Svært mye drikkevann i Oslos ledningsnett forsvinner ut i grunnen. Det har ikke vært mulig å lokalisere lekkasjene, selv om det drives systematisk lekkasjesøking i byen.
Hovedstadens saneringsplan er å halvere lekkasjen fra 35 til 17 prosent av produksjonen innen 2010. Det totale vannforbruket er på oppunder 100 millioner kubikkmeter vann årlig. Det vil si at kommunen håper å redusere tapet med snaut 17 millioner kubikkmeter hvert år. Deler av ledningsnettet er fra midten av 1800-tallet . I snitt repareres én lekkasje daglig. Disse reparasjonene er registrert i bortimot 25 år og er med og gir etaten en god statistikk over tilstanden på store deler av nettet.
Ledningsnettet består av støpejern, stålrør og plast. I de senere år er alle typer rør tilstrekkelig beskyttet mot både utvendig og innvendig korrosjon med belegg av sementmørtel eller plastbasert beskyttelse. En stor mengde av rørene som ble installert i slutten av 1960- og begynnelsen av 70-årene, har ikke innvendig belegg og er utsatt for innvendig korrosjon. Hovedutfordringen er å finne ut hvor nettet har dårligst tilstand og hvilke metoder som skal benyttes.
– Ledningsnettet må fornyes kontinuerlig, sier Tormod Spigseth i Oslo kommunes vann- og avløpsetat. – De ledningene vi legger nå, skal vare i 100 år. Fortsatt benyttes 140 år gamle støpejernrør som virker tilfredsstillende. Oslo kommune ønsker å benytte rør av topp kvalitet. Dette fordi rørprisen er en mindre del av våre prosjektkostnader, og unødvendig oppgraving og fornying er meget kostbart og til store ulemper. Totalt sett er det store penger å spare ved å slippe oppgraving og fornying.
Ved nyanlegg benyttes i dag mest duktile støpejernsrør som er korrosjonsbeskyttet både utvendig og innvendig og har lang levetid. Kommunen bruker også plastrør (PEH), men i mindre omfang.
Utviklingen fremover er noe usikker da både duktilt og plast har fordeler og ulemper. – Vi samarbeider med Sintef og holder oss orientert internasjonalt for å følge med utviklingen. I denne sammenheng overvåker vi i dag en ny type instrumentering som vil kunne måle kvaliteten, altså gjenværende godstykkelse, på rør som ligger i bakken.
Prosjektleder Rolf Nakken forteller at Oslo kommune har gjort prøveprosjekt på et system, Hydroscope, og samarbeider med DNV og BIT om å utvikle en bedre utgave. Foreløpig har ingen av disse systemene virket tilfredsstillende, men om kort tid kan kommunen ha noen nye viktige hjelpemidler for å planlegge forebyggende tiltak på ledningsnettet.
