Gull gnistrer når solstrålene treffer “Ambition”. Vinden røsker dovent i kremhvite seil, og den lange, slanke mahognikroppen jager lavt over bølgetoppene. Det er et lite stykke norsk båtbyggerhistorie som nå glir majestetisk gjennom Bergens skjærgård, på en reise som begynte for over hundre år siden.
85 år fra Asker til Bergen
I 1917 bestilte den velbeslåtte bergenske skipsrederen Johan Chr. Isdahl en såkalt sjumeter. Oppdraget gikk til den berømte båtkonstruktør Johan Anker på Vollen i Asker, og den vakre seilbåten sto ferdig året etter. Men før båten ble overlevert sin nye eier i Bergen, ville konstruktøren prøve “Ambition” litt. Sommeren 1918 ble mahognibåten valgt ut til å representere Norge i kampen om Øresundspokalen, en prestisjefull seilkonkurranse mellom Norge, Sverige og Danmark.
Med konstruktøren selv ved rorkulten feide “Ambition” konkurrentene av banen, og for første gang sikret Norge seg Øresundpokalen. En dansk grosserer likte nederlaget dårlig, så han ga Isdahl et tilbud bergenseren ikke kunne si nei til. “Ambition” ble værende i Danmark, den konkurrerte med stort hell, tilbrakte mange år i den danske marine og hadde blant annet kong Christian X som rormann.
85 år etter sjøsettingen kom “Ambition” endelig til Bergen. I dag er båten spekket med teknologi som danskekongen, båtkonstruktøren eller skipsreder ikke engang kan ha drømt om.
– Den gamle damen
– Vi er enormt glade i henne, sier Knut E. Kismul (61).
– Vi kaller henne “den gamle damen”, sier Terje Skevik (52).
Mens Knut er sivilingeniør bygg, er Terje byggingeniør i det sivile. Knut var Terje sin lærer på ingeniørhøyskolen, og det var der de fant en felles lidenskap for trebåter.
– Vi hadde snakket om at det hadde vært kjekt med en så lang, smal og elegant båt, sier Knut.
Da de i 2003 fant “Ambition” til salgs i Danmark, var det bare å pelle seg avgårde for å sikre seg den klassiske Anker-båten. Nå hadde båten allerede blitt motorisert, av en aldrende, finskbygget totaktsmotor (!) med 12 hestekrefter, som ble installert i 1985.
– Den hørtes ut som en moped, sier Knut.
– Da vi skulle starte den opp første gang, røykla vi hele havnen, humrer Terje.
24 karat
Etter å ha brukt ti år på å restaurere det lekkende skroget, malt det hvitt og lagt på en tynn pyntelinje med 24 karats bladgull, bygde de trekyndige herrene et helt nytt interiør i mahogni. Så bestemte de seg for å konvertere til elektrisk drift. I dag er det bare en svak summing som høres når “Ambition” bakker ut fra båtplassen i Bergens Seilforening.
.png){kind=logo}
– Vi liker å si at vi har tatt det grønne skiftet, sier Terje, og innrømmer straks at det ikke er sant.
– Alternativet hadde vært en dieselmotor, og det er det ikke plass til, sier Knut.
– Elmotor høres så enkelt ut. Det er jo bare en motor og strøm, ikke sant? Ingen bensin, ingen olje, sier Terje.
Litiumsbatterier
Den finske mopedmotoren ble fjernet, og inn kom det en dansk Thoosa-motor, en elmotor laget spesielt for maritimt bruk. Akslingen lå allerede under dørken og ventet, så ingeniørene laget et nytt fundament i eik til motoren, og monterte fire 48-volts litiumbatterier.
Batteripakken yter i overkant av seks kilowattimer, og må lades med landstrøm fra land. Det finnes løsninger for å lade opp batteriene under seilas, men det får den gamle damen klare seg uten.
– I disse systemene foldes propellen ut mens båten seiler, og slik regenereres litt energi. Men det betyr jo økt motstand, sier Terje.
– Rekkevidden er ikke stor. Vi regner ti nautiske mil, sier Terje.
– Finnes det rekkeviddeangst på sjøen?
– Absolutt! Den har vi kjent på, så nå har vi lært oss å bli mer tålmodige. Nå venter vi til vinden kommer tilbake.
– Litt inkontinens
Selv om den gamle skjønnheten skulle moderniseres, var bergenserne svært opptatt av å ikke klusse med Johan Ankers opprinnelige design. Alle moderne dippedutter er skjult. Kartplotteren, sjøens svar på bilnavigasjon, er gjemt bak en skapdør mahogni når den ikke er i bruk. Det samme er trioen med instrumenter for vind- og knopmåling. Disse er solcelledrevet, og kommuniserer trådløst med vindmåleren som henger i toppen av masten, 16 meter over havet. Selv hjulet der man betjener elmotoren, er laget av samme tropiske treslag som alt annet.
Nå er båten så ferdig som den kan bli.
– Men det er som med veteranbiler - det er alltid et eller annet, sier Terje Skevik blidt.
Hundre prosent tett er nok det gamle skroget ikke.
– Litt inkontinens har hun, sier Knut E. Kismul.
– Men det er vel vanlig på 101 år gamle damer?
