Da vi reiste ut til vakre Finnøy på sensommeren for å ha første samling på et kurs i bærekraft og sirkulærøkonomi for ledere i marin og maritim industri, kjente vi som vanlig på en viss spenning. Denne spenningen er alltid der, men den forsterkes i økonomiske nedgangstider.
I all den tid vi har hatt kommersielle virksomheter, har lønnsomhet vært den rådende ledestjernen. Bærekraft oppfattes ofte som å sette grenser for vekst, og vi må innrømme at det å jobbe med bærekraft ofte føles som å være de kjipe foreldre som nekter kidsa å ha hjemme-alene-fest.
«Men alle de andre vennene mine får jo lov», stønner avkommet. Og så lover de å rydde etter seg og at ikke noe vil bli knust eller ødelagt. Frekke som de er, minner de oss også på at da vi var unge, endte våre fester typisk med at mamma falt ned fra taket og pappa måtte pumpes.
Den ultimate festbremsen
Bærekraft er på mange måter den ultimate festbremsen. Selv om det virker som det er kake igjen til alle, minner bærekraftsfolka oss på at vi må huske at i morgen er det en ny dag, det er på tide å legge seg, og i morgen er det tilbake til striskjorte og havrelefse.
Om du er i tvil om denne beskrivelsen, er det bare å ta en titt på kommentarfeltet i sosiale medier. De fleste artikler som blir delt om klassiske fy-temaer som bærekraft, det grønne skiftet, fornybar energi, rettferdig fordeling av ressurser, klima og sirkulær økonomi, blir møtt med ironiske latter-emojis og harde kommentarer som ikke nødvendigvis tåler dagens lys.
På mange måter forstår vi dette godt. Som enkle bedriftsøkonomer heier vi på lønnsomhet og økonomisk vekst, og vi forstår godt at bærekraft kan oppfattes provoserende. Verden har som kjent ikke gått under ennå, til tross for flere generasjoner med overbeviste dommedagsprofeter og deres følgere.
Samtidig er det en grunn til at vi i mer enn 20 år har engasjert oss i bærekraftig business. Tiden med tilsynelatende ubegrensede ressurser er for lengst forbi, og i disse dager vokser det frem reguleringer som gjør at bedrifter er nødt til å finne nye måter å forene bærekraft og lønnsomhet på.
Fra krav til muligheter
Slike tanker får god plass i samtalene våre før vi skal møte bedrifter i ulike sammenhenger, så også på vei til Finnøy for å møte ledere i marin og maritim industri. Denne gangen var det på et kurs i samarbeid med ÅKPs marine og maritime klynger, NCE Blue Legasea og GCE Blue Maritime. Det hjelper selvsagt at dette er ledere som allerede har meldt seg på et kurs i sirkulærøkonomi og bærekraftig innovasjon.
Samtidig vet vi at i enhver slik gruppe av ledere finnes det både de som mener at det blir for mye snakk om økonomisk vekst og lønnsomhet, og de som opplever at bærekraft får for mye oppmerksomhet og at dette går på bekostning av bedriftens kjernevirksomhet.
Det sistnevnte ser vi spesielt etter de mange nye reguleringene, som CSRD, kravet om analyser av såkalt dobbelt vesentlighet og åpenhetsloven. I serien «nød lærer naken kvinne å spinne» er det nå mange lettkledde ledere i en rekke styrer og ledergrupper som kjenner på presset for å spinne nye bærekraftsstrategier. Vår erfaring er at nød og press ikke hjelper alene. I tillegg trengs det en alvorlig dose med kunnskap og erfaringsutveksling.
