Inneværende år har heldigvis bydd på et vendepunkt, med en vesentlig vekst som har ført installert effekt opp til ca. 1000 MW. De italienske anleggene som er i drift for øyeblikket befinner seg fremfor alt i sør, der vindressursene fremstår som mest lovende. De fleste installasjonene er montert på fjellryggene i Appenninene.
Operatørene
Hovedoperatørene er IVPC, Edens, som hører til Edison-gruppen, og Enel Green Power, en av Enels egne divisjoner. I løpet av 2003 har også nye investorer, som tyske Harper og spanske Gamesa Energia, begynt å kikke på det italienske markedet. På bordet til den nasjonale forvalteren av elektrisitetsnettet, GRTN, ligger det en samlet etterspørsel etter vindkraftverk tilsvarende 15.000 MW. Selv om dette tallet helt sikkert er overproporsjonert, krever det likevel ettertanke; på kort sikt vil vi helt sikkert ikke se en tilsvarende eksplosjon i bruken av vindkraft i Italia, men sektoren er ikke lenger forbeholdt få pionerer og er nå i ferd med å bli lønnsom.
IVPC representerer ca. 50 prosent av total installert effekt i Italia med nesten 500 MW. Det er også verdt å merke seg investeringene til Enel Green Power, som i dag er innehaver av hele 405 anlegg for produksjon av fornybar energi tilsvarende en effekt på 2666 MW. Innen vindkraft har selskapet 12 anlegg i drift samt 7 under utbygging med samlet effekt på 151,5 MW. Også lokalindustrien har begynt å røre på seg for å utnytte markedsmulighetene. Innen produksjon av vindmøller er det tre hovedoperatører: Vestas-IWT, Leitner og Jonica Impianti.
Barrierer og muligheter
De primære barrierene for utvikling av sektoren består bl.a. i den sammensatte topografien, spesielt i områder med godt vindregime. Feltene ligger ofte vanskelig tilgjengelig for tunge kjøretøyer og for tilknytning til elektrisitetsnettet, med økte kostnader som konsekvens.
Men det virkelig store hinder for utvikling har imidlertid vært en utmattende byråkratisk prosedyre for å få de nødvendige tillatelsene. Dette ga en enorm makt i hendene på kommunale funksjonærer og en tilsvarende økning i kostnadene som kunne vært unngått. I dag har ny lovgivning forenklet prosedyrene og denne makten er vesentlig redusert.
Det finnes helt klart muligheter for norske bedrifter hvis de har klart for seg enkelte faktorer. Disse er først og fremst av kulturell art samt knyttet til håndtering av mellommenneskelige relasjoner i den offentlige sektoren, for eksempel i forbindelse med innhenting av tillatelser. I tillegg må man ikke glemme lokal konkurranse og internasjonale investorer.
Vårt råd vil alltid være å foreta et grundig søk etter et egnet partnerskap som kan gjøre det lettere å komme inn på et utenlandsk marked samtidig som risikoen begrenses.
