Entreprenøren ville opprinnelig ha 122 millioner kroner i ekstra vederlag, men reduserte etter hvert summen i flere omganger. 76 millioner var kravet under rettssaken.
Resultat etter tingrettens behandling: Skarve 1,9 millioner kroner i vederlag, og nesten ti millioner å betale i sakskostnader.
Den svært omfattende rettssaken startet i Sogn og Fjordane tingrett 6. mai i år, og ble avsluttet 20. juni. Nå er dommen kommet.
Det er altså byggingen av ny E39 på veistrekningen Lavik-Skei i Sogn og Fjordane det gjelder. Anlegget var fordelt på to parseller: Drægebø-Grytås og Birkeland-Sande nord.
Kontrakten ble lyst ut i januar 2014. AF Gruppen fikk tilslaget med hårfin margin til Bertelsen & Garpestad.
Ni kilometer vei
Arbeidene omfattet bygging av:
- Rundt ni kilometer ny hovedvei
- 1,5 kilometer sideveier
- 1 kilometer gang- og sykkelvei
- 760 meter tunnel (Økslandstunnelen)
- 3 bruer
- 4 kulverter
Kontraktssummen inkludert korreksjoner etter kontrollregning var på 329,8 millioner kroner eks. mva. Vegvesenet har etter hvert samlet betalt 425,5 millioner kroner. (NB: For lesbarhetens skyld er nesten alle kronetall avrundet både her og senere.)
Konkurransegrunnlaget forutsatte at prosjektet skulle ha massebalanse, slik at overskuddet av stein fra parsellen Drægebø-Grytås skulle brukes til dekning av masseunderskudd på parsellen Birkeland-Sande nord.
I desember 2017 reiste AF Gruppen Norge søksmål for Sogn og Fjordane tingrett mot Statens vegvesen, og krevde 122,7 millioner kroner, samt renter og sakskostnader.
Men AF modererte seg etter hvert. Kravet ble endret i AFs sluttinnlegg i april 2019, der entreprenøren krevde 83,7 millioner kroner.
I juni i år modererte AF seg enda mer, og krevde 80,5 millioner kroner. Og under prosedyren i rettssaken ble kravet ytterligere redusert, nå til drøye 76 millioner kroner.
Vegvesenet har hele tiden avvist alle krav, og har krevd seg frifunnet og tilkjent sakskostnadene.
I forkant av rettssaken tilbød AF et forlik: Vegvesenet skulle betale 40 millioner kroner til AF, og begge parter skulle dekke sine egne sakskostnader (mer om det senere).
Vegvesenet bet ikke på. Og så ble det rettssak.
Sogn og Fjordane tingrett har i dette tilfellet bestått av tingrettens dommer og to sivilingeniører som fagkyndige meddommere.
AF Gruppens krav om tilleggsvederlag i rettssaken var følgende:
.png){kind=logo}
1. Mudring ved Drægebøvatnet: 3,6 mill. kr.
2. Konsekvenser av at Vegvesenet ikke sørget for tilstrekkelig tilgang på stein til rett tid: 24,8 mill. kr.
3. Heft knyttet til håndtering av kollektivtrafikk gjennom anleggsområdet: 4,5 mill. kr.
4. Dekning av merkostnader som følge av ras: 2,2 mill. kr.
5. Fristforlengelse/kompensasjon for drift av rigg i forlenget byggetid for forsinkelser som Vegvesenet har risikoen for: 9,2 mill. kr.
Krav i mengdeoppgjør hvor partene ikke er blitt enige:
6. Jordmasser på steinfyllingsskråninger: 6,5 mill. kr.
7. Sprengt stein fra lager, målt i fylling: 3,2 mill. kr.
Krav som gjelder riggregulering, LPS (lønns- og prisstigning) og renter:
8. Riggregulering: 4,3 mill. kr.
9. LPS: 1,4 mill. kr.
10. Avsavnsrente: 1,9 mill. kr.
11. Forsinkelsesrenter knyttet til omforente krav: 1,1 mill kr.
Statens vegvesen har bestridt at det er grunnlag for AF sine krav, og mente at AF ikke hadde krav på ytterligere utbetalinger som følge av byggherrens forhold. Vegvesenet mente også at det var utbetalt for mye penger for mudringsarbeidene, og at det skulle motregnes i de tilleggsvederlag som retten mente AF skulle ha.