Fra festbrems til feststarter
Det er ingen tvil om at nye reguleringer som CSRD, krav om gjennomføring av dobbelt vesentlighetsanalyse og tilpasninger for å etterleve åpenhetsloven skaper betydelig press på bedriftene. Mange ledere opplever at de må bruke tid og ressurser på analyser og rapportering som ikke umiddelbart bidrar til bunnlinjen. Dette skaper frustrasjon – og forståelig nok. Men gjennom forsknings- og innovasjonsarbeidet vårt med bedrifter på kryss og tvers av bransjer i norsk næringsliv, har vi sett at press og krav også kan være en katalysator for innovasjon og verdiskaping.
På Finnøy møtte vi ledere som arbeider med å ta grep i møte med disse kravene på en måte som styrker både lønnsomhet og bærekraft. På siste samling besøkte vi IP Huse AS, et mekanisk verksted som er verdensledende innen design og produksjon av vinsjer til ankerhåndteringsfartøy, spesialfartøy og flytende installasjoner. Her har de implementert sirkulære prinsipper i praksis ved å ta tilbake, reparere, oppgradere og re-sertifisere brukte vinsjer. Dette resulterer i lengre produktlevetid, redusert ressursbruk og fornøyde kunder. Slike sirkulære prosesser leder ikke bare til mer bærekraftig praksis – det er også en økonomisk smart strategi.
Det som ofte blir fremstilt som en festbrems – som rapporteringskrav eller krav om redesign av produkter – kan faktisk være starten på en helt ny type verdiskapning. Sirkulærøkonomi handler ikke bare om avfallshåndtering eller gjenvinning, men om å tenke nytt om hvordan vi designer produkter, bygger verdikjeder og samarbeider med partnere.
For mange bedrifter betyr dette å bevege seg fra en lineær tilnærming – «utvinn, bruk og kast» – til en sirkulær modell som skaper verdi i alle ledd. Som lederne i programmet vårt har erfart, krever dette både ny kunnskap og en vilje til å utfordre etablerte sannheter. Men belønningen kan være stor: Bedrifter som lykkes, opplever ofte økt effektivitet, lavere kostnader og et styrket omdømme.
Er det her det er party?
Som vi har sett gjennom årene, er det ikke nok å føle på presset fra regulatoriske krav. For at endringene skal være bærekraftige – både for bedriften og for samfunnet – må de bygges på solid kunnskap og erfaringsutveksling. Derfor er møteplasser, slik som kompetanseprogrammet for disse klyngene, avgjørende. Her får ledere ikke bare teoretisk innsikt i bærekraft og sirkulærøkonomi, men også praktiske eksempler og diskusjoner med andre i samme situasjon.
Så det er heldigvis mange ledere som inviterer seg inn til festen, og leter etter energien i bærekraft og sirkulærøkonomi. For bærekraftig business høres jo ikke så gøy ut dersom man rammer det inn som etterlevelse av en rekke rapporteringskrav. Men moroa ligger jo nettopp i å forsøke å innovere forretningsmodellene sine innenfor de beskrankningene som disse reguleringene gir.
Og i en verden med ressursknapphet, hvor man for eksempel må måle og rapportere på ressursbruk, gjenbruk og resirkulering, er det jo simpelthen god bedriftsøkonomi å lage store stålkonstruksjoner som kan oppgraderes, repareres og resertifiseres, med tilhørende unngåtte CO2-utslipp – slik de gjør oppe på kysten av Nordvestlandet. Det betyr ikke at det er lett, men det er jo ingen typer innovasjon.
Så kanskje har denne festen nettopp begynt? Når husreglene er listet opp gjennom CSRD, åpenhetsloven og alle de andre reguleringene, og alle har funnet seg til rette, er det bare å slå seg løs. For de typene sirkulær innovasjon som må til for å lykkes med lønnsom og bærekraftig business, fordrer at ledere av alle legninger kommer sammen i fora som samlingene på Finnøy. For det vil fordre samarbeid og kunnskapsdeling å få grep om alle kravene som legges på næringslivet om dagen, men det vil især fordre innovative samarbeid som kan gjøre bærekraft til mer enn en festbrems.
Åpenhetsloven får tenner
