Kun 15 prosent av norske kommuner har en klimastrategi. Av dem som har en, har enkelte glemt hvor de la den. Det er bra kommunene bruker kreftene på andre ting.
Som samfunnsengasjerte mennesker føler også kommunepolitikere og byråkrater ansvar for å bidra til å løse klimaproblemet. Med støtte fra deler av regjeringen, som mener lokale løsninger på et globalt problem er tingen, funderer de på om det er elbil, fjernvarme eller pellets som kan skaffe den gode samvittighet.
Vel og bra. Ethvert initiativ som reduserer energiforbruket eller lokale CO 2-utslipp bidrar. Problemet er at noen tror dette er løsningen.
Det er det ikke.
For hvilken reell verdi har slike strategier? Vil kommunene, som klager over trange økonomiske rammer, frivillig gjøre klimatiltak på bekostning av barnehager eller gamlehjem? Svaret sier seg selv.
Det blir nesten som om vi skulle hatt frivillig inntektsskatt. De fleste av oss skjønner at fellesskapet trenger penger, men vi gjør – normalt sett innenfor loven – likevel alt vi kan for at vår egen skatt skal bli lavest mulig.
Kort oppsummert vil enhver lokal klimastrategi som ikke er begrunnet i lovpålegg, eller endrede rammebetingelser slik at det blir lønnsomt for kommunen å gjennomføre strategien, kun være fine formuleringer på et papirark.
I stedet for å leke gode samaritaner og kappes om å ha de «beste» lokale klimatiltakene, bør lokalpolitikerne inntil videre konsentrere seg om andre ting. I den grad de skal gjøre noe, kan de se på hvordan endrede lovverk og rammebetingelser som følge av global og nasjonal klimapolitikk vil påvirke kommunens virke og hverdag. Og sikre at kommunen ikke tar grep i dag som gjør dem til tapere i et framtidig klimaregime.
Gjør de den jobben, ivaretar de både lokalsamfunnets interesser og det som kan forventes av dem i et globalt perspektiv.