«Plunder og heft»
AF baserte flere av sine tilleggskrav på at prosjektgrunnlaget har vært mangelfullt og ufullstendig. Andre krav er basert på byggherreforhold som AF mener har forsinket
arbeidene og som skal ha hatt negativ innvirkning på AFs fremdrift og produktivitet. Altså såkalt «plunder og heft».
Sogn og Fjordane tingrett finner, etter å ha gått gjennom konkurransegrunnlaget, at det er «enkelte mangler ved konkurransegrunnlaget som har gitt uheldige konsekvenser for begge parter under gjennomføringen av anlegget.»
Tingretten viser også til den ferske HAB-saken i Høyesterett. Her kom det fram en rekke prinsipielle betraktninger omkring spørsmål om tilleggsvederlag for plunder og heft, og tingretten mener at betraktningene er anvendelige for AF sin sak.
Så til de enkelte kravene.
Mudringen langs Drægebøvatnet
AF krevde 3,6 millioner kroner eks. mva. i tilleggsvederlag for arbeider knyttet til
mudring langs Drægebøvatnet. Summen kommer i tillegg til mengdene som Vegvesenet allerede har betalt for. Kravet dreier seg om arbeider som ikke har vært dekket gjennom kontraktens prisbærende prosesser: Massetransport av mudret masse, sortering, mellomlagring, opplasting, transport av friksjonsmasser til sjøfylling, utlegging av friksjonsmasser under vann, samt etablering av en molo (en voll), for å sikre utlegging av bløte masser på deponiet i Årbergsdalen.
Vegvesenet fremmet her et motregningskrav på til sammen 8,5 millioner kroner basert på de masser som ble prosjektert mudret. Etaten hevdet at de prosjekterte massene samsvarte godt med de faktiske mengdene som ble mudret.
Retten har forståelse for at AF oppfattet at det arbeidet som faktisk skulle gjøres er mangelfullt beskrevet i prosessen. Den prisbærende posten er ikke dekkende for de samlede prosesser som måtte gjennomføres for et komplett arbeid med
mudring og fylling, etter rettens syn.
AF skal dermed ha vederlag for alle arbeidsoperasjonene knyttet til mudringsarbeidene og transporten av muddermassene til Årbergsdalen.
Vegvesenet har tidligere betalt snaue 11,7 millioner kroner for dette arbeidet. Retten kommer til at 8,6 millioner kroner er riktig nivå. Vegvesenet har dermed betalt 3,1 millioner kroner for mye til entreprenøren. Beløpet kan dermed motregnes i sluttoppgjøret i rettssaken.
- Fellesprosjektet E6: Hæhre krevde 750 millioner - må betale tilbake 32
Mangel på stein
Vegvesenet bestrider at prosjektet led av et underskudd på steinmasser og at det skal ha ledet til plunder og heft for AF. Entreprenøren har ikke ført bevis for at det forelå mangel på stein «til rett tid», at dette påførte økte kostnader, eller at det er årsakssammenheng mellom eventuell mangel på stein og økte kostnader/forsinkelser som AF mener seg påført.
AFs krav i stevningen var opprinnelig på 50,3 millioner kroner eks. mva. Det ble senere nedjustert til 24,8 millioner.
På deler av veistrekningen hevder Vegvesenet at massene hadde tilstrekkelig bæreevne til å anlegge en vei med fiberduk. I stedet valgte AF å skifte ut massene fullt ut. Tingretten mener at AF på eget initiativ unødig har fraveket beskrivelsen og dermed hatt et overforbruk av steinmasser.
Retten sier at den «finner det overveiende sannsynlig at de nevnte tilfeller av «overforbruk» bidro til at AF i perioder kan ha hatt mangel på stein til å utføre planlagte arbeider uten at retten kan se at dette skyldes forhold som byggherren må svare for.»
Etter en samlet vurdering kommer retten til at Vegvesenet ikke kan lastes eller gjøres ansvarlig for de valgene som AF gjorde. Dette gjelder selv om byggherren deltok i samtaler med AF og involverte seg i vurderingene av hvor det til enhver tid kunne tas ut stein.
Retten finner dermed at kravet fra AF ikke fører fram.
