Kongsberg: Det norske selskapet Applied Autonomy utvikler autonome styringssystemer og tester for tiden en autonom børstemaskin for å feie gater. Den kan minne om en gigantisk robotstøvsuger, bare at den bruker roterende børster i stedet for innsuging.
Den har en egenskap de selvkjørende bussene som hittil har vært testet i Norge, mangler.
– Denne finner veien forbi hindringer selv, sier Olav Madland, daglig leder i Applied Autonomy, mens vi står og betrakter maskinen i arbeid utenfor trafikkstasjonen på Kongsberg.
For øyeblikket blir den styrt manuelt av Million Kiros Weldu i Statens vegvesen, som benytter anledningen til å måle hvor mye sand og grus den får med seg.
– Dette er en typisk mengde som ligger igjen på veien etter at vi har strødd, sier Katja Skille, også hun fra Vegvesenet, og peker på en ti meter lang stripe med grus på asfalten.
– Der har vi lagt på tre ganger så mye, fortsetter hun og peker på en stripe ved siden av.
Etter utført arbeid veier Bård Nonstad grusen som har havnet i beholderen inne i maskinen og sammenlikner dette med hvor mye grus de la ut. Forsøket gjentas med ulike mengder, ulike grustyper og ulike kjørehastigheter. Resultatene som kommer fram mens TU er til stede, virker lovende.
Nyttig for søndagsturen
Feiemaskiner som klarer seg uten betjening, vil spare Vegvesenet for store lønnskostnader. Maskinene vil kanskje aller helst være i drift om natta, når det er lite folk ute.
– Ikke har de luktesans, heller. Søppel og gamle matrester vil ikke bli noe problem. Denne maskinen har til og med en skrape under som får med seg tyggegummi, opplyser Olav Madland.
Informasjon om at fortauene er rengjort, vil brukerne kunne få rett på mobilen via
deres programvare.
– Det kan være interessant enten du skal ut og skate eller gå søndagstur, mener han.
Hva Applied Autonomys styringssystemer og brukergrensesnitt skal inneholde, er basert på sensorinformasjon, geografiske forhold og kundenes ønsker.
Dybdesyn
Børstemaskinen på Kongsberg er en del av Vegvesenets forskningsprogram Bevegelse, som skal se på om vedlikehold av veier kan få folk til å gå og sykle mer. Sintef har fått i oppdrag å evaluere testene.
– Det neste vi skal se på, er hvordan folk reagerer på en feiemaskin som beveger seg rundt dem uten fører, sier Sintef-forsker Isabelle Roche Cerasi, som også er til stede på Kongsberg.
Siden denne maskinen, som veier nesten 400 kilo, etter hvert skal operere i travle bygater og -torg, må sikkerheten være gjennomtestet. Den må være ufeilbarlig.
Sensorene maskinen er utstyrt med, er de samme som på de selvkjørende bussene: lidarer (riktignok med kortere rekkevidde enn bussens, 15 mot 60 meter), ultralyd (tilsvarende bilenes ryggesensorer), samt kameraer (blant annet to videokameraer foran slik at bildene får dybde). I tillegg er det vanlig å bruke radarer, som har stor rekkevidde og gir mer nyanserte bilder enn andre sensorer.
Hardtest på Svalbard
Kiros Weldu i Statens vegvesen understreker at det er viktig at lidarene holdes rene. Tett regn kan være nok til å forstyrre dem, er hans erfaring.
– Hvis regn kan hindre sikten til disse kjøretøyene, hva da med tett snødrev?
Dette var noe av det Olav Madland dro til Svalbard for å ta rede på tidligere i år.
– Finkornet snø og vind var det verste. Det klistret seg til sensorene. Om sommeren er det også mye støv på Svalbard, så det er et utmerket sted for testing. Ellers gikk det veldig greit selv om det er færre satellitter å navigere etter der oppe, rapporterer han.
