Den konkrete saken kjenner jeg like lite som Grann-Meyer, men det prinsipielle er vesentlig. Grann-Meyer lurer på om “redsel for å ta ansvar og utstrakt bruk av tilbud (anbud) på planlegging” kan være årsaken til de velkjente løsninger – uten nødvendig kreativitet?
Han er ikke alene om å lure på dette. Den 6. august åpnet en verdenskonferanse i Espoo utenfor Helsinki. Healthy Buildings 2000 samlet 529 fra 44 land. Norge stilte med 35 – hvorav én eneste fra rådgivermiljøet (RIF). I de mer enn 20 år jeg har deltatt på internasjonale konferanser av ulike slag, har mønsteret vært det samme, og ved samtaler med prosjekt- og byggeledere går det klart frem at adgangsvitnemålet fra NTH eller tilsvarende var selve totemet. Vi er kvalifisert – til evig tid!
Norske Sivilingeniørers Forening var opphavet til uttrykket “livslang læring” – men altfor mange av medlemmene – og andre – har oversett dette. Det må vel være 15 år siden vi prøvde å dra i gang et seminar om Etikk i Byggebransjen – uten hell. Hedersmannen og rådgivende ingeniør Kjell Amundsen var formann. Vi var vel noen ildsjeler som trodde på at etikk var en del av vårt ansvarsområde. Skuffelsen var stor og resignasjonen lei da vi måtte avlyse – bare 13 påmeldte.
Grann-Meyer bør ikke ha skrevet sitt innlegg forgjeves, og rådgivende ingeniører bør tenke seg litt om her. RIF har for lengst utspilt sin rolle fordi vi stadig lager “selvmål” (jeg er fortsatt medlem). Det er utrolig at en organisasjon som de facto teller den største del av vår faglige elite i landet, har så liten innflytelse. Gjennom en anonym tilværelse i alle år er vi i tur og orden utmanøvrert av de store offshore-selskapene (Aker/Kværner/NPC), og senere av entreprenørene i byggebransjen. Vi deltar i anbudskonkurranser hvor laveste alltid vinner. I Stavanger og i mange andre kommuner er det ikke samsvar mellom beslutningsmyndighet og kompetanse. Derfor hyres det inn konsulenter man ikke kjenner fra andre deler av landet fordi de “var billigst”. Beslutningstakeren kostet Stavanger kommune nesten 600.000 kroner i en sak hvor han ble forespeilet en prisreduksjon på 11.850 kroner i en entreprise. Dette eksempelet kan sammenlignes med Grann-Meyers erfaringer fra Husøy: Manglende kompetanse hos beslutningstakere.
Over det ganske land sitter meget dyktige rådgivere på stor fagkompetanse. Men den tør de ikke benytte hvis de værer at det kan butte mot en beslutningstaker som skal forsvare en kalkyle. Resultatet er at dyktige rådgivere helt har mistet styringen og henlagt seg til en “vasalltilværelse” som er ganske så uverdig.
Hr. Redaktør – hvorfor ikke gripe fatt i dette? Kanskje TUs lesere vil ha interesse av å vite hva som egentlig skjedde med Romeriksporten, Rikshospitalet og andre prosjekter. RIF har jo vært helt tause, og det kan vel være grunn til å finne ut hvor munnkurvene produseres.
Gaute Flatheim