Håndtering av kollektivtrafikk
Dette kravet på 4,5 millioner kroner dreier seg om at AF måtte ta særskilt hensyn til kollektivtrafikken. Det medførte at AF måtte tilpasse driften på anlegget til rutetabeller, samt at busser skulle få passere køen og slippe uhindret gjennom anleggsområdet.
AF viser til at kontrakten kun inneholdt prosess for generelle trafikkulemper (prosess 14.125), og at det ikke fantes noen prisbærende prosess for særbehandling av kollektivtrafikk.
Men ifølge retten kunne AF ikke føre tilstrekkelige bevis for at den særskilte reguleringen av kollektivtrafikken førte til plunder og heft. Retten nevner at det heller ikke var Vegvesenet som ønsket muligheten for 30 minutters stengetid, men AF selv som valgte å fravike normalen slik den er beskrevet i håndboken.
Konklusjon: AF har ikke rett til tilleggsvederlag for særskilt håndtering av kollektivtrafikken. Kravet er uansett prekludert (ikke innmeldt innen fristen), ifølge retten.
- Riksveg 22: Fikk 25 millioner for plunder og heft
Raset ved Drægebøvatnet
29. januar 2016 gikk et steinras over deler av anleggsområdet langs Drægebøvatnet. Raset innebar at arbeidene i området ble forsinket med 84 dager.
AF krevde 2,2 millioner kroner i vederlag med basis i økte rigg- og driftskostnader, drift og vedlikehold av E39 gjennom rasområdet i tre måneder og flere andre punkter.
Her mente AF at raset og manglende sikring av anleggsområdet utgjorde en svikt i
byggherrens leveranse, og at Vegvesenet bærer risikoen for det.
Vegvesenet bestred kravet i sin helhet, og mente det var snakk om såkalt force majeure (særlige omstendigheter utenfor menneskelig kontroll).
Retten mener i sin drøfting at Vegvesenet sikret deler av strekningen, men tok et bevisst valg om å ikke sikre strekningen i det området hvor raset senere ble utløst. Dermed må etaten bære risikoen for at raset inntraff.
Tingretten tilkjenner AF vel 526.000 kroner i tilleggsvederlag for raset ved Drægebøvatnet.
Fristforlengelse og kompensasjon for økte kostnader til drift i forlenget byggetid
AF krevde her 9,9 millioner kroner i kompensasjon for økte kostnader til drift av rigg i forlenget byggetid (tidsrigg) som skyldes byggherreforhold. Vegvesenet har betalt vel 750.000 kroner.
Sluttfristen i kontrakten var satt til 1. juni 2016. Alle kontraktsarbeidere ble levert innenfor avtalte frister eller de bestemte milepælene i kontrakten. AFs krav er basert på at de planla at arbeidene skulle ferdigstilles ved årsskiftet 2015/2016, og ikke ved kontraktens sluttfrist 1. juni 2016.
Retten har gjennomgått framdriftsplaner, møter og annen kommunikasjon mellom partene, og har kommet til at AF ikke formidlet til Vegvesenet på en tilstrekkelig klar og tydelig måte at de tok sikte på å avslutte arbeidene i løpet av 2015, for så å kunne foreta nedrigging ved årsskiftet.
Konklusjon: AF har ikke sannsynliggjort noen merkostnader som kan gi grunnlag for tilleggsvederlag på dette punktet.
Mengdeoppgjør: Jordmasser på steinfyllingsskråninger
AF krevde opprinnelig totalt 9,9 millioner kroner basert på 86.640 m3 oppgjort med kontraktens enhetspris på kr. 114,41 pr. m3.
Vegvesenet har akseptert og betalt vel 3,4 millioner kroner, tilsvarende cirka 30.000 m3.
Etter rettens syn er det overveiende sannsynlig at AF allerede har fakturert for størstedelen av massene som firmaet her krever oppgjør for.
AF er ikke berettiget til ytterligere vederlag.
Mengdeoppgjør: Sprengt stein fra lager, målt i fylling
AF krevde 3,2 millioner kroner, men retten kan ikke se at AF har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon for kravet. AFs samlerapport er ikke egnet til å sannsynliggjøre utlagte masser. Retten peker særlig på at AF ikke har presentert kontrollerbare volumberegninger som viser hvilke mengder som rent faktisk gikk med i denne prosessen.
