Før dumpet vi søpla vår i en passende fordypning i terrenget, eller kastet det på sjøen. Det er heldigvis helt slutt. Nå forbrenner vi avfallet vi ikke sorterer ut og gjenbruker. Fordelen er åpenbar. Vi henter ut energien og vi reduserer volumet til en brøkdel.
For hvert tonn husholdningsavfall vi forbrenner blir det meste til vanndamp og CO2. I tillegg sitter vi igjen med to varianter av aske. Et sted mellom 140 og 170 kilo faller ned i bunnen av ovnen og blir til det vi kaller bunnaske. Den er relativt harmløs, men inneholder rundt 10 prosent metall som jern og stål, aluminium og kobber.
Det er lett å sortere ut med sikting og magnetisme, mens resten må behandles en del før det eventuelt kan brukes til veibygging. Per i dag er restasken kun tillatt lagt på deponi der den i stor grad brukes til intern veibygging.
Like harmløs er ikke den såkalte flyveasken, det vil si den som stiger opp med røyken og som tas ut i svære filteranlegg. Dette er en sterkt basisk aske som er rik på ulike salter, kalsium, sink, men også litt bly, arsen og andre gufne stoffer som vi ikke vil ha i naturen. Det blir et sted mellom 25 og 40 kilo flyveaske for hvert tonn avfall som forbrennes.
Den norske løsningen har vært å transportere flyveasken til Langøya og blande den med forurenset svovelsyre fra Kronos Titan i Fredrikstad. Denne gikk før i Glomma, men siden 1993 er asken og syra blitt til en slags gips: En løsning på to problemer som kunne nøytralisere hverandre.
- (TU Ekstra) Den smarte fabrikken logger alt den gjør: Etter hvert skal den ta egne beslutninger
En ny tid
Men så har det gått nesten 25 år, og over hele verden snakkes det om sirkulærøkonomi og ressursbevaring. Det er ikke så sikkert at flyveaske er bare farlig avfall. Stadig flere land ser på dette som en ressurs.
I stortingsmeldingen om avfall som ble lagt frem i juni, tas det til orde for å satse på sirkulærøkonomi. Vi må bruke alt avfallet så klokt som mulig og ta minst mulig ut av sirkelen fra produkter til avfall. Deponier er ikke bærekraftige og spesielt flyveasken peker seg ut som en stor «lekkasje» fra sirkelen.
Vi begraver verdier for rundt 80 millioner kroner i sink årlig. Det er jo sprøtt
Teknisk direktør Johnny Stuen, Energigjenvinningsetaten
– Det å ta best mulig vare på verdiene i askefraksjonene må bli neste fase i avfallshåndtering. Vi må bruke teknologi til å hente ut verdiene og vi må slutte å legge igjen store giftige deponier til barnebarna våre. Det betyr selvfølgelig ikke at det blir helt slutt på deponering, i hvert fall ikke på kort sikt, men vi må deponere så lite som mulig. Vi må se på de nye mulighetene avfallskjemien tilbyr og tenke i store regioner, sier teknisk direktør i Energigjenvinningsetaten i Oslo, Johnny Stuen.
Han ønsker at det de skal produsere i fremtiden er flere salgbare produkter fra avfallet, men uten at de bruker opp for mye av energien de produserer. Det tror Stuen de vil klare i løpet av fem til åtte år. Selv ønsker de å være en avansert teknologikunde, og de vil gjerne være med på lovende prosjekter.
Stuen forteller at det flere selskaper i Norge jobber med ny teknologi, inklusive NOAH som driver deponiet på Langøya og som ønsker å drive videre i Brevik om noen år.
Det er ikke bare her i landet vi jobber med teknologi for å hente ressurser fra flyveaske. Det gjør de i mange land, og i Sveits blir det forbudt å transportere flyveaske ut fra forbrenningsanleggene før den har gått gjennom materialgjenvinning.
– Vi jobber sammen med bransjeorganisasjonen Avfall Norge for å se etter en norsk eller utenlandsk løsning og eventuelt etablere et pilotanlegg. Men målet er å gjøre dette i fullskala. Bare når vi ser på sinkinnholdet i flyveasken i dag er det vondt å kaste den i et deponi. Det er mer sink i flyveaske enn det er i sinkmalm, og vi begraver verdier for rundt 80 millioner kroner i sink årlig. Det er jo sprøtt, sier Stuen.
- Det startet som opprydding av miljøsynder: Nå er dette stoffet millionbutikk
Labtester
Energigjenvinningsetaten har kjørt to laboratorietester med flyveasken fra Oslo hos Norsep på Herøya i Porsgrunn. Selskapet er et datterselskap av OiW – Oil in Water – som har jobbet med oljeindustrien i mange år. Satsingen på flyveaske er basert på kjemiske prosesser de har utviklet for oljeindustrien, og som de mener passer svært godt i avfallsbransjen.
