til en kritisk gjennomgåelse av fakta og gjennomfører en oppdatert vurdering av vindkraftens framtid i Norge.
En slik vurdering er viktig også fordi vindkraften spiller en sentral rolle i regjeringens tiltakspakke fra juni 2006. Pakken innebærer at det i 10 år fra 2006 skal brukes 20 mrd. i kroner til en videre satsing på vindkraft, små vannkraftverk, bioenergi og fjernvarme i energieffektivisering. Denne økonomiske innsatsen skal gi bidrag til energibalansen på 30 TWh, der mye nødvendigvis må komme fra vindkraftanlegg.
Det er her grunn til å påpeke at det vindkraftprogrammet fra 1999 som skulle gi oss 3 TWh vindkraft i 2010 allerede i dag ligger meget langt etter en realistisk framdriftsplan.
At utbyggingen av vindkraft globalt sett har vært betydelig de siste årene, slik Lars Tallhaug påpeker, er egentlig uinteressant i norsk sammenheng. For å belyse dette nærmere, kan vi se på forholdene i Tyskland, som står for rundt halvparten av vindkraftkapasiteten i Europa og anslagsvis 1/3 av den globale. Årsaken til den formidable tyske innsatsen er at kjernekraftkapasiteten skal bygges ned, og at erstatningskraften må være fornybar siden Tyskland er storprodusent av forurensende fossilkraft med CO 2-utslipp rundt 0,6 kg CO 2 pr. produsert kWh.
Frem mot 2020 skal den tyske vindkraften etter planen bygges ut til en produksjonskapasitet på 48 000 MW. Ikke alle er positive til en slik utbygging. Blant disse er eksempelvis Tysklands største energiselskap E'ON som distribuerer 40-50 prosent av all vindkraft som produseres i Tyskland. Selskapet påpeker at vindkraften bare er en form for tilfeldig kraft som det ikke er mulig å basere en pålitelig, kontinuerlig strømforsyning på. På grunn av manglende kontinuitet må det hele tiden være tilgjengelig konvensjonell produksjonskapasitet som tilsvarer 90 prosent av vindkraftkapasiteten om leveringssikkerheten skal opprettholdes.
En rapport ført i pennen av Deutsche Energie-Agentur (dena) 2005 som resultat av ulike offisielle høringer påpeker at utbyggingsplanene vil koste store summer, og føre til redusert forsyningssikkerhet, til tross for en fortsatt teknologisk utvikling. Sist men ikke minst blir det påpekt at de tyske utslippene av CO 2 kan reduseres billigere og mer effektivt med andre teknologier enn vindkraft.
Roar Rose