Retten viser også til firmaet Geoplans rapport og gjennomgang. Her står det at AFs volumangivelser framstår som uforståelige og lite forenlige med de faktiske forhold.
Retten finner det ikke nødvendig å vurdere om det var nødvendig å hente stein fra lager, eller om tapsbegrensningsplikten er misligholdt av AF. De mengdene som Vegvesenet har akseptert i sin behandling av sluttoppgjøret og som AF subsidiært har lagt til grunn i sitt krav viser riktig oppgjør for denne kontraktsposten, ifølge retten.
Retten finner at AF skal ha snaue 1,5 millioner kroner på dette punktet.
En liten oppsummering
Så skal vi summere opp litt så langt i dommen. AF blir tilkjent disse pengesummene for de forskjellige kravene:
- Mudring ved Drægebøvatnet: 0 kr.
- Tilstrekkelig tilgang på stein til rett tid: 0 kr.
- Heft knyttet til håndtering av kollektivtrafikk gjennom anleggsområdet: 0 kr.
- Merkostnader som følge av ras: 526.424 kr.
- Fristforlengelse/kompensasjon for drift av rigg i forlenget byggetid for forsinkelser som SVV har risikoen for: 0 kr.
- Mengdeoppgjør: Jordmasser på steinfyllingsskråninger: 0 kr.
- Mengdeoppgjør: Sprengt stein fra lager, målt i fylling: 1.452.239 kr.
Vegvesenets motregningskrav for mudring ved Drægebøvatnet er på 3,1 millioner kroner, og med fradrag for de nevnte erstatningene til AF har Vegvesenet fortsatt i behold et motregningskrav på vel 1,1 millioner kroner.
- Strid om sprengningsareal på RV4: Entreprenør vant fram i høyesterett
Riggregulering
De siste kravene gjelder blant annet riggregulering. AFs totale krav for riggregulering var på vel 5,7 millioner kroner. Vegvesenet har betalt 1,4 millioner, og restkravet var på rundt 4,3 millioner.
I sitt tilsvar har Vegvesenet erkjent betalingsplikt for ytterligere 2,4 millioner eks. mva., basert på «at de masser som tidligere er godkjent av SVV er korrekte». Beløpet er ikke betalt av Vegvesenet, og AF krever beløpet utbetalt.
Deler av det omtvistede beløpet knytter seg til de omtvistede mengdene.
Retten finner det noe uklart hvordan de ulike beløpene i kravet er beregnet. Retten bemerker videre at under rettsforhandlingene og i prosedyren ble flere av kravene nedjustert, uten at retten kunne se at alle effektene av nedjusteringene ble videreført. Retten har derfor brukt et visst skjønn i beregningen av det endelige kravet for riggkostnadene knyttet til økt volum.
Retten finner under tvil at AF skal honoreres med ti prosent av tilkjent beløp for en del poster.
Samlet kommer retten til at Vegvesenet skal betale vel 2,6 millioner kroner for riggregulering.
4,6 millioner før motregning
AF blir også tilkjent noen tusenlapper i LPS (lønns- og prisstigning), og da blir alle vederlagssummene med presise tall seende slik ut (alle tall er eks. mva.):
- Merkostnader ras: kr. 526.424
- Sprengt stein fra lager: kr. 1.452.239
- Økt rigg i byggetid: kr. 2.636.179
- LPS: kr. 23.505
- Sum: kr. 4.638.347
Vel 4,6 millioner kroner til AF, der altså. Men så kommer Vegvesenets motregning fordi AF har fått for mye betalt for mudringen ved Drægebøtvatnet. 3,1 millioner kroner var den motregningen på.
Restbeløpet, altså det som AF er tilkjent i ekstra vederlag, er på 1.537.217 kroner eks. mva.
Med moms er det samlede vederlaget som AF er berettiget til på 1.921.521 kroner.
Sviende sakskostnader
Og så kommer saltet i såret: Sakskostnadene, som i denne saken er blitt svært høye.