.png){kind=logo}
– I forsøkene har de klart å separere ut metallsalter og andre viktige råstoffer, og det som er igjen er betraktelig renere enn utgangspunktet. En annen norsk bedrift, Scanwatt, har en metallurgisk teknologi hvor de gjør om flyveasken til en inert blokk som kan brukes f. eks. til veibygging. Vi tror at en kombinasjon av de to ville kunne bli svært interessant. Da vil vi både hente ut de verdifulle ressursene i asken og lage et helt ufarlig glassaktig materiale av resten. I så fall blir vi kvitt hele problemet, men det er noen år før vi kan realisere en slik prosess. I første omgang ønsker vi å være med på en pilotprosess på Herøya, sier Stuen.
Artikkelen fortsetter under illustrasjonen.
Teknologien OiW bygget for å separere olje fra vann er basert på adsorpsjon av olje fra vann. Med den klarer de å redusere konsentrasjonen fra 200 ppm til mellom 1 og 5 ppm gjennom en patentert prosess. Kravet til å slippe ut slikt prosessvann er mindre enn 30 ppm, men vil bli strengere i nordområdene. Teknologien de har utviklet klarer dette med svært god margin.
Ikke askefast: Teknologisjef i Norsep, Per Bakke og daglig leder i morselskapet OiW, Susan Heldal, har stor tro på at ny prosessteknologi kan hente ut verdifulle råstoffer og redusere både mengden og farlighetsgraden av flyveasken.
– I 2014 begynte vi å se på om vi kunne bruke slike prinsipper for å rense flyveaske, og året etter etablerte vi Norsep AS. Stadig flere peker jo på at avfall er ressurser på avveie, og slik vi driver i Norge er ikke i tråd med ideene om en sirkulær økonomi, sier daglig leder i OiW, Susan Heldal.
– Vi må hente ut verdiene og deponere så lite som mulig. Selv om politikerne har satt sirkulærøkonomi og avfallsminimering på agendaen virker det som de glemmer det i den daglige diskusjonen. Da dreier det seg heller om å bygge det neste gigantiske deponiet som absolutt ikke har fremtiden for seg, sier
- Vil bruke oljeteknologi til å rense flyveaske: – Overrasket over hvor lite det er satset på dette
Urban mining
Norsep har utviklet en teknologi som skiller de ulike komponentene i flyveaske. Det første de gjør er å behandle asken med saltsyre slik at saltene og metallene løses opp. Det er metaller med lavt smeltepunkt som konsentreres i flyveasken. Den delen av flyveasken som ikke løses opp, er i hovedsak ufarlige aluminiumssilikater som kan deponeres, men heller anvendes som tilsetning til betong.
Allerede på dette trinnet går rundt 80 prosent av sinken, som er den viktigste metallkomponenten i flyveasken, over i løsningen. Det kan bli mulig å benytte syre som produseres på forbrenningsanlegg som et avfall etter at man renser røykgassene for klor.
I neste trinn behandles syrefraksjonen med en base, og da felles metallene og saltene ut som hydroksidforbindelser. Det som er igjen i løsningen er klorider og kan felles ut som CaCl2, KCl og NaCl. I dag er syreoverskuddet et problem på forbrenningsanleggene, men her kan den bli til veisalt.
Teknologien som Norsep jobber med her er ganske lik den som benyttes i mange land. Men de tror de skal kunne bygge mye mer kompakte og billige anlegg. I tillegg jobber de med en ny teknologi for å behandle avfallet videre. Et poleringstrinn, som de kaller det.
– I denne omgangen kommer vi ikke utenom at noe må til deponi, men om det blir fem, ti eller tjue prosent vet vi ikke ennå. Uansett snakker vi om en betydelig reduksjon i avfallsmengdene, sier teknologisjef i Norsep og doktor i prosessmetallurgi, Per Bakke.
- Før var industriavfall et kostbart problem: Nå gir det nye inntektsmuligheter
Bygger testanlegg
Han ser for seg at forbrenningsanleggene blir utstyrt med renseteknologi for flyveaske. Da blir transportbehovet minst mulig, og de kan utnytte syra som kommer fra klorrensingen.
– Prosessen er eksoterm så den vil produsere varme, men om det er nok til å bidra til varmeproduksjonen på anleggene kan vi ikke love ennå. I dag må forbrenningsanleggene betale for at noen mottar og deponerer asken i tillegg til transportkostnadene. Det er ikke umulig at de innsparingene de får her, og salget av metallprodukter i form av blandinger av ulike metallhydroksider og salter, er mer enn nok til å betale for rensingen, sier han.