Vegvesenet har vunnet så godt som hele tvisten, og skal i utgangspunktet få sine sakskostnader betalt av motparten. Retten finner ingen grunner til at AFs dekning av sakskostnadene bør reduseres på noe vis. Hvis Vegvesenet hadde nektet å godta et rimelig forlikstilbud, kunne det kanskje stilt seg annerledes, men slik er det ikke. Forholdet er dette: Det vederlaget som AF er tilkjent ligger svært langt under det beløpet som AF har krevd. Og beløpet ligger også svært langt under det tilbudet om forlik som AF kom med i sin tid.
Retten skriver: «Forlikstilbudet fra AF, fremsatt noe tid før hovedforhandlingens start, innebar en utbetaling fra SVV på tilsammen kr 40.000.000 som fullt og endelig oppgjør. Det var i forlikstilbudet forutsatt at begge parter skulle bære egne sakskostnader.»
AF prøvde seg med et forlik, men fikk ikke gehør for det.
Retten kommer til at det samlede sakskostnadskravet er på 11.521.724 kroner inkl. mva. - altså det beløpet som AF i utgangspunktet skal betale.
Ble det unødig kostbart?
AF prøvde seg også med å hevde at Vegvesenet har gjort saken unødig vidløftig og kostbar.
Retten var ikke enig.
Tingretten viser til at saken reiser mange og komplekse faktiske og juridiske spørsmål. Det er snakk om nærmere 25.000 sider med bilag. Hovedforhandlingen tok sju uker. Retten viser også til de mange endringene i påstander og krav som AF kom med like før og under rettssaken, og mener det må antas å ha medført ekstraarbeid for saksøkte, altså Vegvesenet.
AF mente også at kostnaden til bistand fra sakkyndige har vært større enn nødvendig. Arbeidet til firmaet Geoplan 3D utgjorde nesten 1,8 millioner kroner eks. mva.
Retten er enig med AF i at beløpet er høyt.
På den annen side, sier retten, har Geoplans vurderinger vært nyttige, særlig for kravene som gjelder mangel på stein og mudring ved Drægebøvatnet.
Dessuten - tilføyer retten en smule drepende - så krevde AF opprinnelig rundt 50 millioner kroner i vederlag for de manglende steinmassene alene. Dette kravet ble halvert like før rettssaken startet. Det «...antas blant annet å ha sammenheng med de vurderinger som ble gjort av Geoplan», for å sitere retten.
Tingretten er dermed ikke enig med AF i at Geoplans arbeider innebar «en unødig vidløftiggjøring av saken.»
Men det skal sies: Vegvesenet mente også at AFs salærkrav (ifølge retten omtrent i samme størrelsesorden som Vegvesenet sitt - altså trolig på mellom 11 og 12 millioner kroner) var svært høyt og har vært med på å gjøre saken vidløftig.
Uansett: Retten sier at den tiden som er gått med til saksforberedelse og avviklingen av rettssaken må være rimelig og nødvendig for en betryggende gjennomføring av saken. Retten er dermed enig i Vegvesenets krav på salær.
Med ett unntak.
Begge parter prøvde seg
Vegvesenet prøvde seg nemlig også. Og retten var ikke enig.
Etaten reiste krav om å få dekket egne utgifter til reise, kost, losji, samt lønnskostnader og utlegg, til sammen nesten 2,3 millioner kroner. Lønnskravet alene utgjør vel to millioner kroner.
Retten kommenterer nokså tørt at dette er en del av jobben: «SVV må som en betydelig aktør innenfor bygg- og anlegg også påregne at det fra tid til annen blir nødvendig å benytte egne ressurser i rettstvister som oppstår i kjølvannet av store entreprisekontrakter som denne. Etter rettens syn er det her tale om kostnader som på mange vis må sees på som en del av SVVs forretningsdrift, og som i utgangspunktet ikke kan belastes andre. At SVVs representanter nok har gitt viktige bidrag som har lettet arbeidet for prosessfullmektigene og de sakkyndige i anledning saken, endrer ikke dette utgangspunktet.»
Vegvesenets lønnskostnader i forbindelse med saken må altså Vegvesenet dekke selv, og ikke forsøke å skyve dem over på andre.
Sakskostnadene blir dermed redusert fra vel 11,5 til snaue 9,5 millioner kroner, som altså AF må betale. Beløpet inkluderer merverdiavgift.
Utgiftene til fagkyndige meddommere bæres også av AF Gruppen Norge.
Dommen er avsagt 30. september 2019, og ankefrist er en måned.