Metallproduktene fra renseprosessen vil kunne selges for videre bearbeiding til metallprodusenter slik som for eksempel Bolidens fabrikkanlegg i Odda og andre.
Med støtte fra Telemark Utviklingsfond og Innovasjon Norge bygger nå Norsep et testanlegg i Herøya Industripark for å verifisere og forbedre prosessen. Herøya Industripark og Energigjenvinningsetaten er med som partnere i prosjektet, og bidrar med prosessutstyr, innsatsfaktorer i form av aske og syre, og kompetanse. Her vil de også teste den ennå hemmelige poleringsprosessen, som er en videreutvikling av oljerenseteknologien til morselskapet, hvor de skal hente ut mer tungmetaller.
– Etter testingen ønsker vi å bygge et renseanlegg ved et forbrenningsanlegg. Helst ved Energigjenvinningsetaten i Oslos anlegg på Haraldrud fordi vi har så godt samarbeid med dem. Vi håper også på å få etablert et EU-prosjekt på dette, sier Heldal.
- Västerås: Her fyrer de hele byen på flis og søppel
Norsk flyveaske
Norge produserer årlig rundt 55.000 tonn flyveaske, men tallet er såpass lavt fordi vi sender veldig mye av avfallet vårt til Sverige for forbrenning. Flyveasken med norsk opprinnelse er derfor et sted mellom 100.000 og 150.000 tonn.
Den norske flyveasken, i tillegg til svært mye importert flyveaske, til sammen rundt 200.000 tonn, deponeres på Langøya i Vestfold. Om noen år er deponiet fullt, og da ønsker NOAH å bruke de gamle gruvegangene under Brevik i Telemark som deponi. Begrunnelsen for å deponere så mye flyveaske på Langøya er at den skal kunne balansere den forurensede svovelsyra som kom fra Kronos Titan i Fredrikstad. Skal dette fortsette, trenger man et nytt anlegg i Brevik. I andre land renser Kronos Titan svovelsyra i stedet for å deponere den.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Her lages fjernvarme: Energigjenvinningsetaten i Oslo produserer store mengder energi i form av varme på Haraldrud. Dette reduserer det tidligere avfallsproblemet til en brøkdel, men genererer også et nytt mindre et i form av bunn- og flyveasken. Det ønsker etaten å gjøre noe med.
Om, eller kanskje når, Norge innfører rensing av flyveaske, blir behovet for deponering veldig mye mindre enn i dag.
-
De leter verden over etter mer råvare til å lage batterier: Så fant de dette krateret
Het debatt
Oppmerksomheten om rensing som alternativ til deponering ble for alvor satt på dagsorden av tidligere direktør for Innovasjon Norge i Telemark, Bård Stranheim, når han på sin private blogg mente at vi måtte slutte å importere giftig flyveaske og heller rense den vi har. Det var det ikke alle som likte.
– Telemark har lange tradisjoner for å løse globale tekniske utfordringer, og Norsep bidrar til at denne tradisjonen fortsetter. Vi kan utvikle miljøteknologi med et stort eksportpotensial. Flyveaske er ikke noe norsk problem og etter hvert som enda flere land forbrenner sitt avfall, blir det mer av den, sier Stranheim.
Han peker også på at ISWA – The International Solid Waste Association – mener at deponering er risikabelt fordi selv stabiliserte masser etter NOAHs metode ikke vil gi signifikant reduksjon av utlekking i et langtidsperspektiv.
Det offentlige må unngå å bestille gårsdagens løsninger når aktører som nå konkurrerer om å forvalte dette ansvaret ønsker å ta oss til neste nivå. Norsep er bare ett eksempel, og Stena Rycycling som samarbeider med Veidekke og Bergmesteren Raudsand om alternativet på Nesset, ønsker å ta i bruk patentert teknologi som i dag er i bruk i Danmark.
– De internasjonale markedskreftene er dessverre slik at søppelet vil bli håndtert der det er billigst, og det er ikke alltid det passer politiske ambisjoner. Sveitserne har tatt grep, og det bør Norge og andre land også gjøre. Skal vi utsette problemet gjennom deponi og forurensing eller skal vi ta grep og innføre nye teknologi som også bevarer ressursene, spør Stranheim og konkluderer slik:
– Det er 2,4 millioner husstander som gjennom renovasjonsavgiften betaler for forsvarlig håndtering av avfallet sitt. Dette avfallet genererer flyveaske som kan være et stort problem eller en viktig ressurs. Hva vil ekstrakostnaden bli for bærekraftig håndtering? Jeg tror det blir en marginal kostnad som vi er villige til å dekke for å si til våre barnebarn at vi hadde mot til å ta det rette valget.
- Sjekk om du tjener for lite: Nå er snittlønnen til en sivilingeniør økt til 840.000 kroner
